251) Jes. 4.

Guds forsamling.

Jes. 4.

Profeten taler om Messias og hans rike på jord og det evige rike til slutt. Alt dette henger egentlig sammen i Guds plan.

Jesaja bruker nå ordet ”spire” om den kommende frelser og redningsmann, Messias. Det er en liten kvist som ser uanselig ut. Den er liten, men har spirekraft i seg til å bli noe mer. Og det er et godt bilde på Jesus.

Slike ord er også brukt andre steder i Bibelen. I kap. 11, 1 bruker profeten ordene ”kvist” og ”skudd” om Messias. Det taler egentlig om det samme. I kap. 53 bruker han også ordene kvist og rotskudd om Frelseren. I tillegg ser vi ordet ”spire” i Jer. 23, 5 og i Esek 17, 22 er også kvist brukt. Sakarja bruker ordet ”spire” i kap. 3, 8 og 6, 12. Disse eksemplene viser at flere har brukt det i sine Messiasavsnitt.

På den dagen i v. 1-2 viser tilbake til kap. 3 og kap. 2 der han taler om de siste dager. Det er egentlig evangeliets tidsalder. Det er tiden da Guds rike ble skapt i form av menigheten der mennesker av alle folkeslag kan være med. Det er Guds vidåpne dør. Hvordan er denne menighet? Det får vi noen glimt av i dette kapitlet.

1. En spire.

Den ser liten ut og kan være på en stubb av et nedhogget tre. I forhold til det, er spiren en liten del av det hele. Historisk sett var de som ble tilbake i Sion. Anvendt på de troende og Guds menighet har den alltid vært liten i forhold til verdens befolkning. ”De trofaste er forsvunnet,” leser vi i Salme 12, 2. Og få er de som finner den trange porten, sier Jesus i Mat. 7, 13-14. For her taler vi om de som tar imot, tror på Jesus som sin personlige frelser og lever i daglig fornyelse ved evangeliet.

Denne ”rest” skal kalles hellig, står det, v. 3. Ordet hellig betyr noe som er utskilt og innviet til noe helt annet. Guds folk er tatt ut av verden og blitt en del av Guds familie. Men hellig kan også peke på det nye liv vi lever som kristne. For Guds barn har det slik at de sier nei til synd og verdslighet og gir sin tid og sitt liv til Guds rike.

2. Til pryd.

Det står noen vakre uttrykk om Messias her: Han skal være til pryd og herlighet og landets frukt til stolthet og til pryd for de unnkomne, v. 2.  

Det finnes mange tanker og meninger om Jesus. ”Hvem sier folk at jeg er,” sa han en gang. Det er viktig for oss å hente disse meningene ut fra Bibelen. Det er der vi ser hva Gud mener om ham – og det er vel viktig for oss?

Han skal være til pryd, sier profeten. Men han vil ikke ære seg selv. Han er ydmyk og saktmodig på alle måter. Men han er til pryd for sitt folk. Det er en ære å tilhøre Jesus. Han er kongenes konge, og vi har ingen ting å skamme oss over på den måten. Vi skammer oss over oss selv på grunn av vår svakhet og synd. Men Frelseren er stor. Vi vil ære ham og løfte ham høyt opp for alle i hele verden.

3. Innskrevet til livet.

I v. 3 står det et vakkert uttrykk om Guds folk: De er innskrevet til livet i Jerusalem. De har unnsluppet døden og fått et nytt liv. Og Gud fører manntall over alle sine. Derfor kjenner han nøye sitt folk. Og Salme 87, 6 sier noe om dette: Herren skal telle når folkene blir oppskrevet og si: Denne er født der.

Det er ikke hvem som helst som er sanne kristne. Det er de som er født på ny ved Ordet og Ånden, som Jesus sier til Nikodemus i Joh. 3. Her taler vi om voksne mennesker som har levd borte fra Gud og blir omvendt og frelst. Da skjer det: Gud skriver inn et nytt navn i Livets bok. ”I himlen skrevet med Lammets røde prent.”

Jesus sa til disiplene en gang da de var glade for at arbeidet hadde lykkes: Gled dere over at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Om vi lykkes her i livet eller om tjenesten for Gud er stor og rik, betyr mindre. Saken er om vi lever med Gud. Om navnet er kjent i himmelen.

Og i Åp. 20, 15 ser vi hvor viktig dette er. Der handler det om dommen. Da heter det: Om noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen. Da nytter det ikke å komme med kritikk av Gud eller mange bra gjerninger fra et langt liv. Da gjelder bare det rette svar på dette ene spørsmål: Er mitt navn skrevet der i din bok, Herre kjær?

4. Renselse.

Når Herren får vasket bort Sions døtres urenhet, v. 4. Det skal skje ved doms og renselses ånd, står det. Det er Han som gjør det. Derfor har vi aldri ære eller fortjeneste av frelsen.

Og det skjer ved doms ånd. Alt ved frelsen for oss er ved Ånden. Luther sier: Det er den hellige Ånds gjerning, både kallet, gjenfødelsen og fornyelsen. Og Ånden dømmer alt syndig i vårt liv og hjerte. Han viser oss synden og det urene og overbeviser oss om at det må bort. Vi kjenner det i vår samvittighet når noe er galt. Hvis vi sammenlikner livet vårt med Guds ord og vilje, ser vi det. D a er det viktig at vi lar Gud dømme oss. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier Ordet. 1. Kor. 11, 21.

Gud renser oss også ved sin Ånd. Han peker på sin kjærlighet og nåde og framfor alt på grunnen til at vi kan bli frelst. Hele vår Bibel viser til offeret og forsoningen ved Jesu død. Derfor tales det om at blodet renser og at de frelste er tvettet (renset og vasket) i Lammets blod. Johannes sier det i 1. Joh. 1, 7, og i Åp. 7, 14 og 22, 14.  Det er her de frelste lever og dør og har sin frelsesvisshet i.

Vi forstår det ikke helt, men vi tror det. Og i v. 5b sier profeten: ”Over alt herlig ligger det et dekke,” slik det var en sky over tabernaklet og Sion. Vi er ikke i stand til å se alt det herlige og vi forstår egentlig så lite av det. Det må vente til herlighetens dag da alt blir åpenbart.

5. Beskyttelse.

I v. 6 skriver så profeten om en hytte og et skjult til skygge og tilflukt. I Salme 27, 5 står det også slik: Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han bevarer de troende gjennom verden, slik han bevarte Israel gjennom ørkenen i 40 år. Hvor vi enn er og hva vi gjør, er vi under de velsignede hender som tar vare på oss. Se hva det står i 2. Mos. 40, 36 og 38: Skyen hvilte over tabernaklet – slik var det på alle deres reiser. ”De rettet seg etter det som Herren hadde sagt,” 4. Mos. 9, 23.

Vi har Guds tale i hans Ord. Alt annet leder vill. Når de kristne leser lite i Bibelen og god, kristen litteratur, er det lett å bli ledet bort fra den smale vei.

Forstår vi dette? Dekket gjør nok at vi ikke forstår alt. Det er også slik at det verdslige sinn aldri forstår Guds veier. I kommentaren Gullgruven står det her: Den kristendom som verden forstår, er død.”

- De troende er Guds forsamling. De er ofte få på hvert sitt sted, men de er oppskrevet i Guds bok, renset og beskyttet av Gud selv. Alt er av nåde for Jesu skyld. Men vi fryder oss over det, og takker for gaven.

-

250) Jes. 2, 1-8.

Jes. 2, 1-8.

Her finner vi ord til det frafalne Israel. Hvilket budskap er det Gud har for dem nå? I tillegg er det en profeti om at alle hedninger en gang skal komme til Sion. Herren kaller alle, men vi må ikke sette vår lit til avguder eller mennesker. Gud er vår tilflukt i alle ting.

1. Framtid.

Profeten taler om de siste dager, v. 2. I bibelsk språk er ofte dette tiden for Messias. I NT taler uttrykket om den tid som går fra Jesus kom til verden og til han kommer igjen. I Guds tanke ser det ut til å være de siste dager.

På Jesajas tid var altså dette framtid. Det skulle ennå gå 700 år før Messias kom. I det gamle testamentes tid dreide det meste seg om Israels folk. De var det utvalgte folk, alle andre var hedninger – eller de som bodde ut på ”heden”, som ordet betyr. Men i de siste dager skulle det bli forandring. Da skulle dørene åpnes opp for alle mennesker. Ja, da skal folkene strømme til Sion, v. 2b.

2. Misjon.

Mange folkeslag skal si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, v. 3. De vil lære Guds veier og lever der han er. Det må bli en mektig misjonstid. Kanskje det er slik at vi ennå ikke har sett fylden av dette?

Vi har sett mange store misjonstider ned gjennom tidene, både i Europa, Asia og Afrika og Amerika. Men det ser ut til at noe større vil skje i framtida, kanskje i Tusenårsriket. Da vil hedningen si til hverandre: La oss gå. Og det er virkelig med i Guds plan. Hans tanke har hele tiden vært at alle folk skal få anledning til å komme, selv om ikke vil ta imot.

Derfor står det mye om misjon i GT, men på den måten at Guds rike er beregnet for alle, også hedningene. Men det var først i den nye pakt at dette ble virkelighet. Da lyder Jesu misjonsbefaling uten noe forbehold: Gå ut i all verden; gjør alle til disipler. Mat. 28, 18-20 m.m.

3. Et kall, v. 5.

Da kommer et direkte kall til folket. Jakobs hus er Israel som alle var etterkommere etter Jakob. Kom! Står det. Det må bety at noe var gått galt. De levde ikke etter Guds ord og vilje. Nå får de oppfordringen: La oss vandre i Herrens lys. V. 5.

Ser vi på Jakobs person, fortjente han ikke noe godt. Han hadde syndet og gjort feil, og slik er han bilde på oss alle. Ingen kommer utenom denne beskrivelsen av seg selv. Når Gud derfor kaller Jakob og oss andre til seg, er det uttrykk for den største nåde vi kan tenke oss. Det er helt ufortjent. Både kallet og frelsen er nåde.

Herrens lys er som vi skal leve i, er Guds ord og hans vilje med oss også her i livet. Vår frelse er etter Guds nådige vilje, og kristenlivet er å leve etter hans vilje. Og Guds ord kaster lys over det. ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,” heller ikke på det feltet. Lys over livet får vi i Bibelen.

4. Forkastet.

I v. 6-8 ser vi hvorledes folket hadde vandret før, og da skjønner vi faktisk bedre hvor stor nåde det er at han kaller dem på nytt. Ugudeligheten var så stor at Herren hadde forkastet dem. Da er det blitt virkelig alvor.

Israel hadde etterlignet de hedenske naboenes religion og liv. Guds folk var fylt av deres kunster, av urettferdig gull og sølv og endeløse rikdom. Det ser ut som at Israel var blitt så materialistisk at de ikke lenger forstod at de behøvde Gud. Det er en fryktelig stilling å komme i. Her kan vi gjerne trekke paralleller til vår egen tid og de såkalte kristne nasjoner. Verden og dens herlighet betyr utrolig mye også for mange kristne nå. Og den snaren ligger nær oss alle.

I tillegg står det at landet var fullt av avguder, og dermed brøt de det første av alle bud: Du skal ikke ha noen gud ved siden av meg. Og her ser vi et interessant tillegg: De tilber sine henders verk. De hadde selv laget sine egne guder, slik de gjorde ved Sinai da gullkalven ble til. På en måte tilba de da seg selv og det de hadde maktet.

Dette er den egentlige avgudsdyrkelse. Den er egoisme og egosentrisitet. Man setter seg selv høyere enn noe annet. Men det er en lov i Guds rike, at den som opphøyer seg selv, blir til slutt fornedret og i åndelig forstand forkastet.

- Det er uendelig trist at vårt folk i store trekk ser ut til å være der. Derfor må vi høre kallet igjen og igjen: Kom, la oss vandre i Guds lys! Det betyr at vi alle må bøye oss for det Guds ord kaller synd og følge den frelsesvei Guds ord staker ut. ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh. 14, 6.

-

249) 1. Mos. 1, 1-5.

1. Mos. 1, 1-5.

Første Mosebok er boken om begynnelsen. Her ser vi begynnelsen til verden, synden og frelsen. Nå kan vi også se på dette symbolsk i tillegg til at det er virkelig. For gjennom Bibelen finner vi skygger av det som skulle komme, og slik kan vi anvende ordet på vår tid – uten at vi glemmer eller overser den historiske betydning. Guds ord kan bli rikt for vårt trosliv på den måten. Det forteller om Guds plan med verden og menneskene. Her skal vi stanse ved noen hovedsaker.

1. Gud står bak alt.

Bibelen sier tydelig at Gud skapte verden og dermed er alt kommet fra hans hånd. Ordet for å ”skape” brukes bare om Gud, og det betyr å lage noe av ingen ting. I GT er det brukt 33 ganger, 9 av dem i 1. Mosebok.

Vi tror at alt er av Gud. Det er ikke en tilfeldighet at jorden er til og at vi mennesker er slik som vi er, forskjellig fra dyrene. Det er Guds verk helt og fullt. Salme 33, 9 sier det så tydelig: han talte og det skjedde, han bød og det stod der. Andre bibelvers taler om det samme.

Slik er det også med frelsen. Den er et skaperverk, gjort av Gud der intet er av oss. Vi er skapt i Kristus, sier Ef, 2, 10. Vi var ingen ting i oss selv og kunne ikke gjøre noe til frelse. Gud kunne ikke bruke noe av oss til å frelse oss med. Til og med Guds hellige lov stod maktesløs, sier Paulus. Rom. 8, 3. Og det var på grunn av kjødet – vår falne natur.

2. Jorden var øde og tom.

Den jorden Gud hadde skapt, lå i mørke i begynnelsen. Det var før lyset var skapt og kastet sitt skinn over Guds gjerning her i verden. Det var kaos før Gud gjorde underet.

Det er symbolsk for livet uten Gud. Det er bilde av verden etter syndefallet, kap. 3. Slik var hele verden og dermed hvert eneste menneskehjerte. Og det er fremdeles slik der Gud ikke slipper til – på tross av velstand og rikdom og gode ordninger for menneskene nå.

Det åndelige mørke kan ikke se Guds frelse eller veien til Gud. Etter syndefallet er det et historisk faktum. Adam og Eva dro alle med seg i fallet. Rom. 5 er fortolking til dette. I v. 18 sier Paulus: Et menneskes fall ble til fordømmelse for alle. Det er det evige mørke der det ikke lenger er håp etter døden.

Det betyr også at livet uten Gud er tomt og meningsløst. Her ligger grunnen til at så mange mennesker ikke ser noen mening med livet og tror det ikke er verd å leve lenger. Det kan kanskje være flere grunner til at noen gjør slutt på sitt eget liv. Men her ligger en av dem, når Gud ved sin Sønn ikke får rom i hjertet. For han skaper mening med livet og gir oss noe mer enn dette jordiske.

I tunge og mørke tider er himmelen en del av meningen med livet. Ja, det gjelder også i gode dager. Målet er alltid klart for oss: Vi skal hjem til Gud en dag. Men det trer tydeligere fram i motgangstider. Jesus sa om sin gjenkomst og tegn som skulle skje: Når dere ser dette begynner å skje, da rett deres hoder, for deres forløsning stunder til. Luk. 21, 28.

3. Guds Ånd svevet over vannene.

Ånden er den tredje person i guddommen. Gud forlot altså ikke verden etter skapelsen. Han var der ved sin Ånd. Og vi vet at i den nye pakt kom Ånden på en særlig måte pinsedag. Det han var for Israel og spesielle grupper og ledere i folket, det ble han nå for hele verden.

Ånden kaller mennesker inn til Gud til omvendelse og tro. Da bruker han ofte Guds ord som kallsmiddel. Men han er suveren og kan bruke flere måter å nå folket på. Men Ånden er der nok alltid. Ingen av oss mennesker søker Gud av oss selv og etter vår natur. Rom. 3, 11.  Salme 14. Vi er forblindet og bundet i synd.

Da kommer Ånden og viser vei og taler vennlig til oss om å komme til Jesus som frelser oss. Han vil føre oss bort fra synden og fortapelsen og inn i Guds rike. Når Ånden kommer, sa Jesus, skal han overbeviser verden om synd og rettferdighet og dom. Joh. 16, 8ff.

Luther sier i forklaringen til den 3, artikkel: ”Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre. Men det er den hellige Ånds gjerning, som har kalt meg ved evangeliet, som har opplyst meg ved sine gaver, som har helliggjort og oppholdt meg i den sanne tro. Likesom han også kaller, samler, opplyser, helliggjør den hele kristne menighet på jorden og oppholder den hos Jesus Kristus i den sanne og ene tro.

  I denne kristne menighet gir han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse og vil på den ytterste dag oppvekke meg og alle døde og gi meg med alle troende et evig liv. Det er alt sammen både visst og sant i alle måter.” (Etter J. R. Sverdrups katekisme, 1911.)

4. Bli lys!

I v. 3 lød Guds røst for første gang over jorden slik det er notert her. Han talte nok også ved selve skapelsen, som Salme 33 sier. Men her har vi det for første gang etter at jorden var skapt. Og da skapte Gud lyset. Bli lys! Sa han. Lyset steg liksom ut over mørket og jagde det bort fra jordens overflate. Og det ble lys, sier Moses videre.

Her har vi straks et bilde på evangeliet. I den mørke syndige verden har Gud satt et lys. Jesus sa om seg selv en dag: Jeg er verdens lys. Joh. 8, 12. Det var julenatt at lyset ble tent slik. Men det skjer også hver gang en synder vender om og tar imot Jesus. Da kommer lyset i synderhjertet og skaper et nytt liv.

Jesus sa det også slik: ”Som et lys er jeg kommet til verden, den som tror på meg skal ikke vandre i mørke.” Joh. 12, 46. Og det har vi som kristne opplevd. Da vi kom til ham og trodde evangeliet, fikk vi et nytt liv. Samtidig fikk vi se alt i et annet lys med Guds nærvær over livet.

Men hvordan skjedde skapelsen? Jo, det står slik: Gud sa. Han talte. Guds ord var løsenet og kraften. Slik er det også i Åndens verden. Vi blir frelst ved å tro og dermed ha tillit til det Gud har sagt i sitt ord. Det har en veldig kraft som kan flytte synderen ut av mørke og håpløshet og inn i det himmelske rike. Guds ord sier tydelig: Tro og ta imot Jesus. Det er han som er frelsen – ikke din og min opplevelse eller gode liv. Bekjenn din synd for ham, og Jesu blod renser fra all synd, sier Ordet. Du kan bygge på det.

Amen.

248) Jer. 1, 12.

Jer. 1, 12.

Jeg vil våke over mitt ord.

Vi lever i en vanskelig tid, la oss innrømme det. I dag synder folk med et smil og kanskje med et lettere hjerte enn noen gang før. Også de ganske unge og barn synder. Det er skremmende.

Vi lever også i en frafallstid som Jeremia, der det ikke er mange som lever helt med Gud. Det er visst lite brennende kristendom og lite åndsmakt iblant oss. Det blir også for lite forkynnelse. Brorsons salme er et godt bilde på vår tid, han skrev den rett før han døde: ”Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann.” Det er ikke nok å være døpt, hvis troen og livet mangler. Da er du åndelig død og eier ikke livet i Gud.

Jeremia var ung som profet i den tid som er beskrevet her. Og det er ikke lett å være ung i en syndig frafallstid. Aller vanskeligst er det å være ung forkynner. Mange vil gjerne påvirke dem, og ikke all påvirkning er bibelsk fundert. Den som da ikke har erfaring og kunnskap, vil lett fare vill. Jeg har noen ganger tenkt at folk ville høre mer på en eldre forkynner. Men jeg er ikke lenger så sikker på det. Kjødet og vondskapen i verden er den samme, og eldre får gjerne enda sterkere fristelser.

Den tid Jeremia levde kan stå som et godt eksempel på endetiden. Det da skal det bli en forferdelig tid med frafall fra Gud, 2. Tes. 2, 3. Frafallet MÅ komme, står det. Det er ingen vei utenom. Det går etter åndelige ”naturlover”. Dette er også forutsagt i Guds ord. Det vil skje.

Stifteren av Frelsesarmeen, general William Booth var profet og sa en gang: ”I de siste tider vil det bli religion uten Den hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud, himmel uten helvete.” – Jeg har lyst til å føye til et ledd, som viser seg å være sant i vår tid: Teologi uten Bibelen. Denne tendens vil sikkert øke ganske kraftig i årene som kommer.

Ved frafall skjer dette ofte: Djevelen sår tvil om Guds ord, slik han gjorde det den første gang han møtte mennesker i Eden, 1. Mos. 3, 1. Da sa han: Har Gud virkelig sagt? Det samme hvisker han i våre ører så titt og ofte. Jeg har kjent hans røst utallige ganger: Kan Bibelen virkelig være sann?

Gud visste det, at mange ville tvile og at noen ville falle i tvilen. Han visste at Ordet skulle bli omdiskutert og dratt i tvil, også av kristne og ledere.

Derfor sier han i vers 12 i teksten: Jeg vil våke. Se endelig rett på Ordet, slik herren gjør. Han våker over Bibelen mer enn mange andre ting. Gud er nøye med sitt ord, han tåler ikke at det blir kritisert slik mange gjør nå. Derfor er vi i dag kommet mye lenger på frafallets vei enn vi selv er klar over. Guds ord blir kritisert sønder og sammen i våre dager. Den som ikke ser det, er blind og døv for det som skjer i tiden. Mange troende er visst også det.

Han er også nøye med bruken av Ordet. Du har fått Ordet for å bruke det. Det gjelder både frelste og ufrelste. For troende er det mat på veien, og for ufrelste en vekker og veileder til frelse. Har du lest i Guds ord i dag? Eller nøyer du deg med et mannakorn eller en kort andakt i radio? Det er ikke nok. Du må selv ta til deg mat, lese i Skriften ofte. Det er slik du blir sterk.

Vi må merke oss ordet i Salme 102,5: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket (NO-30). Hvorfor er det slik? Salmen er av en elendig, v. 1. Hva er grunnen til det? Jo, ”jeg har glemt å ete mitt brød.” Da vil vi alltid tørke ut og bli åndelig elendige. Ei jente stanset igjen etter et møte og sa hun kunne ikke tro seg frelst. Alt var mørkt. I samtalen sa jeg: Har du lest i Bibelen? Nei, sa han. Det er sikkert et halvt år siden.

Da er det ikke rart at det går galt. Sjelen må stadig ha ny næring. Stans litt på reisen, tenk etter og se hvordan det står til med ditt åndelige liv.

Men herren ikke bare våker over sitt ord, han fullbyrder det også. Han er nøye med at det han har sagt, vil skje. Jesus selv stadfestet dette da han sa: Ikke en tøddel av loven skal forgå. Mat. 5, 18. Vi har mange bevis på at dette er sant. Bibelen er full av vitnesbyrd om at det som er skrevet vil skje. La oss se på noen av dem:

1. Først nevner vi Israel.

Fredrik 2 av Preussen spurt en dag sin hoffpredikant om han med ett ord kunne gi et eneste bevis på Bibelens sannhet. Kanskje var det ironisk ment. Mange spør ikke av lengsel etter sannheten, men for å håne. Den troende presten svarte stille: ”Israel, min herre!”

Det var nok. Israel er ett av de beste bevis for at Gud har talt i Skriften, og at herren fullfører sitt ord. La meg ta noen få, korte eksempler på det. Da jeg besøkte dette landet, fikk jeg forklaring på mange ting i Bibelen. Å vandre omkring i Israel er som å lese en levende fortolking til Bibelen. Nesten på hvert eneste sted blir Bibelen stadfestet.

a) I Mat. 11, 20f taler Jesus domsord over noen byer i Galilea. Han roper: Ve deg, Korasin, og ve deg Kapernaum. Så henviser han til Tyrus, Sidon og Sodoma og sier at de hadde blitt stående til denne dag, om de hadde omvendt seg. Men hvorledes gikk det? Det er bare ruinhauger igjen. Sodoma ligger antagelig på bunnen av Dødehavet. Ikke et menneske bor i Korasin. Bibelens ord gikk bokstavelig i oppfyllelse. De ble ikke stående!

b) I Jes. 35, 1 kan vi lese at ørkenen og det tørre land skal glede seg og blomstre som en lilje. Hvis du f. eks. reiser til byen Ashdod vil du se oppfyllelsen. Byen er rett og slett vokset opp av ørkenen. Og blomstrer den? Jeg kjøpte ti røde roser da jeg reiste hjem derfra.

c) Vi nevner også Esekiel 38, 8 om Gog som skal komme til et land utfridd av sverdet. Det har ikke skjedd ennå, men landet er utfridd!

c) Størst var likevel min interesse for Qumranklosteret ved Dødehavet. Der fant de som kjent noen skriftruller i 1947. De stadfester Bibelen på underfull vis. De er ca. 1000 år eldre enn våre tidligere kjente Jesajaskrifter. Og likevel stemmer de overens! De er antagelig skrevet minst 100 år før Kristus.

Slik kunne vi hente fram bibelsteder som går i oppfyllelse. Mange bibelord forteller f. eks. om Messias som ble oppfylt i Jesus. Han ble født i Betlehem av en jomfru, og ble til slutt sveket av en av sine egne og alle disiplene forlot ham i Getsemane. Han ble korsfestet mellom to forbrytere og ropte ut på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Alt sammen notert i den gamle pakt. Og det roper til oss: Se, hvordan Gud fullfører sitt ord.

2. Jer. 29, 13: Dere skal søke meg, og dere skal finne meg.

Det er det millioner av bevis for. Alle de troende i verdens historie er vitner her. Opprinnelig talte Herren til Israels folk, og de skal en dag finne Jesus og bli frelst. Mange har allerede gjort det.

Men ordet går i oppfyllelse hver eneste gang noen blir frelst. Det er mange år siden det skjedde med meg. Det ligger en hemmelighet gjemt i siste del av verset: Når dere søker meg med et helt hjerte. Det betyr ikke lovtrelldom, men det er en dyp åndelig sannhet som noen ikke forstår.

Et helt hjerte betyr en ærlig sjel. Det er en som overgir seg til Gud. En hær som kapitulerer kommer ikke med betingelser. Da skjer det av et halvt hjerte. Det hele hjerte legger alt fram for Gud og sier: Her er jeg, ta meg som jeg er. Jeg har ikke noe annet enn synd.

Du kan ikke ta verdens gleder med deg inn i Frelserens rike. Det er Jesus som skriver kontrakten, for å si det slik. Hva tror du den unge jenta tenker om en gutt som er sammen med flere på en gang? Vil hun tro på ham om han frir til henne? Aldri, om hun er av dette slaget. Eller om ei jente som svar slik til frieren: Nei, jeg vet ikke, jeg har også en annen…

Da er hjertet delt. Jesus vil ha hele hjertet. Det er ikke rom for noe annet enn hunn og ham i brudekammeret.

Er du frelst? Dette ordet kan gå i oppfyllelse nå om du kommer. Bøy deg for den evige Gud og bekjenn dine synder. Da finner du ham. Du opplever at ordet er sant.

3. 1. Tes. 4, 17: Vi … skal rykkes opp i skyer.

Dette er et framtidig løfte. Det taler om de siste tider da Jesus henter sitt folk hjem. Det må du lytte nøye til.

Noen håner ordet om Jesu gjenkomst. Hver dag er som før og ikke noe av dette skjer. Men du må vente litt.  Brudgommen gav seg god tid, Mat. 25. Bibelen sier at en dag skal han rykke de troende opp fra verden og ta dem hjem til seg. Detaljene om dette vet vi lite om. Men saken er klar. Det vil skje.

Men tvilen og motstanden mot dette er ikke av ny dato. Allerede Peter sier om dette: Først og fremst skal dere vite, 2. Pet. 3, 3-4. Noen hånte det også da, men det vil likevel skje. Omtrent 300 ganger er Jesu gjenkomst nevnt i NT. Det står der for å minne deg og meg om at en dag blir den siste her på jord for oss. Da skal vi hjem.

4. Et fjerde ord er dommen over de ugudelige, Åp. 20, 11.15.

Jeg så en stor, hvit trone, sier Johannes. Han fikk et syn av dommedag. Det er Guds beskrivelse og forhåndsreportasje av den siste dag. La du merke til at alle skal stilles fram for ham. Johannes så at både små og store var med der. De døde ble dømt, de ble hentet ut av gravene og fra havet og hvor de var. Det gjelder både legemlig døde og åndelig døde mennesker.

Hvordan skal det gå med deg da? Blir du kastet i sjøen som brenner med ild og svivel? Vi vet ikke hva det betyr, men det er forferdelig, og jeg synes synd i alle som må komme der. I 2. Tes. 1, 9 sier Paulus: De skal lide straff, en evig fortapelse borte fra herrens åsyn. Det er noe som må skje etter Guds ord. Og de som kommer ditt, har selv valgt det ved å forkaste Jesus. Så enkelt er det.

De lærde kan nok strides om dette. Men de avskaffer ikke helvete med å tvile på det eller taler imot det. Ordet fra Gud står fast og sier: Deres fortapelse sover ikke. 2. Pet. 2, 3. Derfor våger jeg ikke å si noe annet. Guds ord vil skje, for han er allmektig og evig.

Men ennå er det nåde å få. Der er et løfte om frelse for alle som kommer. Vil du bruke denne anledningen nå? Han venter hver dag på deg. Men en dag er den siste.

--

Se også her: http://preken-gt.blogspot.com/2010/01/80-jer-1-11-12.html

.

247) Jer. 20, 7. Du lokka meg!

Jer. 20, 7.

Du lokka meg!

Situasjonsbiletet her er ei villfarande sjel som går ute i h eia. Ho er komen bort frå barndomsheimen og trua og dermed bort frå Gud. Men denne sjela har høyrt Gud tala til seg – og synd og nåde. Då vert sjela vakt. Ho får alvorstankar og tenkjer mykje på det ævelege. Då tek Gud til å overtala ei sjel til å verta frelst.

Herren lokkar og dreg på unge og eldre, og han vil dei skal verta hans born. Då vert det vekking. Dette underlege som nå og då hender i bygdene våre. Folk spør etter Gud. Det er av di Gud sjølv lokkar og overtalar die. Han er den fyrste i frelsesverket på alle måtar. Han tende ei lengt i sjela etter fridom. Me ynsket å koma bort frå den syndefulle verda. Me fekk hug til ein rein tanke.

Men i frelsesspørsmålet fortel Bibelen om at me av natur mellom anna er uforstandige. Tit. 3, 3. Det tyder her at me ikkje skjønar vårt eige beste. I mange jordiske ting kan me nok vera vituge og forstandige – sjølv om det heller ikkje det skjer alltid. Men i åndelege spørsmål er me alle avvikne frå sanninga. Salme 14.

Også når Gud lokkar og dreg på oss skjønar me ikkje vårt beste. Når han dreg på oss, søkjer å overtala oss, då rømer me bort frå Gud. Slik har alltid menneska vore, og vil alltid vera det av di vår natur er vond.

Men Gud lokka og drog. Han kallar og talar med oss. Og høyr: Då er det noko han vil. Det er noko han ynskjer med livet ditt. Og kva er det?

Det kan nok vera mange ting han vil med oss. Me er så ulike i tanke og sinn og har ei ulik fortid. Men først og fremst vil han frelsa di sjel! Det ynskjer han mest av alt for oss alle. Difor sende han sonen sin til oss. Difor kom han frå sin høge himmel ned til vår arme jord, som det står i julesongen.

Han vart fødd i ein stall og gjekk ikring i Israels land som ein tenar for alle. Og til sist let han andre henga seg opp på krossen til spott for alle. Der måtte han lida. Men nett der på krossen vart han den store frelsar for syndarar. Nå står han klar til å ta imot alle som kjem av hjarta.

Han vil frelsa deg frå di synd, frå dom og helvete der ei æveleg fortaping ventar. Han vil frelsa deg frå alt det vonde her i livet, og frå det som kjem etter dette.

Så vil han frelsa deg til eit æveleg liv i himmelen. Det tek til her i livet, og her skal me få tena han ettersom han legg alt til rette for oss. I æva får me så ei ny teneste som me ikkje kan skjøna her på jord. Det vert ei himmelteneste som me aldri skal bli trøytte av.

Skal han få lokka deg og overtala deg nå i dag?

På Pinsedagen ropa Peter ut til den store skaren som var samla i Jerusalem då: Lat dykk frelsa frå denne rangsnudde slekta. Apg. 2, 40. Det er óg eit bod til deg som lever utan Gud i dag. Ja, som ei befaling frå Gud i himmelen: Lat deg frelsa. I det ligg det at det er friviljug å verta frelst. Det står så å seia på deg akkurat der. Du må sjølv ta imot.

I v. 47 les me at nokre let seg frelsa kvar dag. Nå i dag ynskjer Jesus også at nokre vil koma til han. Difor lokkar og kallar han heile tida. Han freistar å overtala deg – for det er så viktig.

Lat dykk frelsa frå denne slekta. For ho er vrang, som det står i ein svensk bibel. Menneska er vrange både mot Gud og mot andre menneske. På nynorsk er ordet ”rangsnudd” nytta. Det tyder altså at me har snudd den vrange sida ut. I ei engelsk omsetjing finn me kanskje det beste ordet: frå denne forderva slekta. Og det er eit sant ord om oss som syndarar. Me er forderva og råtne i synd og gudløyse. Gud vil ein dag krevja heile slekta til rekneskap – og så halda dom over alt folket.

Lat dykk frelsa frå alt dette, seier Herren. Og Jesus vil lokka deg bort frå synda og skamma og den ævelege døden. Han vil meir enn du og at me skal bli frelste. Men det er ikkje sikkert at me kan skjøna og forstå dette, og det er ikkje naudsynleg. Her talar me om åndelege saker som berre kan takast imot i tru.

Me kan derimot blir gripne av det. Gud blir for sterk for oss, og du ser at Jesus er den største du nokon gong har møtt. Det store er nett at han er frelsar og at han vil ta imot deg.

Jeremia seier i verset me har sitert: Han let seg lokka og overtala. Og her ligg det noko viktig. Me skal gi han rett og la han få oss. Vidare seier profeten: Du vart for sterk for meg. Gud brukte si makt, ikkje fysisk, men åndeleg. Me strir imot det me kan, men lukkelege er dei som overgir seg til Gud og seier: Eg kan ikkje meir. Eg kapitulerar og let Deg rå.

Gud kan nok av og til nytta ytre krefter for å visa makta si. Dei fleste menneska i dag ser ut til å bortforklara alt som skjer: Det har ikkje noko med Gud å gjera. Men sæl er du som let Gud råda i alle ting. Ved det ytre vil Gud læra oss noko, anten det er sjukdom eller fattigdom eller naturkatastrofar. Det er ikkje Gud som vil det vonde. Han vil berre godt med oss. Men han kan bruka vonde ting og snu det til det beste for oss. Har du åndelege augo, ser du litt av det.

Må Gud få signa oss alle til å gå hans veg.

Amen.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

BILDER PÅ FRELSEN.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

.

  Det er ganske interessant at Bibelen forteller om bilder på frelse og forsoning straks synden er inntrådt. I åpningsfasen av Bibelen får vi to slike eksempler. Vi skal ikke gå i detaljer om dem her, men peke på noen viktige sider.

.

  A. Kjortler av skinn.

  I kap. 3, 21 får vi en underlig opplysning: "Gud gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem." Det var etter fallet og etter profetordet om Messias. Her står ingen befaling eller hentydning til offer. Det er ikke en gang sagt direkte at dyr ble slaktet. Gud var i stand til å skape også det.

.

  Like fullt må vi minne om at vi ikke kjenner noen annen skapelse etter selve skapelsen. Gud pleier å benytte seg av det skapte når han hjelper menneskene. Og som bilde på frelsen ser vi noe fint her:

.

  - Gud tok initiativet, han begynte. Frelsens årsak ligger i Gud. Og han fortsetter. Frelsen er Guds verk alene. I dette tilfelle viste han omsorg for mennesket.

.

  - Klærne var av skinn, og det forutsetter at et dyr måtte dø. Luther sier om dette at Gud gjorde det for å minne oss om døden.

.

  - Dyret var uskyldig - det hadde ingen skyld som førte til død. Som bilde på Kristus er det talende: han - den plettfrie - døde nettopp for vår skyld.

.

  - Gud kledte dem. De behøvde ikke klær på grunn av kaldt vær. Det sier teksten ingen ting om. Men ser vi det i forhold til det som allerede hadde hendt, blir det tydelig: de behøvde et skjul mot synd og skam som var bedre enn fikenbladet de selv hadde skaffe seg. Klær som bilde på frelse og rettferdighet er senere brukt i Bibelen. Jes. 61, 10. I Jesus er det skjul for alle som kommer til ham.

.

  B. To slags offer.

  Om det ikke var direkte tale om offer i kap. 3, 21, er det tydelig i kap. 4. Og det kan ikke ha skjedd lang tid etter. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Kain og Abel begynte å ofre. Noe påbud om det ser vi ikke i disse første kapitlene.

 .

 Det er i alle fall det første bibelske offer vi er vitne til. I sammenheng med det møter vi også historiens første brodermord. Både GT og NT viser at det var en vesentlig forskjell mellom disse to ofrene. Her står det at Herren så til Abels offer, men ikke til Kains. Og i NT møter vi Kain som var av den onde (1. Joh. 3, 12), mens Abel var en troende (Hebr. 11, 4). Det er en vesentlig forskjell som gjør at disse to brødrene levde i hver sin verden.

.

  - Abels offer var av det førstefødte lam, altså et dyr, og han gjorde det i tro, iflg. Hebr. 11, 4. Det er ikke unaturlig å se dette på bakgrunn av kap. 2, 17: døden var syndens lønn. Han må selvsagt ha visst om syndefallet og om straffen for synd. Da er det ikke underlig at han så brukte offerdyret som sin stedfortreder: lammet skulle dø i hans sted. Det underlige er heller at vi ikke ser at Adam ofret. En tid etter at Set var født, leser vi at de begynte å påkalle Herrens navn, 4, 26.

.

  Som bilde på en kristen er det talende: Vi vet vi er syndere og fortjener døden. Og vi kjenner et lam som døde i vårt sted. I tro tar vi imot det og blir erklært rettferdig av Gud. Slik taler han ennå etter sin død - om oss og til oss.

.

  - Kains offer var av markens grøde, det han selv hadde arbeidet med. Han er ikke med blant de troende i Hebr. 11, og Herren så ikke til det, står det. Han står dermed som bilde på et vantro menneske, som samtidig er religiøst. Det ser vi av at han ofret til Herren. Han er derfor bilde på de som vil møte Gud uten et blodig offer. Han var from i det ytre i begynnelsen, men senere ser vi ham som morder. Slik kan utviklingen være for et menneske.

.

  Vi blir faktisk advart mot Kains vei. 1. Joh. 3, 12. Det er altså en fare for troende mennesker å bli som ham.

.

245) 1. Mos. 5-7,16.

Noah og Menigheten.

245) 1. Mos. 5-7,16.

.

   I disse kapitlene finner vi beretningen om Noah og arken. Dette er bl. a. en illustrasjon på menigheten. Som den var Noah ut-kalt fra den syndige verden. Det er betydningen av grunntekstordet ekklesia på gresk. På hebraisk brukes kahal som regel om den utvalgte israelittiske menighet. Vi skal se på beretningen om Noah som bilde på menigheten. Slik er den og slik begynte den. For menigheten er forsamlingen av Guds folk. Og i denne tida var det bare Noahs familie som var det.

 .

 Det er en interessant historie, og den har mange likhetspunkter med vår tid. Den er også brukt i NT om den siste tid før Jesus kommer, Mat. 24. Noah er også blant trosheltene i Hebr. 11.

.

  La oss først se litt på tida. Her har vi sterke ord om folket han levde blant. Og vi vet at det er folket som skaper tida. Menneskene har ansvar for sin tid. Og vi ser at før Noahs tid var det bra folk, kap. 5, 24 om Enok. Han hadde altså en god arv å se tilbake på.

.

  Hva ser vi så på Noahs tid, kap. 6? I v. 5 leser vi: Menneskenes ondskap var stor på jorden, alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Det er mennesket etter fallet. Slik virker synda i vårt liv. Det onde er både grov og stygg synd, og materialisme og verdslighet og mer raffinert ondskap. I v. 11 leser vi: Jorden var fordervet i Guds øyne, den var full av vold. Det tales også her om folket. Slik blir menneskene når de vender seg bort fra Gud. Og i v. 12 leser vi at alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Når Herren ser det, angrer han sitt skaperverk, han var full av sorg i sitt hjerte, v. 6. Det siste er nok her en fortolking av det første. Men så sterke uttrykk brukes for å vise Guds reaksjon.

.

  Kanskje det verste var at folket ikke forstod at det var onde tider. Jesus sier at folk levde uanfektet som før og bekymret seg for de verdslige ting. Mat. 24, 37ff.

.

  Men det var ett unntak: Noah, v. 8. Det var en liten flokk, men en stor kontrast til resten av befolkningen. Og nettopp slik er Guds menighet. Den er et lite lys i en stor og mørk verden. Men da er det også mange som kan se den.

.

  A. Noah og Guds folk. Hvordan var Noah som bilde på kristne?

  1) Han fant nåde, v. 8.

Derfor ble han reddet. Han var frelst av nåde av Gud, uten egen fortjeneste. Men hvem er det som finner eller får nåde? Det er de som er dømt og erkjenner seg skyldig - som en benådet forbryter. Erkjennelsen ligger i at han søker om benådning.

.

  Slik vil Gud frelse syndere, de som erkjenner og bekjenner sin synd. Omvendelse er anger og tro, sier Pontoppidan. Ingen kommer inn i Guds rike på egne gjerninger. Det er et nåderike. Å få nåde er å ta imot Guds frelse ved tro på Kristus. Da blir du som Noah et lyspunkt. Norges håp i den siste tid er mange frelste syndere. Bare den veien fører fram. Ef. 2, 8.

.

  2) Han var rettferdig, v. 9.

Ja, han var ulastelig blant sine samtidige, står det. Og i Hebr. 11, 7 tales om hans tro. Å være rettferdig er å være slik Gud vil ha oss. Det ligger altså en guddommelig målestokk på mennesket. Og da er det klart at ingen makter å oppfylle det av seg selv. Våre egne gjerninger strekker ikke til.

.

  I bibelsk mening er den rettferdig som Gud erklærer rettferdig, ikke den som forsøker å bli det selv. Og han kan erklære den rettferdig som bekjenner sin synd og tror på Jesu frelsesverk. Troen er ikke en ny lovgjerning, men hånda som tar imot Guds gave, eller rett og slett "takk for frelsen". Tro er ingen gjerning, den kommer alltid fra hjertet. Og da betyr det mindre om den er skjelvende og redd. Gud hører alltid hjerteropet.  Paulus skriver til romerne: Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet, Rom. 4, 5. Da får han Guds rettferdighet som gave. I det øyeblikk er han slik Gud vil han skal være. De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen..., Rom. 3, 24.

.

  3) Han vandret med Gud, v. 9.

I Hebr. 11, 7 kalles han den gudfryktige. Han levde med sin Gud daglig, som Enok, kap. 5, 24.

.

  Det betyr at vi må pleie vår sjel, den trenger mat og omsorg. I tillegg levde Noah rett, tok Guds ord på alvor, og det viste igjen blant folket.

.

  Dessverre må vi si at det er mange slurvete kristne som bringer skam over evangeliet. De mange formaningene i Bibelen viser at vi trenger hjelp til et rett liv.

.

  4) Han var lydig mot Gud.

Gud tale til ham, v. 13, og Noah var lydhør. Han var stille nok til å merke når Gud talte. Budskapet fra Gud var at han skulle redde seg selv og sine og et par av alle skapninger. Til sine gjerninger trenger Gud mennesker. Og han kan bare bruke frelste mennesker. Derfor gikk han til Noah denne gang. Salme 25, 14.

.

  Resten av kap. 6 og kap. 7 forteller om hvordan Noah gjorde nøyaktig som Herren hadde sagt, kap. 7, 5 (6, 22). Han var lydig. Derfor ble han til frelse for andre, ja for sin familie. Arken var Guds frelsesmåte, bare i den var det trygghet. Han diskuterte ikke med Gud eller ville forbedre hans plan. Han bare gjorde det Gud sa.

.

  Nå er det vår tid og vårt ansvar. Er vi på plass der Gud kaller oss? Misjon hjemme og ute er å advare mot dommen slik Noah måtte, og vise vei inn til arken. Dette budet gjelder for alle, Mat. 28, 19.

.