257) 2. Mos. 12, 31.

Er du rede?

2. Mos. 12, 31. Amos 4, 12.

Det er midnatt i Egypt. Den første påske skal innstiftes, og Israels folk skal dra ut av trelldommens land og begynne på veien til Kana’an og en ny frihet. Da vil det også gå en dom over Egypt og folket der. Et stort skrik vil høres, v. 30. Døden hadde gjestet hvert eneste hus.

Da kalte Gud sitt eget folk ut av landet. Han brukte mennesker til denne tjenesten, Moses og Aron. Og i tillegg hadde Farao tilsynelatende fått nok – nå ba han dem om å forlate hans land. Nå skulle folket ut av landet for å tjene Herren. Og hele reisen gjennom ørkenen ble en slik tjeneste.

Profeten Amos roper ut til folket: Gjør deg rede til å møte din Gud. Am. 4, 12. Går vi så til Åpenbaringen der den siste tid omtales, står det slik: Hans brud har gjort seg rede. Åp. 19, 7. Og Jesus formaner sine disipler og dermed alle troende til å våke og være rede, Mat. 24, 44.

Da blir spørsmålet: Når er vi rede?

Svaret blir at vi er rede på samme måte som Israels folk var rede til å forlate Egypt. Israel er på mange måter et forbilde og en modell for Guds barn til alle tider. Vi finner her at det er flere deler av det å være rede til å møte Gud. La oss se på noen av dem.

1. En stedfortreder.

De behøvde en stedfortreder, en som kunne dø i stedet for den førstefødte. Derfor skulle de ta seg ut et lam. Det står for det uskyldige dyr. Og det skulle være fullkomment, v. 5. Ingen skulle finne noe lyte på det. Det var på en særlig måte et Guds lam. Han skulle bruke det i sin tjeneste.

Og dette lammet skulle slaktes. Det var nødvendig at det døde, for blodet skulle brukes. Det skulle være det nødvendige tegn for domsengelen. Når han så blodet, skulle han ikke dømme noen til død i det huset. Dommen gikk forbi dem og friheten rådde i huset. V. 13.

En bibelleser ser straks at alt dette har Jesus Kristus oppfylt. Han er det Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Han er vårt påskelam som ble slaktet for vår skyld, 1. Kor. 5, 7. Og Johannes ser på Patmos at han var det slaktede lam. Åp. 5, 9.

Jesus gikk inn i døden i vårt sted. Han ble vår stedfortreder. Han gjorde alt for at vi skulle berges fra døden.

2. Personlig.

Hver enkelt familie måtte slakte sitt lam og stryke blodet på sin dørkarm. Det hjalp ikke noe om naboen eller mange andre brukte blodet på sine dører. Hver enkelt måtte ta imot det Gud hadde sagt. Og uten lammet og blodet var alle gjerninger eller egne tanker helt unyttige.

En personlig kristendom gjelder også i dag. Det er ikke nok å stå i statskirken eller i en annen kirke eller organisasjon. Det er ikke nok å være døpt, som barn eller som voksen. Den ytre handling frelser ingen. Den er alltid knyttet til troen. Heller ikke er det nok med konfirmasjon og nattverd. Det er ikke automatisk å bli frelst ved å delta i seremonier eller gå til gudstjeneste og møter.

Bibelens ”dersom” gjelder også i dag. Johannes sier det flere ganger: Dersom vi bekjenner våre synder; dersom vi vandrer i lyset; dersom vi sier…. 1. Joh. 1. Å bli en kristen er en høyst personlig sak. Vi kommer til Jesus med vårt liv, vår synd og alle mangler og ber om tilgivelse og nåde. Paulus var en lærd og alvorlig person og tok sin gudsdyrkelse alvorlig. Men det var først da han møtte Jesus utenfor Damaskus og senere at han ble et Guds barn. Apg. 9.

I ordene om den første påske, står et viktig lite ord: Når jeg ser… v. 13. Han vet godt om du har hatt en møte med Gud til frelse. Der nytter ingen forklaringer og fortolkinger. For der taler bare Gud.

3. Reiseklar.

I 2. Mos. 12 ser vi også at israelittene måtte være reiseklar hele tiden den natta. For de visste ikke når oppbruddet kom.

De skulle ete av lammet for å få styrke til reisen, slik vi må ta til oss av ordet om Jesus hele livet. Vi ”kan” det aldri godt nok. Og i v. 11 står det: De skulle ete det med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og det skulle skje i hast – for snart kom ropet om å dra ut av landet.

Slik skal vi alltid være rede til å møte Jesus igjen – enten ved en hastig død, eller møte ham i skyen når han kommer tilbake. Du må ikke ha noe uoppgjort med Gud eller mennesker. Når Herren minner deg om noe, skal du ta oppgjøret, selv om det vil koste deg mange tusen kroner. Det må ikke være noe som står mellom deg og andre.

Vi skulle også tenke på alle dem som ikke har hørt om dette budet. Hedningene i andre land og i vårt eget. Noen må gå til dem og gi dem ordet om frelse. De må også bli reiseklar.

4. Rene.

I v. 8 står det noe viktig: De skulle også ete usyret brød. Surdeigen står ofte i Bibelen for det urene, som i 1. Kor. 5, 6-8. Det er synden i alle dets utgaver. Den gjør oss uren og må derfor bort. Vi taler ikke her om fullkommen syndefrihet. Men vi taler om et hellig liv i tro på Jesus. Hebr. 12, 1 sier det slik: la oss legge av alt som tynger og synden som henger så hast ved oss.

Og vi vet at det er bare et sted vi kan bli rene: Jesu hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Hvor stygg du enn føler deg i tunge stunder: Han er redningen. Han er ren og vil gi deg sin egen renhet. Den holder i liv og død.

Bare de rene er rede. Da går vi til ham som kan ordne det – i ydmykhet og bekjennelse og tro på hans blod som har betalt for alle synder. Amen.

-

256) 1. Mos. 1, 4b.

Lys og mørke.

1. Mos. 1, 4b.

”Men Gud skilte lyset fra mørket,” står det. Det er sagt om skapelsen – i tidens første morgen. Gud skilte dagen fra natten.

Men vi skal ikke tale om skapelsen og alle tanker som mange har om den her. Vi vil la dette skriftordet stå for en stor, åndelig sannhet. Den gjelder nok alle mennesker, men mest oss som er troende. Da taler ordet om

TO ÅNDELIGE RIKER.

Det ene er LYSETS rike. Der rår Gud, der bor de kristne, og deres fedreland er i himmelen.  Paulus sier i Fil. 3, 20: Vårt rike er i himlene. I en bibel fra 1844 står det slik: Vår borgerskap er i himmelen. Og det er nettopp det Gud mener. Vi har et borgerskap. Det er ikke her, men i himmelen. HER er vi bare fremmede og utlendinger, og vi bør ferdes i frykt her. 1. Pet. 1, 17. Vi som eier rett i dette riket, lengter til den dag vi skal få flytte over til vårt rette fedreland. Da skal vi alltid få bo der.

Det andre er MØRKETS rike. Der rår Satan og hans engler. Der bor de ugudelige og hyklerne. De har vel navn av å leve, men er åndelig døde. De har også et rike, det er helvete. Det vil folk ikke høre om, men bortforklare. Og det er særlig de som bor der, som ikke vil høre om det.

Vi merker oss at disse to riker er atskilt. Og vi leser at det var Gud som skilte dem. Vi har altså ikke her med menneskeverk å gjøre, men det er Guds gjerning. Det vi mennesker gjør, har liten eller ingen verdi. Det derimot som Gud gjør, skal bestå – trass i mange omskiftelser og meninger i denne verden. Og når Gud skilte lyset fra mørket, da skal de være skilt!

Vi legger også merke til at Gud skilte lyset fra mørket. Verden lå i et eneste stort mørke etter syndefallet. Det var Satan og syndens skyld. Så tok Gud lyset og dets barn ut av dette mørke og satte oss over i Sønnens rike, som er lyset. 1, Pet, 2, 9.

Da blir betydningen av ordet ”menighet” klarere. På gresk heter det ekklesia som betyr: Utkalt. De som er Guds menighet er altså kalt ut av verden, mørke og synden – og inn i Guds lys og hans menighet.

Her gjør vi ofte

EN STOR FEIL:

Vi blander dem sammen! Jesus sier i Mat. 19, 6 at vi ikke skal atskille det som Gud har sammenføyet (dette er sagt i en annen sammenheng). Jeg tror også vi med rette kan si at vi ikke skal blande sammen det Gud har atskilt. Men det gjør vi ofte, gjerne mer enn vi tror. Og så blir det som profeten sier: ”Litt her og litt der,” Jes. 28, 10. Litt synd og litt nåde. Jeg er en stor synder, og Jesus en stor frelser. Det er ikke så nøye med mitt liv, hvordan jeg lever (sier noen), for Jesus er min frelser og hans liv er mitt liv.

En fot i verden og en hos Gud. Ja takk, begge deler. Vi vil få med oss alt i dag. Og så halter vi av sted mot evigheten. Da glemmer vi gjerne målet, for man er litt i mørke og litt i lyset, billedlig talt. Vi glemmer at det i virkeligheten ikke går an. Et ordtak sier: Vi kan ikke ri på to hester samtidig!

Måtte Elias snart komme! Han som kunne rope inn i hjertene på folk: Hvor lenge vil dere halt til begge sider? Velg nå hvem dere vil tjene. Er det Gud som er Gud, så tjen ham. Eller: Er det Ba’al, så tjen ham. I vår tid er Ba’al verden og dens lyster, fornøyelser og jordiske gleder. Er dette det viktigste for deg, så tjen det. Det verste er å vingle hit og dit. Du vet snart ikke hvor du er.

Herren vil spy ut det lunkne, Åp. 3. Han vil ha helhjertede kristne. Om ikke du er det, er det bedre å være verdslig fullt ut – da vet du hvor du står.

Vi mennesker er ofte ”værhaner” som flagrer hit og dit. Mange innretter seg etter vær og vind og tidens smak og er enig med flertallet. Er de sammen med gode og varme kristne, så prøver de å være det i ord og oppførsel. Det er utrolig hvordan noen kan etterligne de kristne og se ut som dem i visse situasjoner.

Kommer de så ut blant verdens mennesker, blir de verdslige! De kan le av historier som er på kanten og over det sømmelige. Ja, de kan til og med banne for å vise hvor frigjorte de er. Noen er ekstra flinke til å vite hvordan de skal snu seg, slik at alle godtar dem. For all del gjelder det jo å ikke få stemplet på seg som lyder: Pietist. Det tilhører 1700-tallet og den tid. Vi lever jo i 2000-tallet!

Så glemmer mange at det er SYND. Og du skal vite at Gud hater synden like mye som i pietisttiden.

Bibelen sier at i den siste tid skal det bli mye av denne slags ”kristendom”. Paulus sier f. eks. at i de siste dager skal noen ha gudsfryktighetens skinn, menn fornekte kraften. 2. Tim. 3, 5. Det skal komme en tid – det er den siste – da noen skal falle fra troen. 1. Tim. 4, 1. Han taler ikke om gjerninger, arbeid og strev. Men troen. De vil ikke lenger ha den barnslige tillit og tro til Gud. Og Jesus sier at ved avslutningen på den tid skal det komme falske profeter. Mat. 24, 11. Mange skal føres vill fordi det er mange falske forkynnere som taler om en lettere vei til Gud.

Disse profetene er ikke bare mormonere, Jehovas vitner og andre sekter. Det er prester og predikanter som blander sammen lys og mørke. Alt er like bra etter hvert. Og folk flest tolererer det for det faller i smak. De falske kristne tror ikke bare feil, men de lever feil. Når Guds ord ikke blir rettesnor for lære og liv, blir alt feil selv om mennesker synes det er bra. Du kan få ros av mennesker, men bli dømt av Gud.

Bibelen sier vi skal ta det nøye med vårt liv. Djevelen kommer til oss i fine klær. De ser ut som kristne og taler som kristne. Til og med Djevelen bruker jo Guds ord i sin tale. Mat. 4. Derfor er det viktig å våke og være på vakt mot alt det nye som bryter med det Gud har bestemt. Djevelen er farligst når hans tale lyder så from og fin at folk må tro det er rett.

Men Gud hater synden. Guds vrede og forbannelse hviler over den uansett hvilket navn synden har, eller om vi mener det er rett å handle mot Guds ord. En ny tid krever et nytt ord.

La oss se på NOEN KONKRETE OMRÅDER.

1) Arbeidet i Guds rike.

Vi tenker og sier noen ganger at alle kan være med i Guds rikes arbeid. Misjonen er jo en god sak. Den har også mange praktiske prosjekter som alle kan være med på. Jeg har alltid trodd at det er risikabelt, selv om grensene ikke alltid er lett å finne.

For Guds sier noe om dette. ”Dra ikke i fremmed åk med vantro,” står det. 2, Kor. 6, 14. Åket var det trestykket som forente to trekkdyr slik at begge tok sin byrde av lasset. De skulle begge trekke like. Når det står så kategorisk, må det bety at verdens mennesker ikke skal gå inn i arbeidet for Guds rike. Og det gjelder i alle forhold. Jeg kjenner til bygder og steder der man sier: Det er ingen troende her som kan gå inn i menighetsråd eller bedehusstyre. Alle sammen er verdslige mennesker og de vedkjenner seg det. Men de skal altså styre i Guds rike. Regelen i Guds rike har alltid vært: Først må et menneske bli omvendt til Gud og tro seg frelst av nåde. Siden kan de gå inn i gjerninger som Gud har lagt ferdige. Da ser de at også det er av nåde.

Vi må også se dette fra en annen side. Skal vi som kristne gå inn i foreninger og selskap og fornøyelsesliv der Jesus ikke har adgang. Det merkes på ånden og det som skjer der. (Jeg tenker selvsagt ikke her på familiesammenkomster der vi ”må” være med, eller enkelte ganger vi må delta i forbindelse med arbeid og lignende.)

Hvis vi går inn i slike forhold med en bevisst tanke på å være et vitne for Jesus, er jo det en annen sak. Det er vårt kall. Men vennskap med verden er fiendskap mot Gud, sier Bibelen. Jak. 4, 4. Om dette verset sier prof. Lyder Brun noe viktig: ”Det dreier seg om begjæret etter de jordiske ting, et vennskap med verden som han nu går over til å stemple som fiendskap mot Gud… Vennskap med verden inneslutter derfor ikke bare begjær etter og bundethet til tingene, men også livsfellesskap og likeartethet med verdensmenneskene. … Og det er ikke forenlig med den kjærlighet som skyldes Gud, men likefrem er enstydig med fiendskap mot ham.”

Meningen er dette: Med et delt sinn kan vi ikke tilhøre Gud. Enten får vi ha nok i ham, eller å gå tilbake til verden. Da kan vi heller ikke tjene Gud. Det er aldri rett å blande lys og mørke. Gud har skilt dem fra hverandre.

2) Ekteskap.

For en til to generasjoner siden var det selvsagt for en kristen ungdom å gifte seg med en kristen. Det har ikke alle gjort. Og tendensen øker: Jeg vil gifte meg med den jeg er forelsket i, uansett hvilken tro eller vantro de har. Noen begrunner det slik: Da kan jeg vinne dem for Gud. De må ikke tro at vi er bedre enn dem.

Bibelen sier noe om det også: Hva vet du mann, om du kan frelse din hustru? 1. Kor. 7, 16. Også dette skal skje i Herren, sier ordet, v. 39. Begge skal tilhøre Jesus for å kunne bygge et kristens hjem.

Mange har gått seg vill her. Og de angrer hele livet på sitt valg. De trodde det skulle gå godt. Men de blandet sammen lys og mørke, og snart gjorde de en ny erfaring: De ble sløvere og sløvere som kristne, og noen sovnet til slutt og døde åndelig talt. Ei kone sa til meg for mange år siden: Jeg giftet meg med en verdslig. Men nå ser jeg at det var galt. Jeg har angret på det i mange år (selv om mannen hennes var snill og grei). Vi kan jo ikke dele det b este sammen.

Derfor skal vi si til unge og eldre: Ta deg i akt. Det går sjelden godt. Bibelen sier at Gud at tatt deg ut av verden og mørke. Skulle du da gå tilbake i skyggen og tro det er best?

3) Synd.

Synden har mange former og utslag, og den kan være tilsynelatende uskyldig. Da tenker noen slik: Jeg kan synde litt i smug og skjule det for alle. Ingen ser meg. Og i etterkant kan jeg jo be om nåde og tilgivelse. For tilgir synd. Dette kalles å synde på nåde, og det er en frekkhet mot Gud.

Guds ord sier at skal en dag føres fram i lyset. 1. Kor. 4, 5. Jesus sa at intet er skjult som ikke skal åpenbares. Om intet menneske ser deg og det du gjør, er Herrens øyne der. En gammel Herrens tjenerinne sa en gang i en tale: Ungdom, vær redd for å synde! Det har jeg aldri glemt. Vi blir aldri syndfrie her i verden. Men vi skal være redd synden.

4) Penger.

Vi er vant til å tenke at de penger jeg har tjent på ærlig vis, kan jeg bruke som jeg vil. Vi lever nå i et forbrukersamfunn der mange lever over evne. Men det begynte i det små. Og det begynte med at vi tenkte at pengene var våre. Vi hadde ofte glemt at vi var husholdere som skulle stå til regnskap for alt i vårt liv.

Det er rett at mange strever for å tjene til livets opphold. Og mange har fått det bedre med årene. Nå har de lyst til å bruke alt de har på seg selv. Eller som et ektepar sa: Barna våre tjener mer enn vi noen gang har gjort, derfor sparer vi ikke til dem, men bruker det selv.

Skal vi minne hverandre om et ord fra Gud her: Meg hører sølvet og gullet til, sier Herren. Hag. 2, 8. Jesus er vår konge. Han eier alt. Derfor skal vi først spørre ham. Og han sier f. eks.: Derfor, gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere, og jeg vil være en far for dere. 2. Kor.  6, 17. Vi merker oss at det ikke er et menneske som formaner Guds folk her. Det er Gud selv.

Det er mye mørke i verden i dag. Når vi blander lys og mørke, blir det disig og halvmørkt. Da er det vanskelig å se og orientere seg. Nå kaller Gud folk og land og enkeltpersoner ut fra alt det uklare og inn i lyset. Skill dere fra alt det syndige, sier han. Det er vekkelsen og kallet. Og da vil og kan Gud gjøre store ting for oss. I Jesu navn. Amen.

-

255) Jes. 10, 20-23.

En rest.

Jes. 10, 20-23.

Det kan være interessant å se hvordan ulike fortolkere skriver om en tekst eller et bibelvers. Her har vi f. eks. Luthers innledning til v. 20: ”Dette er et trøstens ord.” Edward J. Young skriver om dette verset i sin store kommentar til Jesaja: ”Her bryter nåden gjennom. Guds løfter har ikke slått feil.” Og puritaneren Matthew Henry viser tilbake til v. 12 om Herrens gjerning og sier den er tofoldig: Noen blir omvendt og andre blir tilintetgjort, v. 23. Vi kan også ta med J. Calvin som sier: ”Han vender seg nå til de utvalgte og beskriver resultatet av straffen som var nær.”

Noen hovedsaker i disse versene skal vi peke på.

1. En rest.

En rest er en liten del som er igjen og kan sammenliknes med en rotstubb etter et tre som er hogget ned. I forhold til hele folket, er en rest lite uten at vi kan vite noe om prosenter. Jfr. kap. 11, 1.

Mange i Israel på den tid har nok regnet med at de var Guds venner og hadde det rett. Men profeten fikk et annet budskap. De fleste er ikke Guds rette folk, og derfor må de dømmes. Noen måtte dø for sin synd, slik Esekiel taler sterkt om i kap. 18 i sin bok.

Det er slik fordi Gud ser til hjertet og ikke til det ytre. Han gjør alltid det. Vårt hjerteliv er avgjørende også i den nye pakt. Og de slipper unna dommen og Gud selv tar seg av dem.

2. Israels støtte.

I samme vers får vi også grunnen til at de ble berget. De skal støtte seg på Herren, Israels hellige, v. 20b. Flere ganger gjorde Israels ledere og dermed hans folk den alvorlige feilen at de støttet seg på andre nasjoner.

Kong Akas hadde støttet seg til Assyria, og de hadde hjulpet ham i første omgang. Men Assyria ble til slutt slått ned. Israel hadde også støttet seg til andre nasjoner, som Egypt. Men heller ikke det varte ved. Til slutt skulle folket og lederen lære at herren var den eneste støtte de kunne stole på.

Når et folk og enkeltpersoner lærer det, går det godt. Men det tar ofte lang tid for mennesker å se det og handle etter det. Det er i grunnen underlig at vi lærer dette så sent. Herren er den største og sterkeste makt i verden, og det han har vist mange ganger gjennom f. eks. Israels historie. Og likevel er det ofte det siste vi lærer. Det er lettere å støtte seg til synlige mennesker og makter enn den usynlige Gud. For da må vi tro.

3. Omvendelse.

En rest skal omvende seg, sier profeten, v. 21. Det er de som erkjenner hvem de er og hva de har gjort. De ser sin synd og forstår at de behøver nåde og tilgivelse. Og det er ikke først og fremst av mennesker som de kan ha såret. De behøver det fra Guds selv.

Da David hadde syndet med Batseba, hadde han gjort flere store synder mot flere mennesker. Han syndet mot Batseba selv, mot hennes mann og mot Israels folk som han skulle være et forbilde for. Nå hadde han sviktet alle.

Men da han så seg selv i Guds lys, nevnte han ikke dette. Han sa til Gud i bønnen: Mot deg alene har jeg syndet. Salme 51, 6. Det er den rette erkjennelse og syndenød. Egentlig er det mot Gud vi har syndet, og derfor behøver vi frelse fra ham og hans dom. Det er naturlig at vi også ber mennesker om tilgivelse så langt det går. Men det er ikke det avgjørende. Det er forholdet til Gud. Og når det blir i orden, vil Guds Ånd påvirke oss til å gjøre opp med mennesker og at vi ikke skal gå med hevntanker og uvilje mot andre. Da er kjærlighetens Ånd lagt ned i våre hjerter, og livet blir nytt. Denne ånd må vi verne om hele livet så ikke det gror opp nytt ugress i hjertet.

4. Dom.

De omvendte er blitt fri dommen ved frelsen i Jesus Kristus. For alle andre som ikke vil bøye seg, gjelder ordet fremdeles: ”Tilintetgjørelse er fast besluttet,” v. 22f. Den ugudelige kan aldri slippe unna. For en ”fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,” v. 23.

Han gjør det noen ganger her i livet. Det opplevde Israels folk flere ganger, både under ørkenvandringen, inne i landet, i Assyria og Babel. Her er det så tydelig for Guds ord sier det.

Men har nok skjedd i ettertid også med alt Guds folk. Men vi kan ikke alltid peke på konkrete hendelser som er en dom fra Gud, som ulykker og katastrofer. Men vi tror at alt blir tillatt av Gud, og at han har en tanke med det som skjer.

Og i alle tilfelle vet vi at når folket har syndet, må de omvende seg til Gud om alt skal bli vel. Og her tenker vi mest på evigheten. Tilintetgjørelsen er til sist den evige fortapelse borte fra Gud. For den rest som vender om i tide, blir det sant som kap. 12 sier: ”På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! --- Han ble meg til frelse.” v. 1 og 2.

Salige er de som tar sin tilflukt til ham. Salme 2, 12. 

254) Jes. 8, 8-10.

Jes. 8, 8-10.

Messias.

Kap. 7-12 i Jesajaboken kalles Immanuelsboken, for der omtales Messias som Immanuel som betyr: Gud (er) med oss (jfr. kap. 7, 14). Her er flere viktige ord om den kommende frelser. Jesaja er evangelisten i GT framfor noen annen. Han levde på 700-tallet før Kristus og skriver om Jesu fødsel og navn og mye annet. Navnet kan fortelle om mange ting, og i Bibelen er det i alle fall slik at en person ofte fikk et navn som både svarte til hans egenskaper og hans tjeneste. Det var selvsagt Gud som styrte det hele slik. Her skal vi samle noen hovedsaker om den kommende Messias slik Jesaja skrev det ned.

1. Messias er av Davids hus, kap. 7, 13 og 9, 7.

Det betyr at Messias skulle være jøde. Han kunne ikke bli født i noen annen nasjon. Det var Guds suverene bestemmelse. Og som jøde skulle han fødes av Juda stamme. Det var ikke prestestammen som var Levi stamme. Men Juda var kongeslektens stamme. Derfor var også kong David av Juda stamme, og en av Messias’ oppgaver var nettopp å være konge.

I NT ser vi oppfyllelsen av det. Da Matteus skrev Jesus stamtavle, førte han den tilbake til David og Juda. Det gjør også Lukas. Mat. 1 og Luk 3.

2. Messias var født av en jomfru. Kap. 7, 14.

Maria var i tvil da hun hørte at hun skulle føde. Hvorledes skulle det skje? Hun hadde ikke vært nær en mann. Hun var ren på den måten. Luk. 1, 34. Men hun ble overbevist av engelens ord.

Hovedpoenget med jomfrufødselen må være at Jesu komme var et under. Gud grep inn i verden på en ny og guddommelig måte. Det måtte være slik ettersom Messias var Gud. Nå skulle underet skje: Gud og mennesket ble forent på forunderlig måte i en person. Jesus var samtidig Gud og menneske. Alt var annerledes med dette barnet – for han var Gud. Og det var den eneste måte sp, verden kunne bli frelst på.

3. Et stort lys, kap. 9, 2.

I dette verset (avsnittet) tales om mørke og lys. Det er bilde på verden og synden og Guds redning. Et stort lys skulle komme. Mat. 4, 16 siterer verset og sier det tales om Jesus.

Lyset er hjelp i mørke, det viser veien og avveiene. Det gir håp om berging og at vi kan nå målet. Det er symbol på Guds frelse og hans rike.

Mørket er bilde på synd og alt vondt og taler om undergang og elendighet. Hele verden ligger i det vonde. Mørke er frukt av syndefallet og taler egentlig om den evige fortapelse til slutt.

4. Navn, kap. 7, 14 og 8, 8 og 10.

Navnet viser hans vesen og oppdrag. Navnet Jesus betyr Herren (er) frelse, en frelser. Derfor kom han til jord, og slik er han fremdeles. Jesus er den samme til alle tider, sier Orde. Hebr. 13, 8. Slik han frelste før, vil han gjøre det nå og fremover så lenge nådens tid varer.

Tre ganger står ordet Immanuel nevnt her, selv om det i vår norske Bibel er oversatt i v. 10 til: For med oss er Gud. Det er betydningen. I sammenhengen tales det om fiender som larmer og gjør folket forferdet. Da skal Israel vite at Gud er med dem. Og da kan ingen gjøre noe annet enn det han tillater. Og til slutt vil han seire.

Messias skulle ha navnet Immanuel, men han blir aldri kalt det i NT. Har Guds ord tatt feil? Slik kan noen spørre. Da må vi se på hele sammenhengen i Guds ord og oppfyllelsen i NT. Et navn viser det personen er. Og det er bare ved Jesus at Gud kan være med oss.

Jesus var sendt av Gud som lys til verden. Han var det sanne lys og dermed den sanne frelser. Han skulle rive oss ut av satans makt, og han var selv himmelveien. Joh. 14, 6. Han sa det selv slik da hans endte sine disipler ut som misjonærer: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Mat. 28, 20.

Når mennesker blir omvendt og frelst, får de dette løftet. Gud selv tar seg av hver enkelt og sørger for oss til vi er framme – alt ved Jesus Kristus. Og Paulus sier noe om dette slik: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom. 8, 31.

I kap. 9, 6 finner vi flere navn på Frelseren, men de er egentlig en forklaring og presisering av Immanuel. Det er Han som er under, rådgiver, veldig Gud, far og fredsfyrste. (Se mer der.) 

253) Jes. 5, 1-7

Herrens vingard.

Jes. 5, 1-7.

Israel er Herrens vingard, v. 1 og 7. Han har gjort alt for dem, men treet bar ingen frukt. De gikk sine egne veier. Derfor kommer dom og straff, og hedningene skal være redskapet Herren benytter seg av. Historisk betyr det her Assyria og Babel. Det er landet i nord.



Det er ofte typisk. Slik har det gått mange ganger i de troendes historie. Det har skjedd frafall og nedgangstider gjennom hele historien. La oss stanse litt ved dette nå.



1. GT.

For en bibelleser er det ikke ukjent at Israels folk mange ganger falt bort fra sin Gud og levde i synder og avgudsdyrkelse. Allerede Abraham falt i synd da han løy om sin kone og sa hun var hans søster, rett og slett for å berge seg selv.



Moses syndet også da han brøt en livslov før loven var gitt og drepte en egypter. Det var ikke slik han skulle hjelpe sitt folk Israel. Og da Moses var på fjellet Sinai og skulle få Guds lov skriftlig, ble hele folket forledet av selveste Aron til å dyrke en etterligning av et dyr, lagt av metall. Dette forteller noe om hvordan menneskenaturen er og hvilke farer vi derfor står i.



Både i Israels ørkenvandring og etter at folket var kommet til Kana’an, syndet folket ved frafall og tilbedelse av andre guder som naboene hadde. En stor del av noen profeters budskap er nettopp om dette frafallet i Israel. I etterkant kommer så botsforkynnelse og tilsagn om Guds barmhjertighet om de vender om.



2. Ved Jesu komme.

Johannes skriver i sitt evangelium kap. 1, 11: han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham. Her gjelder det i første omgang en del av jødefolket på Jesu tid, særlig skriftlærde og fariseere og lederne i folket. Det er forresten nokså typisk at ledere ikke alltid er i takt med fotfolket.



Vi ser det ganske snart da Jesus begynte sin virksomhet. I den første tiden – kanskje det første året – av hans offentlige virke, var folket begeistret og hyllet ham hvor han kom. Han helbredet syke og gav folket mat. Det forstod alle var nødvendig og godt gjort.



Men etter hvert kom motstanden, og den kulminerte ved oppvekkelsen av Lasarus. Det var et så tydelig tegn på at han var Gud, at de kunne ikke bortforklare det. Og dermed endte det med død, selv om det ikke var jødene som korsfestet ham. Den oppgaven måtte romerne få.



Og Jesus hadde noen alvorlige til sitt folk en av de siste sagene han levde: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37. Vingarden bar ikke gode frukter.



3. De første kristne.

Etter pinsedag begynte apostlene sin virksomhet, og verdensmisjonen var begynt. Noen få ganger var det storvekkelse der mange tusen ble frelst. Apg. 1ff. Men det var ikke en varig tilstand. Motstanden kom også nå – det ser vi f. eks. da Saul begynte sin forfølgelse. Vi kommer ikke bort fra at det var jødiske ledere som stod bak, og ikke romerske soldater eller keiseren.



Det var motstanden som førte til at mange kristne måtte flykte og ble spredt ut over området ved Middelhavet. De ble misjonærer på sin måte. Og da Paulus begynte sin virksomhet, skjedde det samme som før: noen ble omvendt og frelst, andre ble arge motstandere. De store forfølgelsene i Romerriket var av mer politisk art.





4. Reformasjonen.

Reformasjonen ble slutten på Middelalderen, og da skjedde også flere andre ting som utgjorde skille mellom gammel og ny tid, slik som nye oppfinnelser og nye oppdaginger flere steder.



Reformasjonen gikk i flere trinn, også før Luthers tid. Han var ikke den første og den eneste. Før selve reformasjonen var det flere tilløp til nye tider og reaksjon mot katolsk lære og praksis. Men de fleste (alle?) ble slått ned – av religiøse ledere. Noen munkeordener er eksempel og valdenserne i Frankrike. Både Wycliffe og Tyndales bibeloversettelser i England hører med her, samt Johan Hus i Praha var forløper for Luther o.a.



Ved siden av Martin Luther finner vi også Ulrich Zwingli og Johan Calvin som begge stod bak den reformerte reformasjonen. Så legger vi merke til at nesten alle slike frontfigurer ble motarbeidet av kirkens ledere. Vingården bar sure frukter.



5. Vår tid – den siste?

Det har vært mye kristenliv og mye misjon og arbeid for Guds de siste 200 år. Det kommer ingen bort fra. Guds vingård har båret frukt. Men også i denne tiden har det vært motgang og forfølgelser mot de kristne, kanskje mest fra politiske myndigheter. Og noen har nok falt bort fra Herren og søkt en lettere vei.



Men hva med den aller siste tid? Mon vi ikke ser at frafallet sniker seg inn, særlig i den vestlige verden. Det gamle kristne Europa er ikke slik lenger. Nå er det humanismen uten Gud som rår, og religioner med helt andre guder som inntar flere land. Det er på tide å våkne og ta et oppgjør med synden og verdens ånd.



6. Redningen.

Bibelen har bare en redningsplanke for mennesker som synder mot Gud. Det er omvendelse. Men bare en rest eller liten del av folket vil omvende seg, sier Jesaja, kap. 10, 21f. De fleste var forherdet og ville ikke søke frelse.



Da døperen Johannes begynte sin virksomhet, talte han omvendelse. Mat. 3, 2. Det samme gjorde Jesus da han begynte sin virksomhet, Mat. 4, 17. Og på pinsedag talte Peter på samme måte: Omvend dere, sa han. Apg. 2, 38.



Dette gjelder både for oss enkeltvis og for landet og folket. Vi må vende oss til Gud og be om nåde. Ellers venter dommen.

252) Jes. 1, 25.

Jeg vil igjen ta meg av deg!

Jes 1, 25.

Dette uttrykket kan vi forstå på ulike måter. Historisk og teologisk henger det sammen med Israel og fangenskapet i Babel. Men som John MacArthur sier peker det også mot en større og varig gjenopprettelse. Israel skal bli stor blant nasjonene. Messias skal bli født i dette folket, og en ny tid vil begynne. Noen lar dette løftet også gjelde Jesu gjenkomst da den endelige og siste gjenopprettelse skal skje for alt Guds folk.

Men vi kan også se mer oppbyggelig på dette skriftstedet slik at det gjelder alle troende og særlig frafalne og mennesker det har gått ille for. Herren vil ikke slippe oss, men han gjør alt han kan for å bevare sine barn i et rett og sant barneforhold til seg. Derfor tar han seg av oss gang etter gang.

1. Gud tar seg av hele menneskeslekta.

Han skapte oss i sitt bilde og sin lignelse. Vi skulle være annerledes enn alle dyr og fugler og skapninger i verden. Vi mennesker ble skapt for å bli en del av Guds familie. Derfor skulle vi være nær ham og leve i samfunn med han.

Bibelen er klar på at hele verden falt i synd og kom bort fra Gud da Adam og Eva syndet i Edens hage. 1. Mos. 3. Vi tapte gudsbildet, sier Pontoppidan. Og Paulus skriver om dette så sterkt i Rom. 5 at det ble til fordømmelsessynd for alle mennesker. Da har vi ingen mulighet til å berge oss selv. Da står vi for Gud med alle våre egne gjerninger og skal gjøre regnskap for dem. Det blir en tung dag.

Men Gud ville selv ta seg av oss. Og det gjør han på flere måter.

Han sendte sin Sønn til denne syndige verden – det er julens evangelium. Han kom som menneske for å frelse mennesker. Og da måtte han også være Gud. Gud og mann i samme person – det er underet og hemmeligheten i Guds frelse. Vår tanke kan ikke begripe det og vi står der fortapte og hjelpeløse. Men vi kunne ikke bli frelst bare ved at Jesus kom som et stort og godt menneske, ja, som Guds Sønn. Spørsmålet er hva han gjorde her på jord.

Gud selv bestemte at Sønnen måtte dø for å betale synden og løse alle mennesker fra syndeskylden vi har. Derfor står det at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Gal. 3. Det er summen av Golgataverket og korset og langfredag. Her ligger påskebudskapet.

Videre tok han på seg våre skrøpeligheter og feil og mangler. Mat. 8, 17. Både sykdom og alt annet vondt i menneskelivet er en følge av fallet. Og Jesus tok ansvaret for alt. Ingen ting mangler. Vi eier frelse og alt godt i Jesus. Derfor må vi komme til ham, og så tro på hans forsoning. Det er ved hans sår vi har fått legedom. Jes. 53, 5. Der får vi bo og leve vårt kristenliv. Når vi skal vitne eller si noe om vår frelse, er det nettopp om Jesus død vi får tale om. Vi ser mer og mer at vi ikke har noe å rose oss av selv. Det vi har, er i Jesus. La oss derfor opphøye ham. – Og han er den samme til alle tider. Hebr. 13, 8.

2. Frafall og sløvhet.

Det skjer med så mange. Noen blir trette og sløve i kristenlivet. Du har bedt i så mange år og ser så lite forandring. Kanskje føler du deg mindre og mindre åndelig og får tanker om at du ikke kan være en rett og sann kristen. Da hvisker djevelen i hjertet vårt: Det nytter nok ike – hvorfor ikke gi opp alt og leve så godt du kan her i verden?

Noen faller i den stund. Og kanskje du synder med fullt overlegg også. Noen kaster seg ut i syndelivet for å glemme og døyve samvittighetens røst.

Det var slik med den yngste sønnen i Luk. 15. Han var hjemme, men reiste bort frivillig med tanke på et bedre og friere liv enn hos far. Og det gikk galt. Han hadde nok mange tunge stunder der ute i det fremmede land, sammen med slavene og grisene. Håpet om noe bedre var sloknet.

Men da kom en ny tanke: Kanskje jeg kunne dra hjem og be om arbeidsplass der – det var bedre enn alt annet? Og hva opplevde han etter noen dager på reis hjem?

Far tok seg av ham på nytt! Det er hovedsaken ved teksten vår i dag også. Gud vil ta seg av oss når vender tilbake. Og profeten Jeremia sier det slik: jeg vil lege ditt frafall, Jer. 3, 22. Og når den legen tar seg av oss, blir vi virkelig friske og frie.

I siste del av verset vårt nå, sier profeten: Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly. Det er den renselse vi gjennomgår i møtet med Gud. Han tilgir synd og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 7 og 9. Han peker på noe i vårt liv som må bort og som vi må skille oss fra. Det er synden og alt som ødelegger for gudslivet. Du er vel villig til å la Jesus rense deg fra alt slikt?

Da legger han salve på såret og velsigner deg som aldri før. Amen. 

251) Jes. 4.

Guds forsamling.

Jes. 4.

Profeten taler om Messias og hans rike på jord og det evige rike til slutt. Alt dette henger egentlig sammen i Guds plan.

Jesaja bruker nå ordet ”spire” om den kommende frelser og redningsmann, Messias. Det er en liten kvist som ser uanselig ut. Den er liten, men har spirekraft i seg til å bli noe mer. Og det er et godt bilde på Jesus.

Slike ord er også brukt andre steder i Bibelen. I kap. 11, 1 bruker profeten ordene ”kvist” og ”skudd” om Messias. Det taler egentlig om det samme. I kap. 53 bruker han også ordene kvist og rotskudd om Frelseren. I tillegg ser vi ordet ”spire” i Jer. 23, 5 og i Esek 17, 22 er også kvist brukt. Sakarja bruker ordet ”spire” i kap. 3, 8 og 6, 12. Disse eksemplene viser at flere har brukt det i sine Messiasavsnitt.

På den dagen i v. 1-2 viser tilbake til kap. 3 og kap. 2 der han taler om de siste dager. Det er egentlig evangeliets tidsalder. Det er tiden da Guds rike ble skapt i form av menigheten der mennesker av alle folkeslag kan være med. Det er Guds vidåpne dør. Hvordan er denne menighet? Det får vi noen glimt av i dette kapitlet.

1. En spire.

Den ser liten ut og kan være på en stubb av et nedhogget tre. I forhold til det, er spiren en liten del av det hele. Historisk sett var de som ble tilbake i Sion. Anvendt på de troende og Guds menighet har den alltid vært liten i forhold til verdens befolkning. ”De trofaste er forsvunnet,” leser vi i Salme 12, 2. Og få er de som finner den trange porten, sier Jesus i Mat. 7, 13-14. For her taler vi om de som tar imot, tror på Jesus som sin personlige frelser og lever i daglig fornyelse ved evangeliet.

Denne ”rest” skal kalles hellig, står det, v. 3. Ordet hellig betyr noe som er utskilt og innviet til noe helt annet. Guds folk er tatt ut av verden og blitt en del av Guds familie. Men hellig kan også peke på det nye liv vi lever som kristne. For Guds barn har det slik at de sier nei til synd og verdslighet og gir sin tid og sitt liv til Guds rike.

2. Til pryd.

Det står noen vakre uttrykk om Messias her: Han skal være til pryd og herlighet og landets frukt til stolthet og til pryd for de unnkomne, v. 2.  

Det finnes mange tanker og meninger om Jesus. ”Hvem sier folk at jeg er,” sa han en gang. Det er viktig for oss å hente disse meningene ut fra Bibelen. Det er der vi ser hva Gud mener om ham – og det er vel viktig for oss?

Han skal være til pryd, sier profeten. Men han vil ikke ære seg selv. Han er ydmyk og saktmodig på alle måter. Men han er til pryd for sitt folk. Det er en ære å tilhøre Jesus. Han er kongenes konge, og vi har ingen ting å skamme oss over på den måten. Vi skammer oss over oss selv på grunn av vår svakhet og synd. Men Frelseren er stor. Vi vil ære ham og løfte ham høyt opp for alle i hele verden.

3. Innskrevet til livet.

I v. 3 står det et vakkert uttrykk om Guds folk: De er innskrevet til livet i Jerusalem. De har unnsluppet døden og fått et nytt liv. Og Gud fører manntall over alle sine. Derfor kjenner han nøye sitt folk. Og Salme 87, 6 sier noe om dette: Herren skal telle når folkene blir oppskrevet og si: Denne er født der.

Det er ikke hvem som helst som er sanne kristne. Det er de som er født på ny ved Ordet og Ånden, som Jesus sier til Nikodemus i Joh. 3. Her taler vi om voksne mennesker som har levd borte fra Gud og blir omvendt og frelst. Da skjer det: Gud skriver inn et nytt navn i Livets bok. ”I himlen skrevet med Lammets røde prent.”

Jesus sa til disiplene en gang da de var glade for at arbeidet hadde lykkes: Gled dere over at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Om vi lykkes her i livet eller om tjenesten for Gud er stor og rik, betyr mindre. Saken er om vi lever med Gud. Om navnet er kjent i himmelen.

Og i Åp. 20, 15 ser vi hvor viktig dette er. Der handler det om dommen. Da heter det: Om noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen. Da nytter det ikke å komme med kritikk av Gud eller mange bra gjerninger fra et langt liv. Da gjelder bare det rette svar på dette ene spørsmål: Er mitt navn skrevet der i din bok, Herre kjær?

4. Renselse.

Når Herren får vasket bort Sions døtres urenhet, v. 4. Det skal skje ved doms og renselses ånd, står det. Det er Han som gjør det. Derfor har vi aldri ære eller fortjeneste av frelsen.

Og det skjer ved doms ånd. Alt ved frelsen for oss er ved Ånden. Luther sier: Det er den hellige Ånds gjerning, både kallet, gjenfødelsen og fornyelsen. Og Ånden dømmer alt syndig i vårt liv og hjerte. Han viser oss synden og det urene og overbeviser oss om at det må bort. Vi kjenner det i vår samvittighet når noe er galt. Hvis vi sammenlikner livet vårt med Guds ord og vilje, ser vi det. D a er det viktig at vi lar Gud dømme oss. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier Ordet. 1. Kor. 11, 21.

Gud renser oss også ved sin Ånd. Han peker på sin kjærlighet og nåde og framfor alt på grunnen til at vi kan bli frelst. Hele vår Bibel viser til offeret og forsoningen ved Jesu død. Derfor tales det om at blodet renser og at de frelste er tvettet (renset og vasket) i Lammets blod. Johannes sier det i 1. Joh. 1, 7, og i Åp. 7, 14 og 22, 14.  Det er her de frelste lever og dør og har sin frelsesvisshet i.

Vi forstår det ikke helt, men vi tror det. Og i v. 5b sier profeten: ”Over alt herlig ligger det et dekke,” slik det var en sky over tabernaklet og Sion. Vi er ikke i stand til å se alt det herlige og vi forstår egentlig så lite av det. Det må vente til herlighetens dag da alt blir åpenbart.

5. Beskyttelse.

I v. 6 skriver så profeten om en hytte og et skjult til skygge og tilflukt. I Salme 27, 5 står det også slik: Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han bevarer de troende gjennom verden, slik han bevarte Israel gjennom ørkenen i 40 år. Hvor vi enn er og hva vi gjør, er vi under de velsignede hender som tar vare på oss. Se hva det står i 2. Mos. 40, 36 og 38: Skyen hvilte over tabernaklet – slik var det på alle deres reiser. ”De rettet seg etter det som Herren hadde sagt,” 4. Mos. 9, 23.

Vi har Guds tale i hans Ord. Alt annet leder vill. Når de kristne leser lite i Bibelen og god, kristen litteratur, er det lett å bli ledet bort fra den smale vei.

Forstår vi dette? Dekket gjør nok at vi ikke forstår alt. Det er også slik at det verdslige sinn aldri forstår Guds veier. I kommentaren Gullgruven står det her: Den kristendom som verden forstår, er død.”

- De troende er Guds forsamling. De er ofte få på hvert sitt sted, men de er oppskrevet i Guds bok, renset og beskyttet av Gud selv. Alt er av nåde for Jesu skyld. Men vi fryder oss over det, og takker for gaven.

-

250) Jes. 2, 1-8.

Jes. 2, 1-8.

Her finner vi ord til det frafalne Israel. Hvilket budskap er det Gud har for dem nå? I tillegg er det en profeti om at alle hedninger en gang skal komme til Sion. Herren kaller alle, men vi må ikke sette vår lit til avguder eller mennesker. Gud er vår tilflukt i alle ting.

1. Framtid.

Profeten taler om de siste dager, v. 2. I bibelsk språk er ofte dette tiden for Messias. I NT taler uttrykket om den tid som går fra Jesus kom til verden og til han kommer igjen. I Guds tanke ser det ut til å være de siste dager.

På Jesajas tid var altså dette framtid. Det skulle ennå gå 700 år før Messias kom. I det gamle testamentes tid dreide det meste seg om Israels folk. De var det utvalgte folk, alle andre var hedninger – eller de som bodde ut på ”heden”, som ordet betyr. Men i de siste dager skulle det bli forandring. Da skulle dørene åpnes opp for alle mennesker. Ja, da skal folkene strømme til Sion, v. 2b.

2. Misjon.

Mange folkeslag skal si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, v. 3. De vil lære Guds veier og lever der han er. Det må bli en mektig misjonstid. Kanskje det er slik at vi ennå ikke har sett fylden av dette?

Vi har sett mange store misjonstider ned gjennom tidene, både i Europa, Asia og Afrika og Amerika. Men det ser ut til at noe større vil skje i framtida, kanskje i Tusenårsriket. Da vil hedningen si til hverandre: La oss gå. Og det er virkelig med i Guds plan. Hans tanke har hele tiden vært at alle folk skal få anledning til å komme, selv om ikke vil ta imot.

Derfor står det mye om misjon i GT, men på den måten at Guds rike er beregnet for alle, også hedningene. Men det var først i den nye pakt at dette ble virkelighet. Da lyder Jesu misjonsbefaling uten noe forbehold: Gå ut i all verden; gjør alle til disipler. Mat. 28, 18-20 m.m.

3. Et kall, v. 5.

Da kommer et direkte kall til folket. Jakobs hus er Israel som alle var etterkommere etter Jakob. Kom! Står det. Det må bety at noe var gått galt. De levde ikke etter Guds ord og vilje. Nå får de oppfordringen: La oss vandre i Herrens lys. V. 5.

Ser vi på Jakobs person, fortjente han ikke noe godt. Han hadde syndet og gjort feil, og slik er han bilde på oss alle. Ingen kommer utenom denne beskrivelsen av seg selv. Når Gud derfor kaller Jakob og oss andre til seg, er det uttrykk for den største nåde vi kan tenke oss. Det er helt ufortjent. Både kallet og frelsen er nåde.

Herrens lys er som vi skal leve i, er Guds ord og hans vilje med oss også her i livet. Vår frelse er etter Guds nådige vilje, og kristenlivet er å leve etter hans vilje. Og Guds ord kaster lys over det. ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,” heller ikke på det feltet. Lys over livet får vi i Bibelen.

4. Forkastet.

I v. 6-8 ser vi hvorledes folket hadde vandret før, og da skjønner vi faktisk bedre hvor stor nåde det er at han kaller dem på nytt. Ugudeligheten var så stor at Herren hadde forkastet dem. Da er det blitt virkelig alvor.

Israel hadde etterlignet de hedenske naboenes religion og liv. Guds folk var fylt av deres kunster, av urettferdig gull og sølv og endeløse rikdom. Det ser ut som at Israel var blitt så materialistisk at de ikke lenger forstod at de behøvde Gud. Det er en fryktelig stilling å komme i. Her kan vi gjerne trekke paralleller til vår egen tid og de såkalte kristne nasjoner. Verden og dens herlighet betyr utrolig mye også for mange kristne nå. Og den snaren ligger nær oss alle.

I tillegg står det at landet var fullt av avguder, og dermed brøt de det første av alle bud: Du skal ikke ha noen gud ved siden av meg. Og her ser vi et interessant tillegg: De tilber sine henders verk. De hadde selv laget sine egne guder, slik de gjorde ved Sinai da gullkalven ble til. På en måte tilba de da seg selv og det de hadde maktet.

Dette er den egentlige avgudsdyrkelse. Den er egoisme og egosentrisitet. Man setter seg selv høyere enn noe annet. Men det er en lov i Guds rike, at den som opphøyer seg selv, blir til slutt fornedret og i åndelig forstand forkastet.

- Det er uendelig trist at vårt folk i store trekk ser ut til å være der. Derfor må vi høre kallet igjen og igjen: Kom, la oss vandre i Guds lys! Det betyr at vi alle må bøye oss for det Guds ord kaller synd og følge den frelsesvei Guds ord staker ut. ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh. 14, 6.

-