Jes. 2, 1-8.
Her finner vi ord til det frafalne Israel. Hvilket budskap er det Gud har for dem nå? I tillegg er det en profeti om at alle hedninger en gang skal komme til Sion. Herren kaller alle, men vi må ikke sette vår lit til avguder eller mennesker. Gud er vår tilflukt i alle ting.
1. Framtid.
Profeten taler om de siste dager, v. 2. I bibelsk språk er ofte dette tiden for Messias. I NT taler uttrykket om den tid som går fra Jesus kom til verden og til han kommer igjen. I Guds tanke ser det ut til å være de siste dager.
På Jesajas tid var altså dette framtid. Det skulle ennå gå 700 år før Messias kom. I det gamle testamentes tid dreide det meste seg om Israels folk. De var det utvalgte folk, alle andre var hedninger – eller de som bodde ut på ”heden”, som ordet betyr. Men i de siste dager skulle det bli forandring. Da skulle dørene åpnes opp for alle mennesker. Ja, da skal folkene strømme til Sion, v. 2b.
2. Misjon.
Mange folkeslag skal si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, v. 3. De vil lære Guds veier og lever der han er. Det må bli en mektig misjonstid. Kanskje det er slik at vi ennå ikke har sett fylden av dette?
Vi har sett mange store misjonstider ned gjennom tidene, både i Europa, Asia og Afrika og Amerika. Men det ser ut til at noe større vil skje i framtida, kanskje i Tusenårsriket. Da vil hedningen si til hverandre: La oss gå. Og det er virkelig med i Guds plan. Hans tanke har hele tiden vært at alle folk skal få anledning til å komme, selv om ikke vil ta imot.
Derfor står det mye om misjon i GT, men på den måten at Guds rike er beregnet for alle, også hedningene. Men det var først i den nye pakt at dette ble virkelighet. Da lyder Jesu misjonsbefaling uten noe forbehold: Gå ut i all verden; gjør alle til disipler. Mat. 28, 18-20 m.m.
3. Et kall, v. 5.
Da kommer et direkte kall til folket. Jakobs hus er Israel som alle var etterkommere etter Jakob. Kom! Står det. Det må bety at noe var gått galt. De levde ikke etter Guds ord og vilje. Nå får de oppfordringen: La oss vandre i Herrens lys. V. 5.
Ser vi på Jakobs person, fortjente han ikke noe godt. Han hadde syndet og gjort feil, og slik er han bilde på oss alle. Ingen kommer utenom denne beskrivelsen av seg selv. Når Gud derfor kaller Jakob og oss andre til seg, er det uttrykk for den største nåde vi kan tenke oss. Det er helt ufortjent. Både kallet og frelsen er nåde.
Herrens lys er som vi skal leve i, er Guds ord og hans vilje med oss også her i livet. Vår frelse er etter Guds nådige vilje, og kristenlivet er å leve etter hans vilje. Og Guds ord kaster lys over det. ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,” heller ikke på det feltet. Lys over livet får vi i Bibelen.
4. Forkastet.
I v. 6-8 ser vi hvorledes folket hadde vandret før, og da skjønner vi faktisk bedre hvor stor nåde det er at han kaller dem på nytt. Ugudeligheten var så stor at Herren hadde forkastet dem. Da er det blitt virkelig alvor.
Israel hadde etterlignet de hedenske naboenes religion og liv. Guds folk var fylt av deres kunster, av urettferdig gull og sølv og endeløse rikdom. Det ser ut som at Israel var blitt så materialistisk at de ikke lenger forstod at de behøvde Gud. Det er en fryktelig stilling å komme i. Her kan vi gjerne trekke paralleller til vår egen tid og de såkalte kristne nasjoner. Verden og dens herlighet betyr utrolig mye også for mange kristne nå. Og den snaren ligger nær oss alle.
I tillegg står det at landet var fullt av avguder, og dermed brøt de det første av alle bud: Du skal ikke ha noen gud ved siden av meg. Og her ser vi et interessant tillegg: De tilber sine henders verk. De hadde selv laget sine egne guder, slik de gjorde ved Sinai da gullkalven ble til. På en måte tilba de da seg selv og det de hadde maktet.
Dette er den egentlige avgudsdyrkelse. Den er egoisme og egosentrisitet. Man setter seg selv høyere enn noe annet. Men det er en lov i Guds rike, at den som opphøyer seg selv, blir til slutt fornedret og i åndelig forstand forkastet.
- Det er uendelig trist at vårt folk i store trekk ser ut til å være der. Derfor må vi høre kallet igjen og igjen: Kom, la oss vandre i Guds lys! Det betyr at vi alle må bøye oss for det Guds ord kaller synd og følge den frelsesvei Guds ord staker ut. ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh. 14, 6.
-
