tirsdag 20. april 2010

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

BILDER PÅ FRELSEN.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

.

  Det er ganske interessant at Bibelen forteller om bilder på frelse og forsoning straks synden er inntrådt. I åpningsfasen av Bibelen får vi to slike eksempler. Vi skal ikke gå i detaljer om dem her, men peke på noen viktige sider.

.

  A. Kjortler av skinn.

  I kap. 3, 21 får vi en underlig opplysning: "Gud gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem." Det var etter fallet og etter profetordet om Messias. Her står ingen befaling eller hentydning til offer. Det er ikke en gang sagt direkte at dyr ble slaktet. Gud var i stand til å skape også det.
.
  Like fullt må vi minne om at vi ikke kjenner noen annen skapelse etter selve skapelsen. Gud pleier å benytte seg av det skapte når han hjelper menneskene. Og som bilde på frelsen ser vi noe fint her:
.
  - Gud tok initiativet, han begynte. Frelsens årsak ligger i Gud. Og han fortsetter. Frelsen er Guds verk alene. I dette tilfelle viste han omsorg for mennesket.
.
  - Klærne var av skinn, og det forutsetter at et dyr måtte dø. Luther sier om dette at Gud gjorde det for å minne oss om døden.
.
  - Dyret var uskyldig - det hadde ingen skyld som førte til død. Som bilde på Kristus er det talende: han - den plettfrie - døde nettopp for vår skyld.
.
  - Gud kledte dem. De behøvde ikke klær på grunn av kaldt vær. Det sier teksten ingen ting om. Men ser vi det i forhold til det som allerede hadde hendt, blir det tydelig: de behøvde et skjul mot synd og skam som var bedre enn fikenbladet de selv hadde skaffe seg. Klær som bilde på frelse og rettferdighet er senere brukt i Bibelen. Jes. 61, 10. I Jesus er det skjul for alle som kommer til ham.
.

  B. To slags offer.

  Om det ikke var direkte tale om offer i kap. 3, 21, er det tydelig i kap. 4. Og det kan ikke ha skjedd lang tid etter. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Kain og Abel begynte å ofre. Noe påbud om det ser vi ikke i disse første kapitlene.
 .
 Det er i alle fall det første bibelske offer vi er vitne til. I sammenheng med det møter vi også historiens første brodermord. Både GT og NT viser at det var en vesentlig forskjell mellom disse to ofrene. Her står det at Herren så til Abels offer, men ikke til Kains. Og i NT møter vi Kain som var av den onde (1. Joh. 3, 12), mens Abel var en troende (Hebr. 11, 4). Det er en vesentlig forskjell som gjør at disse to brødrene levde i hver sin verden.
.
  - Abels offer var av det førstefødte lam, altså et dyr, og han gjorde det i tro, iflg. Hebr. 11, 4. Det er ikke unaturlig å se dette på bakgrunn av kap. 2, 17: døden var syndens lønn. Han må selvsagt ha visst om syndefallet og om straffen for synd. Da er det ikke underlig at han så brukte offerdyret som sin stedfortreder: lammet skulle dø i hans sted. Det underlige er heller at vi ikke ser at Adam ofret. En tid etter at Set var født, leser vi at de begynte å påkalle Herrens navn, 4, 26.
.
  Som bilde på en kristen er det talende: Vi vet vi er syndere og fortjener døden. Og vi kjenner et lam som døde i vårt sted. I tro tar vi imot det og blir erklært rettferdig av Gud. Slik taler han ennå etter sin død - om oss og til oss.
.
  - Kains offer var av markens grøde, det han selv hadde arbeidet med. Han er ikke med blant de troende i Hebr. 11, og Herren så ikke til det, står det. Han står dermed som bilde på et vantro menneske, som samtidig er religiøst. Det ser vi av at han ofret til Herren. Han er derfor bilde på de som vil møte Gud uten et blodig offer. Han var from i det ytre i begynnelsen, men senere ser vi ham som morder. Slik kan utviklingen være for et menneske.
.
  Vi blir faktisk advart mot Kains vei. 1. Joh. 3, 12. Det er altså en fare for troende mennesker å bli som ham.
.

mandag 19. april 2010

245) 1. Mos. 5-7,16.

Noah og Menigheten.

245) 1. Mos. 5-7,16.

.
   I disse kapitlene finner vi beretningen om Noah og arken. Dette er bl. a. en illustrasjon på menigheten. Som den var Noah ut-kalt fra den syndige verden. Det er betydningen av grunntekstordet ekklesia på gresk. På hebraisk brukes kahal som regel om den utvalgte israelittiske menighet. Vi skal se på beretningen om Noah som bilde på menigheten. Slik er den og slik begynte den. For menigheten er forsamlingen av Guds folk. Og i denne tida var det bare Noahs familie som var det.
 .
 Det er en interessant historie, og den har mange likhetspunkter med vår tid. Den er også brukt i NT om den siste tid før Jesus kommer, Mat. 24. Noah er også blant trosheltene i Hebr. 11.
.
  La oss først se litt på tida. Her har vi sterke ord om folket han levde blant. Og vi vet at det er folket som skaper tida. Menneskene har ansvar for sin tid. Og vi ser at før Noahs tid var det bra folk, kap. 5, 24 om Enok. Han hadde altså en god arv å se tilbake på.
.
  Hva ser vi så på Noahs tid, kap. 6? I v. 5 leser vi: Menneskenes ondskap var stor på jorden, alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Det er mennesket etter fallet. Slik virker synda i vårt liv. Det onde er både grov og stygg synd, og materialisme og verdslighet og mer raffinert ondskap. I v. 11 leser vi: Jorden var fordervet i Guds øyne, den var full av vold. Det tales også her om folket. Slik blir menneskene når de vender seg bort fra Gud. Og i v. 12 leser vi at alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Når Herren ser det, angrer han sitt skaperverk, han var full av sorg i sitt hjerte, v. 6. Det siste er nok her en fortolking av det første. Men så sterke uttrykk brukes for å vise Guds reaksjon.
.
  Kanskje det verste var at folket ikke forstod at det var onde tider. Jesus sier at folk levde uanfektet som før og bekymret seg for de verdslige ting. Mat. 24, 37ff.
.
  Men det var ett unntak: Noah, v. 8. Det var en liten flokk, men en stor kontrast til resten av befolkningen. Og nettopp slik er Guds menighet. Den er et lite lys i en stor og mørk verden. Men da er det også mange som kan se den.
.

  A. Noah og Guds folk. Hvordan var Noah som bilde på kristne?

  1) Han fant nåde, v. 8.

Derfor ble han reddet. Han var frelst av nåde av Gud, uten egen fortjeneste. Men hvem er det som finner eller får nåde? Det er de som er dømt og erkjenner seg skyldig - som en benådet forbryter. Erkjennelsen ligger i at han søker om benådning.
.
  Slik vil Gud frelse syndere, de som erkjenner og bekjenner sin synd. Omvendelse er anger og tro, sier Pontoppidan. Ingen kommer inn i Guds rike på egne gjerninger. Det er et nåderike. Å få nåde er å ta imot Guds frelse ved tro på Kristus. Da blir du som Noah et lyspunkt. Norges håp i den siste tid er mange frelste syndere. Bare den veien fører fram. Ef. 2, 8.

.

  2) Han var rettferdig, v. 9.

Ja, han var ulastelig blant sine samtidige, står det. Og i Hebr. 11, 7 tales om hans tro. Å være rettferdig er å være slik Gud vil ha oss. Det ligger altså en guddommelig målestokk på mennesket. Og da er det klart at ingen makter å oppfylle det av seg selv. Våre egne gjerninger strekker ikke til.
.
  I bibelsk mening er den rettferdig som Gud erklærer rettferdig, ikke den som forsøker å bli det selv. Og han kan erklære den rettferdig som bekjenner sin synd og tror på Jesu frelsesverk. Troen er ikke en ny lovgjerning, men hånda som tar imot Guds gave, eller rett og slett "takk for frelsen". Tro er ingen gjerning, den kommer alltid fra hjertet. Og da betyr det mindre om den er skjelvende og redd. Gud hører alltid hjerteropet.  Paulus skriver til romerne: Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet, Rom. 4, 5. Da får han Guds rettferdighet som gave. I det øyeblikk er han slik Gud vil han skal være. De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen..., Rom. 3, 24.

.

  3) Han vandret med Gud, v. 9.

I Hebr. 11, 7 kalles han den gudfryktige. Han levde med sin Gud daglig, som Enok, kap. 5, 24.
.
  Det betyr at vi må pleie vår sjel, den trenger mat og omsorg. I tillegg levde Noah rett, tok Guds ord på alvor, og det viste igjen blant folket.
.
  Dessverre må vi si at det er mange slurvete kristne som bringer skam over evangeliet. De mange formaningene i Bibelen viser at vi trenger hjelp til et rett liv.

.

  4) Han var lydig mot Gud.

Gud tale til ham, v. 13, og Noah var lydhør. Han var stille nok til å merke når Gud talte. Budskapet fra Gud var at han skulle redde seg selv og sine og et par av alle skapninger. Til sine gjerninger trenger Gud mennesker. Og han kan bare bruke frelste mennesker. Derfor gikk han til Noah denne gang. Salme 25, 14.
.
  Resten av kap. 6 og kap. 7 forteller om hvordan Noah gjorde nøyaktig som Herren hadde sagt, kap. 7, 5 (6, 22). Han var lydig. Derfor ble han til frelse for andre, ja for sin familie. Arken var Guds frelsesmåte, bare i den var det trygghet. Han diskuterte ikke med Gud eller ville forbedre hans plan. Han bare gjorde det Gud sa.
.
  Nå er det vår tid og vårt ansvar. Er vi på plass der Gud kaller oss? Misjon hjemme og ute er å advare mot dommen slik Noah måtte, og vise vei inn til arken. Dette budet gjelder for alle, Mat. 28, 19.
.

244) 1. Mos. 6.

Arken og Kristus.

244) 1. Mos. 6.
.

  Arken er et bilde på Jesus og frelsen. Det er brukt slik i NT, 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 2, 5; Hebr. 11, 7. Vi kan trekke fram flere ting som er likt her:

.

  1. Folket var i nød.

1. Mos. 6, 13.5.11. Synden var stor på jorden, og den visse undergang ventet alle. For å berge noen, ble arken bygget. - Og vi vet at alle er evig fortapt pga synden og dommen vil komme. Rom. 5, 12-19. Det er den største nød folket er i.

.

  2. En lang foreberedelse var nødvendig,

kap. 6, 3. I 120 år arbeidet de på arken. Dette var en nådetid for folket, og det viser Guds langmodighet. 1. Per. 3, 20. - Slik er hele frelseshistorien. Løftene i GT fører fram til oppfyllelsen i NT. Frelsens ark var ferdig på Golgata, Joh. 19, 30.

.

  3. Arken var den eneste redning.

Ingen annen "ark" ble bygt. Derfor fikk den avgjørende betydning for slekta. Vannet steg omkring 7,5 m over det høyeste fjellet. Det er sagt for å understreke at alt liv ble utslettet. - Peter sier så sterkt: det er ikke frelse i noen annen, Apg. 4, 12. Og Jesus sier det samme: Jeg er veien... ingen kommer til faderen uten ved meg. Joh. 14, 6. Det er alvoret nå også.

.

  4. De som ble berget måtte selv gå ombord.

En for en gikk de inn i arken, kap. 7, 7. Det var altså en personlig redning for både dyr og mennesker. - I dag er det bare de som personlig tror på Jesus som blir frelst. Joh. 1, 12. Rom. 9, 9-10. Vi kan ikke leve på andres kristendom eller tro vi er gode nok i oss selv. Hva hjelper det? Frelseren kommer og henter bare de som tror.

.

  5. Det var en sikker redning.

De ble virkelig frelst de som var innenfor. Og det hadde ikke sin grunn i at de var bedre enn andre eller at de trodde sterkt nok. Grunnen var at Gud hadde sagt det, og Noah var lydig.

.

  6. Det kom en siste anledning.

Herren lukket selv døren, kap. 7, 16. Alle som da var utenfor, druknet. Bønnemøter hjalp ikke. - Jesus viser det samme alvoret, Mat. 25, 19. En dag vil det bli for sent og alt håp er ute.

.

  7. Arken var et skjul mot dommen.

Og det var arkens oppgave. Den fløt på vannet og var tett. De hadde gjort grundig arbeid, og smurt den med bek, kap. 6, 14. Ordet bek er forresten et underlig ord, det samme som senere brukes om soning, 3. Mos. 5, 16. Både innvendig og utvendig brukte de dette beket. - Og slik må bruke Jesu forsoning. 1. Joh. 2, 2.

.

  8. Det var mange rom,

og dermed var det plass til mange. Målene var ganske store: 140 m lang og 23 m brei og 13,5 m høy. Den var bygt i tre etasjer med et samlet areal på omkring 9660 m2., etter noen beregninger. Dersom hver person fikk 5 m2 plass, var det rom til 1900 mennesker (eller dyr)! - Nå vet vi at det er plass til mange i Guds rike. Alle slag bydes inn, jøder og hedninger, grove syndere og "fine" om de finnes. Jesus tok imot alle som kom og hjalp dem. Han ville vise at alle kunne få plass i hans rike. Derfor må også budskapet ut til alle.
.

243) 1. Mos. 8.

ARKEN STANSER.

243) 1. Mos. 8.

.
  Gud kom Noah i hu, står det. Kap. 8, 1. Han hadde nok visst om dem hele veien. Men nå åpenbarer han seg. Noah ble prøvet i troen. Han følte seg forlatt og alene. I 5 måneder levde de i arken og hadde ingen bevis for at det ville gå bra. Hele verden var som en grav.
 .
 Da hadde han bare Guds løfte å leve på. Intet annet enn Guds ord fortalte ham at det ville gå godt. Hvorfor var Gud så taus? Han skulle lære å vente på Herren, bie på ham i tro. Salme. 62, 2. Det er vanskelig, men svært nødvendig for oss alle.
.
  Da skjedde noe. Vinden blåste over vannet, og arken stanset - på Ararats berg. Man mener at rester av arken finnes fremdeles i det snøkledte fjellandet.
.
  Noah ville se om alt var over og jorden tørr.
  Først sender han ut en ravn, v. 7. Det er bilde på det verdslige sinn. Ravnen eter åtsel og urenhet. Den søker ikke renhet. Den kom ikke igjen, men flakket over havet som ennå lå over verden. - Slik er verden fornøyd med det syndige. Den finner aldri fred, midt i all overflod. Du kan nok føle tomhet og savn i verden, og mange er ulykkelige. Men søker de tilbake til arken? Ravnen kom aldri tilbake, den ble der ute.
.
  Deretter sendte Noah ut en due. Det er bilde på det rene, hellige sinn som må være hos Jesus. Med den er det som med kompassnåla: den søker alltid tilbake til utgangspunktet.
  1) Den ble sendt ut første gang, men fant ikke ro der ute. Den kom igjen. V. 9. Noah rakte ut handa og tok imot den. Slik er Jesus mot syndere som vender tilbake. Verden kan ikke tilfredsstille det dypeste hos menneskene. Og den som søker tilbake, blir tatt imot. Luk. 15. Jes. 48, 22.
.
”Kom, som Noahs due, kom igjen til arkens trygge bo.”
.
  2) Den ble sendt ut for andre gang, v. 10. Den var lenge ute, og kom først tilbake om kvelden. Men da hadde den med seg et friskt oljeblad. Det viste at vannet hadde tørket ut i en stor del av verden. Oljetrærne vokser nemlig i dalene og ikke på fjelltoppene. Og det viste at Gud holdt sitt løfte. Og det var egentlig det første tegn på Guds trofasthet i denne vanskelige tida, etter at arken var stanset. Slik må vi ofte gå lange tider uten å se beviser, men bare tro på løftet.
.
  3) Ei uke senere ble dua sendt ut igjen, v. 12. Det var nok med spenning Noah gjorde det. Han undret seg nok om hele landet nå var tørt.
.
  Dua kom ikke tilbake. Den hadde funnet et hvilested. Slik kan Guds barn finne hvile bare i Gud, i hans herlige rike. Det rene sinn finner aldri fred i verden, men må tilbake til Herren. Helt til det når fram til det herlige land der vi ikke lenger skal leve i tro, men i beskuelse.
.
  Den første dag i den første måned åpnet Noah vinduet. V. 13. Men han gikk ikke ut. Han hadde tid til å vente på Guds signal. Ennå ventet han i to måneder, v. 14. Da sa Gud: gå ut. Og han var like lydig nå som da Herren sa: gå inn.
.
  Ingen var døde i arken. De hadde vært trygge der. Nå gikk de ut i friheten, etter 7 lange måneder. Og de kom ut til en ganske annen verden og område enn de hadde forlatt. - Slik er også Guds barn på vei til himmelen, men allerede her på jord får vi oppleve en ny frihet og en ny verden som Guds barn.
.
  Og her bygde han et alter - med takkoffer til Gud for frelsen, v. 20. Gud befalte det ikke, han gjorde det frivillig. Noah hadde et sinn som søkte Gud. Han kunne også synde (kap. 9, 21f), men han visste veien han skulle gå etterpå.
.
  Nå fikk han et løfte: dette skulle aldri skje igjen, v. 21. Regnbuen var tegn på løftet, 9, 16. Og her gjorde Herren en pakt med Noah.
.
  Likevel: dommen over verden var ikke over. Den hvilte fremdeles over den ugudelige verden. Men den var utsatt til endens tid. Alt skal samles opp til den siste store dag. Det er også lærdommen for oss når vi ser at Herren ikke straffer synden omkring oss. Derfor lærer vi også litt om dommen i Urhistorien.
  .

242) 1. Mos. 7,16b-11.

V. Dommens begynnelse.

 242) 1. Mos. 7,16b-11.
.
  Vi har to store og alvorlige hendelser i Urhistorien, Syndfloden og Babels tårn. Disse kan stå som bilde på dommen over synd. Vi skal tale kort om dem ut fra det synspunktet.

 .

 A. Syndfloden.

  Den store vannflommen blir noen ganger kalt Syndfloden. Det er egentlig et godt navn fordi den kom som resultat av og reaksjon på synden. Dermed er den uttrykk for dommen. Gud ville ødelegge verden (6, 13), men samtidig gjorde han en pakt med sitt folk. De slapp unna dommen. Og den begynte først når Guds folk var trygt innenfor arken. I 40 døgn vedvarte regnet, og det ble liggende i 150 døgn. Dermed er det godtgjort at ingen kunne overleve denne tida. Som for å understreke det ennå mer, står det: alle de høye fjell ble skjult, og femten alen (7-8 m) høyt steg vannet over fjellene. Ingen person er så høy, og ingen kunne stå oppreist i fem måneder for å berge livet - om noen skulle ha den høyden. Derfor kommer også en ubønnhørlig konklusjon: da omkom... alle menneskene (7, 21).
.
  Årsaken til dommen er åpenbar: menneskene hadde ikke rettet seg etter Guds vilje. De levde etter sine lyster. Og det kan aldri Gud tolerere. Det er Gud selv som setter betingelsene for liv på jorden ettersom han er skaper og oppholder. Derfor blir også menneskene nødt til å innordne seg under ham eller å ta hans konsekvenser.
.

 B. Babels tårn. Kap. 11.

  Det andre eksemplet på Guds dom er det som er fortalt i kap. 11. Og det er en velkjent historie: om  Babels tårn i Sinearlandet. Den er et klimaks på urhistorien og en overgang til historien om det utvalgte folk ved Abraham.
 .
 Historien etter Noahs tid viser at menneskene fremdeles var syndere og levde videre i synd. Dommen over verden den gang satte ingen stopper for syndelivet. Det onde sitter for dypt i oss til det.
.
  På en underlig måte er dette avsnittet både en fortelling om noe som skjedde den gang, og profeti om noe som skal skje. For denne historien som alle andre er beretninger om noe som virkelig har hendt. Historien gjentar seg på mange måter.
.
  Og det er ikke underlig: Gud har skapt alt, vet alt og tillater "alt" - det siste er tidsbestemt.
  Hva skjedde med folket på denne tida? Kan det kaste lys over årsaken til dommen og hvordan den skjedde? Hvordan syndet altså dette folket?

.

  1) Folket hadde storhetstanker, v. 3-4.

  Kom, la oss... står det. Folket gikk sammen og forente seg. At de stod sammen betyr at de ble mange. Og da kan man lettere skjule seg for Gud, som C. Bartholdy sier. Det er lettere å glemme Guds røst i massen og storbylivet. All erfaring senere viser at det er vanskeligere å nå ut med Guds ord i det hektiske bylivet enn på den stille landsbygda. Selskapslivet og kulturlivet gjør folket så opptatt at dypere tanker og stillhet ikke får rom. De var også sterke når de stod sammen, og da ville de gjøre noe stort.
.
De ville bygge, slik at de selv ble berømt. Tårnet er uttrykk for storhetstanker samtidig som det skulle hindre dem i å bli adspredt. Dette taler om kulturframskridt med store byggverk og samarbeid. De hadde lært å lage murstein og mye mer. Det er likevel lite trolig at de virkelig mente de kunne bygge seg inn i den fysiske himmelen - uansett hva tanker de hadde om den. Det var nok mer et uttrykk for ønsket om storhet, på linje med å skape seg et navn.
.
  Ønsket om å bli stor er ingen tanke født av Gud. Det er den falne naturs røst. Det minner om Evas tanker om å bli som Gud (3, 5). Det ligger så nær det falne menneske å tenke stort om seg selv. Vi har det frøet i oss alle. Det er egentlig vårt hovmod som kommer fram på denne måten. De ville skape seg et navn, men ville ikke ære Hans navn som har skapt dem.
.
  Derfor kommer påminnelsen: ydmyk dere for Gud, 1. Pet. 5, 5. Og Jesus sa at de fattige i ånden er salige. Det er de små som setter andre høyere enn seg selv.
.
  Gud vil bøye oss. Omvendelse er å bli liten i hjertet, så liten at en behøver Jesus. Pontoppidan sier: Omvendelse er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv (sp. 675).
.
  Folket ville til himmelen med tårnet sitt. Åndelig talt kan ingen bygge et himmeltårn av egne gjerninger. Det er lovens vei, og den er stengt.
.
  Selve byggeprosjektet var ikke synden. Men tanken som lå bak: å bli noe mer enn andre, å nå opp til Gud.

.

  2) Folket avsatte Gud.

Det er den egentlige bakgrunn her. De ville til himmelen - der Gud var. Og i dette arbeidet er det ikke sagt et ord om Gud. Alt var om dem selv. Det er egoisme. Det var en selvopphøyelse og en løsrivelse fra Gud som viser at Babel var en verden uten Gud. De ønsket å skape sitt eget uten guddommelig innblanding. Og dermed avsatte de egentlig Gud og hans makt.
.
  Vi ser det i v. 4. De ville ikke bare bygge et tårn, men en by. Og Gud hadde sagt at menneskene skulle oppfylle jorden, kap. 1, 28; 9, 1. Byplanene kom i direkte konflikt med Guds planer. Det er ikke galt i og for seg å bo i by, men her hindret det Guds råd.
.
  Har dette noe å si vår tid? Så visst. Mange er flinke og mye bra arbeid blir gjort, teknisk, politisk og humanitert. Det er ikke galt. Men spørsmålet blir: hvor er Gud? Vi er nå i en verden der Gud er avsatt hos svært mange i vår verdensdel. Folk lever som om Gud er død. De tenker ugudelig, og tar han ikke med i sine planer.
.
  Er ikke dette et varsko? Peker ikke det på at vår verden er blitt hedensk?
  Vi kan ikke avsette Gud, like lite som vi kan utrydde døden. Han lever på tross av våre tanker.

.

  3) Guds reaksjon.

Da ser vi at Gud griper inn. Han ser det menneskene gjør. Vi synes ofte det vi foretar oss er stort og viktig. For Herren er det likevel smått. Han kunne skape full forvirring der. Han spredte dem og forvirret deres språk. Ingen forstod hverandre. Språket er en av de ting som holder et folk sammen. Ordet babel betyr også forvirring. Det de selv ikke ønsket, skjedde når de glemte Gud. Og det er et godt ord for situasjonen når folk lever uten Gud: det blir forvirring.
.
  Pred. 7, 29 sier: Gud skapte menneske som det skulle være, men menneskene søker mange kunster. Den falne natur forstår med andre ord ikke sitt eget beste. Derfor er det så mange meninger om alt. Det visste Gud. Derfor er det skrevet: Ta hver tanke til fange under lydighet mot Kristus. 2. Kor. 10, 5. Det betyr at vi skal bøye oss for Guds tanker i hans ord.   Da ser vi Guds dom. Han stiger ned. Det skjer alltid der folk reiser seg mot Gud. Men han tilbyr også sin frelse. Noen mener at ordet babel kommer fra det babylonske ordet: bab-ili, som betyr Guds port. (Men det kan også ha en annen forklaring.) Mente de at de kunne lage den med sitt tårn?
.
  Tok de feil? Selvsagt. Gud kunne ikke lenger se på at folket gikk sin egen vei. En annen himmelstige blir vi nå minnet om: Jakob så den i sin drøm, 1. Mos. 28, 12-17. Den nådde like inn i himmelen, og engler gikk opp og ned. Men den var ikke laget av mennesker! Den var Guds verk. Og Herren selv stod framfor ham: der er himmelens port og Guds hus. Profeten sier: "Å, om du ville kløve himmelen og stige ned..." (Jes. 64,1 NO-85). Det har han gjort, i krybba i Betlehem. Jesus er porten. Og bare den som har funnet ham, går fri i den endelige dommen over jord. Åp. 20.
.
  Han som troner i himmelen, ler, Salm 2, 4. Så smått er alt vårt. Derfor kan han straffe alt det som er galt. Han ler også når vi bygge våre tårn - av verdslig visdom og egne tanke, av gode gjerninger og egoistisk gavmildhet, eller av selvlagde religioner av alle slag. Som Babelstårnet vil alt falle i grus på dommens dag.
 .
 Dette var et opprør i stor stil - slik det også vil bli i den siste tid under Anti-Krist og hans redselsstyre. Også da vil parolen være: foren dere, la oss bygge.
.
  Men i mellomtida valgte han ut en familie blant alle de som levde på jorden. Det skulle være Guds demonstrasjonsfolk og paktsfolk der verdens frelser skulle fødes. I slutten av kapitlet begynner historien om Abraham - og det blir Bibelens historie videre.
.

241) 1. Mos. 6, 10; 9, 26.

241) 1. Mos. 6, 10; 9, 26.

.
Israel er et semittisk folk, som flere folk i Midtøsten, for eksempel de opprinnelige araberne (ikke folk som senere er blitt muslimer). Sem var en av Noahs sønner, 1 Mos 6,10. Denne slekta fikk et spesielt løfte, som ingen andre hadde fått: 1 Mos 9,26. Her blir Herren det hebraiske JHVH (Jahveh, Jehova) kalt for Sems Gud, som der blir lovet. Det må bety at mannen Sem var en troende, han trodde på Israels Gud.
.
I kap. 10,21 finner vi at Sem fikk barn og etterslekt, de såkalte Ebers-barn var hans etterkommere. Her knytter de sammen denne tidlige slekt med den senere Abrahams slekt, som stamfedre til jødene. Det er altså jødene som dette tidlige løftet eller lovprisning til sin Gud gjelder.
.
Vi kunne sagt mye om dette folket, ut fra Bibelen og den senere historie. Vi må nå begrense oss til noen få hovedpunkter. Men de er viktige nok, med tanke på vår tid som tar lite hensyn til historien bak noe, men ser mest på det som skjer just nå.
.
Mange er trolig i villrede, for der er så mange ulike meninger. Noen (teologer o.a.) sier rett ut at Israel -  - jødene er som andre folk, de har ingen bibelsk rett til landet og ingen spesielle løfter nå etter at Messias er født og har gjort sin gjerning.
Likevel - bibelordene står der, og vi kan ikke se at alt er oppfylt her og nå. Noen hovedsaker tror jeg dette er:

.

1. Israel skal bestå som folk til evig tid.

De har vært et landflyktig folk i 2000 år snart, siden år 70 (Jerusalems ødeleggelse ved romerne) og endelig i 135 (opprøret ved Bar-Kochba). Mange har forsøkt å utrydde dem i alle disse år. Romernes forsøk var mislykket. I Middelalderen forsøkte mange både å tvangsdøpe dem og å utrydde dem, f. eks. i Spania. De overlevende ble plassert i avstengte områder i byene (gettoer). I Russland i tsartida (1880-årene) var det rene utrenskinger og forfølgelser (pogromer) av jøder. Vi har alle hørt om og kanskje lest om jødeforfølgelsene under siste krig (holocaust) der Hitlers folk hadde som uttalt mål å drepe og brenne hver eneste jøde på jorden.
.
Den danske presten Borchsenius har skrevet levende om dette i bokserien: Den lange vandring og om jødenes skjebne i etterkrigstida i Israels land.
.

2. Israel skal samles i Israels land.

Abraham fikk løftet om det. 1 Mos 12, 1. v. 7.; 13,15. Det er ord som gjelder til alle tider og er ikke tidsbegrenset til tiden i det gamle testamentet.
.

3. Jødene (Israel) skal bli frelst.

Det er ingen annen vei for dem. Apg 4,12 er sagt til jøder,øvstepresten og rådet. De tok ikke imot på Jesu tid, men forherdet seg og så ikke at Jesus var Messias.
Da kommer en profeti: Rom 11, 25-26: Hele Israel skal bli frelst, som folk. Gud har ikke forkastet Israel Det er forutsagt: Hos.3,5.
Jer 31,33: De skal få en ny pakt, der Guds lov er i hjertet. Alle skal kjenne Herren. Hvordan er det nå?
.
Esek 36,24-28 sier noe om at landet og frelsen hører sammen. Vi vet ikke nøyaktig hvordan det vil skje eller bli i den siste tid. Men det er noe som antyder retningen. Det er stor interesse for kristendommen nå. NT er f. eks. et eget fag på universitetet i Jerusalem. Pinchas Lapides o. a. har for eksempel skrevet bøker om Jesus. Gud har begynt!
Esek 37,12-14 taler om de døde ben som rører på seg. Skjer det nå?
.
HVORFOR gjør Gud det. Har Israel fortjent noe? I Profeten Esek 36,22 tales om et nådeløfte. Det er av kjærlighet. Derfor skal vi være forsiktige med kritikk av Israel. Sak 2,12 sier: den som rører dere, rører ved min øyensten. Israel er dyrebar for Gud. Rom 11, 28-29; v.18.20; 25a.
.
Vi bør ikke være hovmodige. Israel er Guds utvalgte folk. Derfor kjemper han for Israel. Det skulle også vi gjøre og forsvara det.
.
Det går mot endens tid, da vil Israel være sentral i verdensutviklingen. Se f. eks. Esek 38,12 om Jordens navle. Bibelen oppfordrer oss til å be om fred for Jerusalem. Salme 122,6.
.