249) 1. Mos. 1, 1-5.

1. Mos. 1, 1-5.

Første Mosebok er boken om begynnelsen. Her ser vi begynnelsen til verden, synden og frelsen. Nå kan vi også se på dette symbolsk i tillegg til at det er virkelig. For gjennom Bibelen finner vi skygger av det som skulle komme, og slik kan vi anvende ordet på vår tid – uten at vi glemmer eller overser den historiske betydning. Guds ord kan bli rikt for vårt trosliv på den måten. Det forteller om Guds plan med verden og menneskene. Her skal vi stanse ved noen hovedsaker.

1. Gud står bak alt.

Bibelen sier tydelig at Gud skapte verden og dermed er alt kommet fra hans hånd. Ordet for å ”skape” brukes bare om Gud, og det betyr å lage noe av ingen ting. I GT er det brukt 33 ganger, 9 av dem i 1. Mosebok.

Vi tror at alt er av Gud. Det er ikke en tilfeldighet at jorden er til og at vi mennesker er slik som vi er, forskjellig fra dyrene. Det er Guds verk helt og fullt. Salme 33, 9 sier det så tydelig: han talte og det skjedde, han bød og det stod der. Andre bibelvers taler om det samme.

Slik er det også med frelsen. Den er et skaperverk, gjort av Gud der intet er av oss. Vi er skapt i Kristus, sier Ef, 2, 10. Vi var ingen ting i oss selv og kunne ikke gjøre noe til frelse. Gud kunne ikke bruke noe av oss til å frelse oss med. Til og med Guds hellige lov stod maktesløs, sier Paulus. Rom. 8, 3. Og det var på grunn av kjødet – vår falne natur.

2. Jorden var øde og tom.

Den jorden Gud hadde skapt, lå i mørke i begynnelsen. Det var før lyset var skapt og kastet sitt skinn over Guds gjerning her i verden. Det var kaos før Gud gjorde underet.

Det er symbolsk for livet uten Gud. Det er bilde av verden etter syndefallet, kap. 3. Slik var hele verden og dermed hvert eneste menneskehjerte. Og det er fremdeles slik der Gud ikke slipper til – på tross av velstand og rikdom og gode ordninger for menneskene nå.

Det åndelige mørke kan ikke se Guds frelse eller veien til Gud. Etter syndefallet er det et historisk faktum. Adam og Eva dro alle med seg i fallet. Rom. 5 er fortolking til dette. I v. 18 sier Paulus: Et menneskes fall ble til fordømmelse for alle. Det er det evige mørke der det ikke lenger er håp etter døden.

Det betyr også at livet uten Gud er tomt og meningsløst. Her ligger grunnen til at så mange mennesker ikke ser noen mening med livet og tror det ikke er verd å leve lenger. Det kan kanskje være flere grunner til at noen gjør slutt på sitt eget liv. Men her ligger en av dem, når Gud ved sin Sønn ikke får rom i hjertet. For han skaper mening med livet og gir oss noe mer enn dette jordiske.

I tunge og mørke tider er himmelen en del av meningen med livet. Ja, det gjelder også i gode dager. Målet er alltid klart for oss: Vi skal hjem til Gud en dag. Men det trer tydeligere fram i motgangstider. Jesus sa om sin gjenkomst og tegn som skulle skje: Når dere ser dette begynner å skje, da rett deres hoder, for deres forløsning stunder til. Luk. 21, 28.

3. Guds Ånd svevet over vannene.

Ånden er den tredje person i guddommen. Gud forlot altså ikke verden etter skapelsen. Han var der ved sin Ånd. Og vi vet at i den nye pakt kom Ånden på en særlig måte pinsedag. Det han var for Israel og spesielle grupper og ledere i folket, det ble han nå for hele verden.

Ånden kaller mennesker inn til Gud til omvendelse og tro. Da bruker han ofte Guds ord som kallsmiddel. Men han er suveren og kan bruke flere måter å nå folket på. Men Ånden er der nok alltid. Ingen av oss mennesker søker Gud av oss selv og etter vår natur. Rom. 3, 11.  Salme 14. Vi er forblindet og bundet i synd.

Da kommer Ånden og viser vei og taler vennlig til oss om å komme til Jesus som frelser oss. Han vil føre oss bort fra synden og fortapelsen og inn i Guds rike. Når Ånden kommer, sa Jesus, skal han overbeviser verden om synd og rettferdighet og dom. Joh. 16, 8ff.

Luther sier i forklaringen til den 3, artikkel: ”Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre. Men det er den hellige Ånds gjerning, som har kalt meg ved evangeliet, som har opplyst meg ved sine gaver, som har helliggjort og oppholdt meg i den sanne tro. Likesom han også kaller, samler, opplyser, helliggjør den hele kristne menighet på jorden og oppholder den hos Jesus Kristus i den sanne og ene tro.

  I denne kristne menighet gir han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse og vil på den ytterste dag oppvekke meg og alle døde og gi meg med alle troende et evig liv. Det er alt sammen både visst og sant i alle måter.” (Etter J. R. Sverdrups katekisme, 1911.)

4. Bli lys!

I v. 3 lød Guds røst for første gang over jorden slik det er notert her. Han talte nok også ved selve skapelsen, som Salme 33 sier. Men her har vi det for første gang etter at jorden var skapt. Og da skapte Gud lyset. Bli lys! Sa han. Lyset steg liksom ut over mørket og jagde det bort fra jordens overflate. Og det ble lys, sier Moses videre.

Her har vi straks et bilde på evangeliet. I den mørke syndige verden har Gud satt et lys. Jesus sa om seg selv en dag: Jeg er verdens lys. Joh. 8, 12. Det var julenatt at lyset ble tent slik. Men det skjer også hver gang en synder vender om og tar imot Jesus. Da kommer lyset i synderhjertet og skaper et nytt liv.

Jesus sa det også slik: ”Som et lys er jeg kommet til verden, den som tror på meg skal ikke vandre i mørke.” Joh. 12, 46. Og det har vi som kristne opplevd. Da vi kom til ham og trodde evangeliet, fikk vi et nytt liv. Samtidig fikk vi se alt i et annet lys med Guds nærvær over livet.

Men hvordan skjedde skapelsen? Jo, det står slik: Gud sa. Han talte. Guds ord var løsenet og kraften. Slik er det også i Åndens verden. Vi blir frelst ved å tro og dermed ha tillit til det Gud har sagt i sitt ord. Det har en veldig kraft som kan flytte synderen ut av mørke og håpløshet og inn i det himmelske rike. Guds ord sier tydelig: Tro og ta imot Jesus. Det er han som er frelsen – ikke din og min opplevelse eller gode liv. Bekjenn din synd for ham, og Jesu blod renser fra all synd, sier Ordet. Du kan bygge på det.

Amen.

248) Jer. 1, 12.

Jer. 1, 12.

Jeg vil våke over mitt ord.

Vi lever i en vanskelig tid, la oss innrømme det. I dag synder folk med et smil og kanskje med et lettere hjerte enn noen gang før. Også de ganske unge og barn synder. Det er skremmende.

Vi lever også i en frafallstid som Jeremia, der det ikke er mange som lever helt med Gud. Det er visst lite brennende kristendom og lite åndsmakt iblant oss. Det blir også for lite forkynnelse. Brorsons salme er et godt bilde på vår tid, han skrev den rett før han døde: ”Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann.” Det er ikke nok å være døpt, hvis troen og livet mangler. Da er du åndelig død og eier ikke livet i Gud.

Jeremia var ung som profet i den tid som er beskrevet her. Og det er ikke lett å være ung i en syndig frafallstid. Aller vanskeligst er det å være ung forkynner. Mange vil gjerne påvirke dem, og ikke all påvirkning er bibelsk fundert. Den som da ikke har erfaring og kunnskap, vil lett fare vill. Jeg har noen ganger tenkt at folk ville høre mer på en eldre forkynner. Men jeg er ikke lenger så sikker på det. Kjødet og vondskapen i verden er den samme, og eldre får gjerne enda sterkere fristelser.

Den tid Jeremia levde kan stå som et godt eksempel på endetiden. Det da skal det bli en forferdelig tid med frafall fra Gud, 2. Tes. 2, 3. Frafallet MÅ komme, står det. Det er ingen vei utenom. Det går etter åndelige ”naturlover”. Dette er også forutsagt i Guds ord. Det vil skje.

Stifteren av Frelsesarmeen, general William Booth var profet og sa en gang: ”I de siste tider vil det bli religion uten Den hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud, himmel uten helvete.” – Jeg har lyst til å føye til et ledd, som viser seg å være sant i vår tid: Teologi uten Bibelen. Denne tendens vil sikkert øke ganske kraftig i årene som kommer.

Ved frafall skjer dette ofte: Djevelen sår tvil om Guds ord, slik han gjorde det den første gang han møtte mennesker i Eden, 1. Mos. 3, 1. Da sa han: Har Gud virkelig sagt? Det samme hvisker han i våre ører så titt og ofte. Jeg har kjent hans røst utallige ganger: Kan Bibelen virkelig være sann?

Gud visste det, at mange ville tvile og at noen ville falle i tvilen. Han visste at Ordet skulle bli omdiskutert og dratt i tvil, også av kristne og ledere.

Derfor sier han i vers 12 i teksten: Jeg vil våke. Se endelig rett på Ordet, slik herren gjør. Han våker over Bibelen mer enn mange andre ting. Gud er nøye med sitt ord, han tåler ikke at det blir kritisert slik mange gjør nå. Derfor er vi i dag kommet mye lenger på frafallets vei enn vi selv er klar over. Guds ord blir kritisert sønder og sammen i våre dager. Den som ikke ser det, er blind og døv for det som skjer i tiden. Mange troende er visst også det.

Han er også nøye med bruken av Ordet. Du har fått Ordet for å bruke det. Det gjelder både frelste og ufrelste. For troende er det mat på veien, og for ufrelste en vekker og veileder til frelse. Har du lest i Guds ord i dag? Eller nøyer du deg med et mannakorn eller en kort andakt i radio? Det er ikke nok. Du må selv ta til deg mat, lese i Skriften ofte. Det er slik du blir sterk.

Vi må merke oss ordet i Salme 102,5: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket (NO-30). Hvorfor er det slik? Salmen er av en elendig, v. 1. Hva er grunnen til det? Jo, ”jeg har glemt å ete mitt brød.” Da vil vi alltid tørke ut og bli åndelig elendige. Ei jente stanset igjen etter et møte og sa hun kunne ikke tro seg frelst. Alt var mørkt. I samtalen sa jeg: Har du lest i Bibelen? Nei, sa han. Det er sikkert et halvt år siden.

Da er det ikke rart at det går galt. Sjelen må stadig ha ny næring. Stans litt på reisen, tenk etter og se hvordan det står til med ditt åndelige liv.

Men herren ikke bare våker over sitt ord, han fullbyrder det også. Han er nøye med at det han har sagt, vil skje. Jesus selv stadfestet dette da han sa: Ikke en tøddel av loven skal forgå. Mat. 5, 18. Vi har mange bevis på at dette er sant. Bibelen er full av vitnesbyrd om at det som er skrevet vil skje. La oss se på noen av dem:

1. Først nevner vi Israel.

Fredrik 2 av Preussen spurt en dag sin hoffpredikant om han med ett ord kunne gi et eneste bevis på Bibelens sannhet. Kanskje var det ironisk ment. Mange spør ikke av lengsel etter sannheten, men for å håne. Den troende presten svarte stille: ”Israel, min herre!”

Det var nok. Israel er ett av de beste bevis for at Gud har talt i Skriften, og at herren fullfører sitt ord. La meg ta noen få, korte eksempler på det. Da jeg besøkte dette landet, fikk jeg forklaring på mange ting i Bibelen. Å vandre omkring i Israel er som å lese en levende fortolking til Bibelen. Nesten på hvert eneste sted blir Bibelen stadfestet.

a) I Mat. 11, 20f taler Jesus domsord over noen byer i Galilea. Han roper: Ve deg, Korasin, og ve deg Kapernaum. Så henviser han til Tyrus, Sidon og Sodoma og sier at de hadde blitt stående til denne dag, om de hadde omvendt seg. Men hvorledes gikk det? Det er bare ruinhauger igjen. Sodoma ligger antagelig på bunnen av Dødehavet. Ikke et menneske bor i Korasin. Bibelens ord gikk bokstavelig i oppfyllelse. De ble ikke stående!

b) I Jes. 35, 1 kan vi lese at ørkenen og det tørre land skal glede seg og blomstre som en lilje. Hvis du f. eks. reiser til byen Ashdod vil du se oppfyllelsen. Byen er rett og slett vokset opp av ørkenen. Og blomstrer den? Jeg kjøpte ti røde roser da jeg reiste hjem derfra.

c) Vi nevner også Esekiel 38, 8 om Gog som skal komme til et land utfridd av sverdet. Det har ikke skjedd ennå, men landet er utfridd!

c) Størst var likevel min interesse for Qumranklosteret ved Dødehavet. Der fant de som kjent noen skriftruller i 1947. De stadfester Bibelen på underfull vis. De er ca. 1000 år eldre enn våre tidligere kjente Jesajaskrifter. Og likevel stemmer de overens! De er antagelig skrevet minst 100 år før Kristus.

Slik kunne vi hente fram bibelsteder som går i oppfyllelse. Mange bibelord forteller f. eks. om Messias som ble oppfylt i Jesus. Han ble født i Betlehem av en jomfru, og ble til slutt sveket av en av sine egne og alle disiplene forlot ham i Getsemane. Han ble korsfestet mellom to forbrytere og ropte ut på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Alt sammen notert i den gamle pakt. Og det roper til oss: Se, hvordan Gud fullfører sitt ord.

2. Jer. 29, 13: Dere skal søke meg, og dere skal finne meg.

Det er det millioner av bevis for. Alle de troende i verdens historie er vitner her. Opprinnelig talte Herren til Israels folk, og de skal en dag finne Jesus og bli frelst. Mange har allerede gjort det.

Men ordet går i oppfyllelse hver eneste gang noen blir frelst. Det er mange år siden det skjedde med meg. Det ligger en hemmelighet gjemt i siste del av verset: Når dere søker meg med et helt hjerte. Det betyr ikke lovtrelldom, men det er en dyp åndelig sannhet som noen ikke forstår.

Et helt hjerte betyr en ærlig sjel. Det er en som overgir seg til Gud. En hær som kapitulerer kommer ikke med betingelser. Da skjer det av et halvt hjerte. Det hele hjerte legger alt fram for Gud og sier: Her er jeg, ta meg som jeg er. Jeg har ikke noe annet enn synd.

Du kan ikke ta verdens gleder med deg inn i Frelserens rike. Det er Jesus som skriver kontrakten, for å si det slik. Hva tror du den unge jenta tenker om en gutt som er sammen med flere på en gang? Vil hun tro på ham om han frir til henne? Aldri, om hun er av dette slaget. Eller om ei jente som svar slik til frieren: Nei, jeg vet ikke, jeg har også en annen…

Da er hjertet delt. Jesus vil ha hele hjertet. Det er ikke rom for noe annet enn hunn og ham i brudekammeret.

Er du frelst? Dette ordet kan gå i oppfyllelse nå om du kommer. Bøy deg for den evige Gud og bekjenn dine synder. Da finner du ham. Du opplever at ordet er sant.

3. 1. Tes. 4, 17: Vi … skal rykkes opp i skyer.

Dette er et framtidig løfte. Det taler om de siste tider da Jesus henter sitt folk hjem. Det må du lytte nøye til.

Noen håner ordet om Jesu gjenkomst. Hver dag er som før og ikke noe av dette skjer. Men du må vente litt.  Brudgommen gav seg god tid, Mat. 25. Bibelen sier at en dag skal han rykke de troende opp fra verden og ta dem hjem til seg. Detaljene om dette vet vi lite om. Men saken er klar. Det vil skje.

Men tvilen og motstanden mot dette er ikke av ny dato. Allerede Peter sier om dette: Først og fremst skal dere vite, 2. Pet. 3, 3-4. Noen hånte det også da, men det vil likevel skje. Omtrent 300 ganger er Jesu gjenkomst nevnt i NT. Det står der for å minne deg og meg om at en dag blir den siste her på jord for oss. Da skal vi hjem.

4. Et fjerde ord er dommen over de ugudelige, Åp. 20, 11.15.

Jeg så en stor, hvit trone, sier Johannes. Han fikk et syn av dommedag. Det er Guds beskrivelse og forhåndsreportasje av den siste dag. La du merke til at alle skal stilles fram for ham. Johannes så at både små og store var med der. De døde ble dømt, de ble hentet ut av gravene og fra havet og hvor de var. Det gjelder både legemlig døde og åndelig døde mennesker.

Hvordan skal det gå med deg da? Blir du kastet i sjøen som brenner med ild og svivel? Vi vet ikke hva det betyr, men det er forferdelig, og jeg synes synd i alle som må komme der. I 2. Tes. 1, 9 sier Paulus: De skal lide straff, en evig fortapelse borte fra herrens åsyn. Det er noe som må skje etter Guds ord. Og de som kommer ditt, har selv valgt det ved å forkaste Jesus. Så enkelt er det.

De lærde kan nok strides om dette. Men de avskaffer ikke helvete med å tvile på det eller taler imot det. Ordet fra Gud står fast og sier: Deres fortapelse sover ikke. 2. Pet. 2, 3. Derfor våger jeg ikke å si noe annet. Guds ord vil skje, for han er allmektig og evig.

Men ennå er det nåde å få. Der er et løfte om frelse for alle som kommer. Vil du bruke denne anledningen nå? Han venter hver dag på deg. Men en dag er den siste.

--

Se også her: http://preken-gt.blogspot.com/2010/01/80-jer-1-11-12.html

.

247) Jer. 20, 7. Du lokka meg!

Jer. 20, 7.

Du lokka meg!

Situasjonsbiletet her er ei villfarande sjel som går ute i h eia. Ho er komen bort frå barndomsheimen og trua og dermed bort frå Gud. Men denne sjela har høyrt Gud tala til seg – og synd og nåde. Då vert sjela vakt. Ho får alvorstankar og tenkjer mykje på det ævelege. Då tek Gud til å overtala ei sjel til å verta frelst.

Herren lokkar og dreg på unge og eldre, og han vil dei skal verta hans born. Då vert det vekking. Dette underlege som nå og då hender i bygdene våre. Folk spør etter Gud. Det er av di Gud sjølv lokkar og overtalar die. Han er den fyrste i frelsesverket på alle måtar. Han tende ei lengt i sjela etter fridom. Me ynsket å koma bort frå den syndefulle verda. Me fekk hug til ein rein tanke.

Men i frelsesspørsmålet fortel Bibelen om at me av natur mellom anna er uforstandige. Tit. 3, 3. Det tyder her at me ikkje skjønar vårt eige beste. I mange jordiske ting kan me nok vera vituge og forstandige – sjølv om det heller ikkje det skjer alltid. Men i åndelege spørsmål er me alle avvikne frå sanninga. Salme 14.

Også når Gud lokkar og dreg på oss skjønar me ikkje vårt beste. Når han dreg på oss, søkjer å overtala oss, då rømer me bort frå Gud. Slik har alltid menneska vore, og vil alltid vera det av di vår natur er vond.

Men Gud lokka og drog. Han kallar og talar med oss. Og høyr: Då er det noko han vil. Det er noko han ynskjer med livet ditt. Og kva er det?

Det kan nok vera mange ting han vil med oss. Me er så ulike i tanke og sinn og har ei ulik fortid. Men først og fremst vil han frelsa di sjel! Det ynskjer han mest av alt for oss alle. Difor sende han sonen sin til oss. Difor kom han frå sin høge himmel ned til vår arme jord, som det står i julesongen.

Han vart fødd i ein stall og gjekk ikring i Israels land som ein tenar for alle. Og til sist let han andre henga seg opp på krossen til spott for alle. Der måtte han lida. Men nett der på krossen vart han den store frelsar for syndarar. Nå står han klar til å ta imot alle som kjem av hjarta.

Han vil frelsa deg frå di synd, frå dom og helvete der ei æveleg fortaping ventar. Han vil frelsa deg frå alt det vonde her i livet, og frå det som kjem etter dette.

Så vil han frelsa deg til eit æveleg liv i himmelen. Det tek til her i livet, og her skal me få tena han ettersom han legg alt til rette for oss. I æva får me så ei ny teneste som me ikkje kan skjøna her på jord. Det vert ei himmelteneste som me aldri skal bli trøytte av.

Skal han få lokka deg og overtala deg nå i dag?

På Pinsedagen ropa Peter ut til den store skaren som var samla i Jerusalem då: Lat dykk frelsa frå denne rangsnudde slekta. Apg. 2, 40. Det er óg eit bod til deg som lever utan Gud i dag. Ja, som ei befaling frå Gud i himmelen: Lat deg frelsa. I det ligg det at det er friviljug å verta frelst. Det står så å seia på deg akkurat der. Du må sjølv ta imot.

I v. 47 les me at nokre let seg frelsa kvar dag. Nå i dag ynskjer Jesus også at nokre vil koma til han. Difor lokkar og kallar han heile tida. Han freistar å overtala deg – for det er så viktig.

Lat dykk frelsa frå denne slekta. For ho er vrang, som det står i ein svensk bibel. Menneska er vrange både mot Gud og mot andre menneske. På nynorsk er ordet ”rangsnudd” nytta. Det tyder altså at me har snudd den vrange sida ut. I ei engelsk omsetjing finn me kanskje det beste ordet: frå denne forderva slekta. Og det er eit sant ord om oss som syndarar. Me er forderva og råtne i synd og gudløyse. Gud vil ein dag krevja heile slekta til rekneskap – og så halda dom over alt folket.

Lat dykk frelsa frå alt dette, seier Herren. Og Jesus vil lokka deg bort frå synda og skamma og den ævelege døden. Han vil meir enn du og at me skal bli frelste. Men det er ikkje sikkert at me kan skjøna og forstå dette, og det er ikkje naudsynleg. Her talar me om åndelege saker som berre kan takast imot i tru.

Me kan derimot blir gripne av det. Gud blir for sterk for oss, og du ser at Jesus er den største du nokon gong har møtt. Det store er nett at han er frelsar og at han vil ta imot deg.

Jeremia seier i verset me har sitert: Han let seg lokka og overtala. Og her ligg det noko viktig. Me skal gi han rett og la han få oss. Vidare seier profeten: Du vart for sterk for meg. Gud brukte si makt, ikkje fysisk, men åndeleg. Me strir imot det me kan, men lukkelege er dei som overgir seg til Gud og seier: Eg kan ikkje meir. Eg kapitulerar og let Deg rå.

Gud kan nok av og til nytta ytre krefter for å visa makta si. Dei fleste menneska i dag ser ut til å bortforklara alt som skjer: Det har ikkje noko med Gud å gjera. Men sæl er du som let Gud råda i alle ting. Ved det ytre vil Gud læra oss noko, anten det er sjukdom eller fattigdom eller naturkatastrofar. Det er ikkje Gud som vil det vonde. Han vil berre godt med oss. Men han kan bruka vonde ting og snu det til det beste for oss. Har du åndelege augo, ser du litt av det.

Må Gud få signa oss alle til å gå hans veg.

Amen.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

BILDER PÅ FRELSEN.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

.

  Det er ganske interessant at Bibelen forteller om bilder på frelse og forsoning straks synden er inntrådt. I åpningsfasen av Bibelen får vi to slike eksempler. Vi skal ikke gå i detaljer om dem her, men peke på noen viktige sider.

.

  A. Kjortler av skinn.

  I kap. 3, 21 får vi en underlig opplysning: "Gud gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem." Det var etter fallet og etter profetordet om Messias. Her står ingen befaling eller hentydning til offer. Det er ikke en gang sagt direkte at dyr ble slaktet. Gud var i stand til å skape også det.

.

  Like fullt må vi minne om at vi ikke kjenner noen annen skapelse etter selve skapelsen. Gud pleier å benytte seg av det skapte når han hjelper menneskene. Og som bilde på frelsen ser vi noe fint her:

.

  - Gud tok initiativet, han begynte. Frelsens årsak ligger i Gud. Og han fortsetter. Frelsen er Guds verk alene. I dette tilfelle viste han omsorg for mennesket.

.

  - Klærne var av skinn, og det forutsetter at et dyr måtte dø. Luther sier om dette at Gud gjorde det for å minne oss om døden.

.

  - Dyret var uskyldig - det hadde ingen skyld som førte til død. Som bilde på Kristus er det talende: han - den plettfrie - døde nettopp for vår skyld.

.

  - Gud kledte dem. De behøvde ikke klær på grunn av kaldt vær. Det sier teksten ingen ting om. Men ser vi det i forhold til det som allerede hadde hendt, blir det tydelig: de behøvde et skjul mot synd og skam som var bedre enn fikenbladet de selv hadde skaffe seg. Klær som bilde på frelse og rettferdighet er senere brukt i Bibelen. Jes. 61, 10. I Jesus er det skjul for alle som kommer til ham.

.

  B. To slags offer.

  Om det ikke var direkte tale om offer i kap. 3, 21, er det tydelig i kap. 4. Og det kan ikke ha skjedd lang tid etter. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Kain og Abel begynte å ofre. Noe påbud om det ser vi ikke i disse første kapitlene.

 .

 Det er i alle fall det første bibelske offer vi er vitne til. I sammenheng med det møter vi også historiens første brodermord. Både GT og NT viser at det var en vesentlig forskjell mellom disse to ofrene. Her står det at Herren så til Abels offer, men ikke til Kains. Og i NT møter vi Kain som var av den onde (1. Joh. 3, 12), mens Abel var en troende (Hebr. 11, 4). Det er en vesentlig forskjell som gjør at disse to brødrene levde i hver sin verden.

.

  - Abels offer var av det førstefødte lam, altså et dyr, og han gjorde det i tro, iflg. Hebr. 11, 4. Det er ikke unaturlig å se dette på bakgrunn av kap. 2, 17: døden var syndens lønn. Han må selvsagt ha visst om syndefallet og om straffen for synd. Da er det ikke underlig at han så brukte offerdyret som sin stedfortreder: lammet skulle dø i hans sted. Det underlige er heller at vi ikke ser at Adam ofret. En tid etter at Set var født, leser vi at de begynte å påkalle Herrens navn, 4, 26.

.

  Som bilde på en kristen er det talende: Vi vet vi er syndere og fortjener døden. Og vi kjenner et lam som døde i vårt sted. I tro tar vi imot det og blir erklært rettferdig av Gud. Slik taler han ennå etter sin død - om oss og til oss.

.

  - Kains offer var av markens grøde, det han selv hadde arbeidet med. Han er ikke med blant de troende i Hebr. 11, og Herren så ikke til det, står det. Han står dermed som bilde på et vantro menneske, som samtidig er religiøst. Det ser vi av at han ofret til Herren. Han er derfor bilde på de som vil møte Gud uten et blodig offer. Han var from i det ytre i begynnelsen, men senere ser vi ham som morder. Slik kan utviklingen være for et menneske.

.

  Vi blir faktisk advart mot Kains vei. 1. Joh. 3, 12. Det er altså en fare for troende mennesker å bli som ham.

.

245) 1. Mos. 5-7,16.

Noah og Menigheten.

245) 1. Mos. 5-7,16.

.

   I disse kapitlene finner vi beretningen om Noah og arken. Dette er bl. a. en illustrasjon på menigheten. Som den var Noah ut-kalt fra den syndige verden. Det er betydningen av grunntekstordet ekklesia på gresk. På hebraisk brukes kahal som regel om den utvalgte israelittiske menighet. Vi skal se på beretningen om Noah som bilde på menigheten. Slik er den og slik begynte den. For menigheten er forsamlingen av Guds folk. Og i denne tida var det bare Noahs familie som var det.

 .

 Det er en interessant historie, og den har mange likhetspunkter med vår tid. Den er også brukt i NT om den siste tid før Jesus kommer, Mat. 24. Noah er også blant trosheltene i Hebr. 11.

.

  La oss først se litt på tida. Her har vi sterke ord om folket han levde blant. Og vi vet at det er folket som skaper tida. Menneskene har ansvar for sin tid. Og vi ser at før Noahs tid var det bra folk, kap. 5, 24 om Enok. Han hadde altså en god arv å se tilbake på.

.

  Hva ser vi så på Noahs tid, kap. 6? I v. 5 leser vi: Menneskenes ondskap var stor på jorden, alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Det er mennesket etter fallet. Slik virker synda i vårt liv. Det onde er både grov og stygg synd, og materialisme og verdslighet og mer raffinert ondskap. I v. 11 leser vi: Jorden var fordervet i Guds øyne, den var full av vold. Det tales også her om folket. Slik blir menneskene når de vender seg bort fra Gud. Og i v. 12 leser vi at alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Når Herren ser det, angrer han sitt skaperverk, han var full av sorg i sitt hjerte, v. 6. Det siste er nok her en fortolking av det første. Men så sterke uttrykk brukes for å vise Guds reaksjon.

.

  Kanskje det verste var at folket ikke forstod at det var onde tider. Jesus sier at folk levde uanfektet som før og bekymret seg for de verdslige ting. Mat. 24, 37ff.

.

  Men det var ett unntak: Noah, v. 8. Det var en liten flokk, men en stor kontrast til resten av befolkningen. Og nettopp slik er Guds menighet. Den er et lite lys i en stor og mørk verden. Men da er det også mange som kan se den.

.

  A. Noah og Guds folk. Hvordan var Noah som bilde på kristne?

  1) Han fant nåde, v. 8.

Derfor ble han reddet. Han var frelst av nåde av Gud, uten egen fortjeneste. Men hvem er det som finner eller får nåde? Det er de som er dømt og erkjenner seg skyldig - som en benådet forbryter. Erkjennelsen ligger i at han søker om benådning.

.

  Slik vil Gud frelse syndere, de som erkjenner og bekjenner sin synd. Omvendelse er anger og tro, sier Pontoppidan. Ingen kommer inn i Guds rike på egne gjerninger. Det er et nåderike. Å få nåde er å ta imot Guds frelse ved tro på Kristus. Da blir du som Noah et lyspunkt. Norges håp i den siste tid er mange frelste syndere. Bare den veien fører fram. Ef. 2, 8.

.

  2) Han var rettferdig, v. 9.

Ja, han var ulastelig blant sine samtidige, står det. Og i Hebr. 11, 7 tales om hans tro. Å være rettferdig er å være slik Gud vil ha oss. Det ligger altså en guddommelig målestokk på mennesket. Og da er det klart at ingen makter å oppfylle det av seg selv. Våre egne gjerninger strekker ikke til.

.

  I bibelsk mening er den rettferdig som Gud erklærer rettferdig, ikke den som forsøker å bli det selv. Og han kan erklære den rettferdig som bekjenner sin synd og tror på Jesu frelsesverk. Troen er ikke en ny lovgjerning, men hånda som tar imot Guds gave, eller rett og slett "takk for frelsen". Tro er ingen gjerning, den kommer alltid fra hjertet. Og da betyr det mindre om den er skjelvende og redd. Gud hører alltid hjerteropet.  Paulus skriver til romerne: Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet, Rom. 4, 5. Da får han Guds rettferdighet som gave. I det øyeblikk er han slik Gud vil han skal være. De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen..., Rom. 3, 24.

.

  3) Han vandret med Gud, v. 9.

I Hebr. 11, 7 kalles han den gudfryktige. Han levde med sin Gud daglig, som Enok, kap. 5, 24.

.

  Det betyr at vi må pleie vår sjel, den trenger mat og omsorg. I tillegg levde Noah rett, tok Guds ord på alvor, og det viste igjen blant folket.

.

  Dessverre må vi si at det er mange slurvete kristne som bringer skam over evangeliet. De mange formaningene i Bibelen viser at vi trenger hjelp til et rett liv.

.

  4) Han var lydig mot Gud.

Gud tale til ham, v. 13, og Noah var lydhør. Han var stille nok til å merke når Gud talte. Budskapet fra Gud var at han skulle redde seg selv og sine og et par av alle skapninger. Til sine gjerninger trenger Gud mennesker. Og han kan bare bruke frelste mennesker. Derfor gikk han til Noah denne gang. Salme 25, 14.

.

  Resten av kap. 6 og kap. 7 forteller om hvordan Noah gjorde nøyaktig som Herren hadde sagt, kap. 7, 5 (6, 22). Han var lydig. Derfor ble han til frelse for andre, ja for sin familie. Arken var Guds frelsesmåte, bare i den var det trygghet. Han diskuterte ikke med Gud eller ville forbedre hans plan. Han bare gjorde det Gud sa.

.

  Nå er det vår tid og vårt ansvar. Er vi på plass der Gud kaller oss? Misjon hjemme og ute er å advare mot dommen slik Noah måtte, og vise vei inn til arken. Dette budet gjelder for alle, Mat. 28, 19.

.

244) 1. Mos. 6.

Arken og Kristus.

244) 1. Mos. 6.

.

  Arken er et bilde på Jesus og frelsen. Det er brukt slik i NT, 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 2, 5; Hebr. 11, 7. Vi kan trekke fram flere ting som er likt her:

.

  1. Folket var i nød.

1. Mos. 6, 13.5.11. Synden var stor på jorden, og den visse undergang ventet alle. For å berge noen, ble arken bygget. - Og vi vet at alle er evig fortapt pga synden og dommen vil komme. Rom. 5, 12-19. Det er den største nød folket er i.

.

  2. En lang foreberedelse var nødvendig,

kap. 6, 3. I 120 år arbeidet de på arken. Dette var en nådetid for folket, og det viser Guds langmodighet. 1. Per. 3, 20. - Slik er hele frelseshistorien. Løftene i GT fører fram til oppfyllelsen i NT. Frelsens ark var ferdig på Golgata, Joh. 19, 30.

.

  3. Arken var den eneste redning.

Ingen annen "ark" ble bygt. Derfor fikk den avgjørende betydning for slekta. Vannet steg omkring 7,5 m over det høyeste fjellet. Det er sagt for å understreke at alt liv ble utslettet. - Peter sier så sterkt: det er ikke frelse i noen annen, Apg. 4, 12. Og Jesus sier det samme: Jeg er veien... ingen kommer til faderen uten ved meg. Joh. 14, 6. Det er alvoret nå også.

.

  4. De som ble berget måtte selv gå ombord.

En for en gikk de inn i arken, kap. 7, 7. Det var altså en personlig redning for både dyr og mennesker. - I dag er det bare de som personlig tror på Jesus som blir frelst. Joh. 1, 12. Rom. 9, 9-10. Vi kan ikke leve på andres kristendom eller tro vi er gode nok i oss selv. Hva hjelper det? Frelseren kommer og henter bare de som tror.

.

  5. Det var en sikker redning.

De ble virkelig frelst de som var innenfor. Og det hadde ikke sin grunn i at de var bedre enn andre eller at de trodde sterkt nok. Grunnen var at Gud hadde sagt det, og Noah var lydig.

.

  6. Det kom en siste anledning.

Herren lukket selv døren, kap. 7, 16. Alle som da var utenfor, druknet. Bønnemøter hjalp ikke. - Jesus viser det samme alvoret, Mat. 25, 19. En dag vil det bli for sent og alt håp er ute.

.

  7. Arken var et skjul mot dommen.

Og det var arkens oppgave. Den fløt på vannet og var tett. De hadde gjort grundig arbeid, og smurt den med bek, kap. 6, 14. Ordet bek er forresten et underlig ord, det samme som senere brukes om soning, 3. Mos. 5, 16. Både innvendig og utvendig brukte de dette beket. - Og slik må bruke Jesu forsoning. 1. Joh. 2, 2.

.

  8. Det var mange rom,

og dermed var det plass til mange. Målene var ganske store: 140 m lang og 23 m brei og 13,5 m høy. Den var bygt i tre etasjer med et samlet areal på omkring 9660 m^2., etter noen beregninger. Dersom hver person fikk 5 m² plass, var det rom til 1900 mennesker (eller dyr)! - Nå vet vi at det er plass til mange i Guds rike. Alle slag bydes inn, jøder og hedninger, grove syndere og "fine" om de finnes. Jesus tok imot alle som kom og hjalp dem. Han ville vise at alle kunne få plass i hans rike. Derfor må også budskapet ut til alle.

.

243) 1. Mos. 8.

ARKEN STANSER.

243) 1. Mos. 8.

.

  Gud kom Noah i hu, står det. Kap. 8, 1. Han hadde nok visst om dem hele veien. Men nå åpenbarer han seg. Noah ble prøvet i troen. Han følte seg forlatt og alene. I 5 måneder levde de i arken og hadde ingen bevis for at det ville gå bra. Hele verden var som en grav.

 .

 Da hadde han bare Guds løfte å leve på. Intet annet enn Guds ord fortalte ham at det ville gå godt. Hvorfor var Gud så taus? Han skulle lære å vente på Herren, bie på ham i tro. Salme. 62, 2. Det er vanskelig, men svært nødvendig for oss alle.

.

  Da skjedde noe. Vinden blåste over vannet, og arken stanset - på Ararats berg. Man mener at rester av arken finnes fremdeles i det snøkledte fjellandet.

.

  Noah ville se om alt var over og jorden tørr.

  Først sender han ut en ravn, v. 7. Det er bilde på det verdslige sinn. Ravnen eter åtsel og urenhet. Den søker ikke renhet. Den kom ikke igjen, men flakket over havet som ennå lå over verden. - Slik er verden fornøyd med det syndige. Den finner aldri fred, midt i all overflod. Du kan nok føle tomhet og savn i verden, og mange er ulykkelige. Men søker de tilbake til arken? Ravnen kom aldri tilbake, den ble der ute.

.

  Deretter sendte Noah ut en due. Det er bilde på det rene, hellige sinn som må være hos Jesus. Med den er det som med kompassnåla: den søker alltid tilbake til utgangspunktet.

  1) Den ble sendt ut første gang, men fant ikke ro der ute. Den kom igjen. V. 9. Noah rakte ut handa og tok imot den. Slik er Jesus mot syndere som vender tilbake. Verden kan ikke tilfredsstille det dypeste hos menneskene. Og den som søker tilbake, blir tatt imot. Luk. 15. Jes. 48, 22.

.

”Kom, som Noahs due, kom igjen til arkens trygge bo.”

.

  2) Den ble sendt ut for andre gang, v. 10. Den var lenge ute, og kom først tilbake om kvelden. Men da hadde den med seg et friskt oljeblad. Det viste at vannet hadde tørket ut i en stor del av verden. Oljetrærne vokser nemlig i dalene og ikke på fjelltoppene. Og det viste at Gud holdt sitt løfte. Og det var egentlig det første tegn på Guds trofasthet i denne vanskelige tida, etter at arken var stanset. Slik må vi ofte gå lange tider uten å se beviser, men bare tro på løftet.

.

  3) Ei uke senere ble dua sendt ut igjen, v. 12. Det var nok med spenning Noah gjorde det. Han undret seg nok om hele landet nå var tørt.

.

  Dua kom ikke tilbake. Den hadde funnet et hvilested. Slik kan Guds barn finne hvile bare i Gud, i hans herlige rike. Det rene sinn finner aldri fred i verden, men må tilbake til Herren. Helt til det når fram til det herlige land der vi ikke lenger skal leve i tro, men i beskuelse.

.

  Den første dag i den første måned åpnet Noah vinduet. V. 13. Men han gikk ikke ut. Han hadde tid til å vente på Guds signal. Ennå ventet han i to måneder, v. 14. Da sa Gud: gå ut. Og han var like lydig nå som da Herren sa: gå inn.

.

  Ingen var døde i arken. De hadde vært trygge der. Nå gikk de ut i friheten, etter 7 lange måneder. Og de kom ut til en ganske annen verden og område enn de hadde forlatt. - Slik er også Guds barn på vei til himmelen, men allerede her på jord får vi oppleve en ny frihet og en ny verden som Guds barn.

.

  Og her bygde han et alter - med takkoffer til Gud for frelsen, v. 20. Gud befalte det ikke, han gjorde det frivillig. Noah hadde et sinn som søkte Gud. Han kunne også synde (kap. 9, 21f), men han visste veien han skulle gå etterpå.

.

  Nå fikk han et løfte: dette skulle aldri skje igjen, v. 21. Regnbuen var tegn på løftet, 9, 16. Og her gjorde Herren en pakt med Noah.

.

  Likevel: dommen over verden var ikke over. Den hvilte fremdeles over den ugudelige verden. Men den var utsatt til endens tid. Alt skal samles opp til den siste store dag. Det er også lærdommen for oss når vi ser at Herren ikke straffer synden omkring oss. Derfor lærer vi også litt om dommen i Urhistorien.

  .

242) 1. Mos. 7,16b-11.

V. Dommens begynnelse.

 242) 1. Mos. 7,16b-11.

.

  Vi har to store og alvorlige hendelser i Urhistorien, Syndfloden og Babels tårn. Disse kan stå som bilde på dommen over synd. Vi skal tale kort om dem ut fra det synspunktet.

 .

 A. Syndfloden.

  Den store vannflommen blir noen ganger kalt Syndfloden. Det er egentlig et godt navn fordi den kom som resultat av og reaksjon på synden. Dermed er den uttrykk for dommen. Gud ville ødelegge verden (6, 13), men samtidig gjorde han en pakt med sitt folk. De slapp unna dommen. Og den begynte først når Guds folk var trygt innenfor arken. I 40 døgn vedvarte regnet, og det ble liggende i 150 døgn. Dermed er det godtgjort at ingen kunne overleve denne tida. Som for å understreke det ennå mer, står det: alle de høye fjell ble skjult, og femten alen (7-8 m) høyt steg vannet over fjellene. Ingen person er så høy, og ingen kunne stå oppreist i fem måneder for å berge livet - om noen skulle ha den høyden. Derfor kommer også en ubønnhørlig konklusjon: da omkom... alle menneskene (7, 21).

.

  Årsaken til dommen er åpenbar: menneskene hadde ikke rettet seg etter Guds vilje. De levde etter sine lyster. Og det kan aldri Gud tolerere. Det er Gud selv som setter betingelsene for liv på jorden ettersom han er skaper og oppholder. Derfor blir også menneskene nødt til å innordne seg under ham eller å ta hans konsekvenser.

.

 B. Babels tårn. Kap. 11.

  Det andre eksemplet på Guds dom er det som er fortalt i kap. 11. Og det er en velkjent historie: om  Babels tårn i Sinearlandet. Den er et klimaks på urhistorien og en overgang til historien om det utvalgte folk ved Abraham.

 .

 Historien etter Noahs tid viser at menneskene fremdeles var syndere og levde videre i synd. Dommen over verden den gang satte ingen stopper for syndelivet. Det onde sitter for dypt i oss til det.

.

  På en underlig måte er dette avsnittet både en fortelling om noe som skjedde den gang, og profeti om noe som skal skje. For denne historien som alle andre er beretninger om noe som virkelig har hendt. Historien gjentar seg på mange måter.

.

  Og det er ikke underlig: Gud har skapt alt, vet alt og tillater "alt" - det siste er tidsbestemt.

  Hva skjedde med folket på denne tida? Kan det kaste lys over årsaken til dommen og hvordan den skjedde? Hvordan syndet altså dette folket?

.

  1) Folket hadde storhetstanker, v. 3-4.

  Kom, la oss... står det. Folket gikk sammen og forente seg. At de stod sammen betyr at de ble mange. Og da kan man lettere skjule seg for Gud, som C. Bartholdy sier. Det er lettere å glemme Guds røst i massen og storbylivet. All erfaring senere viser at det er vanskeligere å nå ut med Guds ord i det hektiske bylivet enn på den stille landsbygda. Selskapslivet og kulturlivet gjør folket så opptatt at dypere tanker og stillhet ikke får rom. De var også sterke når de stod sammen, og da ville de gjøre noe stort.

.

De ville bygge, slik at de selv ble berømt. Tårnet er uttrykk for storhetstanker samtidig som det skulle hindre dem i å bli adspredt. Dette taler om kulturframskridt med store byggverk og samarbeid. De hadde lært å lage murstein og mye mer. Det er likevel lite trolig at de virkelig mente de kunne bygge seg inn i den fysiske himmelen - uansett hva tanker de hadde om den. Det var nok mer et uttrykk for ønsket om storhet, på linje med å skape seg et navn.

.

  Ønsket om å bli stor er ingen tanke født av Gud. Det er den falne naturs røst. Det minner om Evas tanker om å bli som Gud (3, 5). Det ligger så nær det falne menneske å tenke stort om seg selv. Vi har det frøet i oss alle. Det er egentlig vårt hovmod som kommer fram på denne måten. De ville skape seg et navn, men ville ikke ære Hans navn som har skapt dem.

.

  Derfor kommer påminnelsen: ydmyk dere for Gud, 1. Pet. 5, 5. Og Jesus sa at de fattige i ånden er salige. Det er de små som setter andre høyere enn seg selv.

.

  Gud vil bøye oss. Omvendelse er å bli liten i hjertet, så liten at en behøver Jesus. Pontoppidan sier: Omvendelse er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv (sp. 675).

.

  Folket ville til himmelen med tårnet sitt. Åndelig talt kan ingen bygge et himmeltårn av egne gjerninger. Det er lovens vei, og den er stengt.

.

  Selve byggeprosjektet var ikke synden. Men tanken som lå bak: å bli noe mer enn andre, å nå opp til Gud.

.

  2) Folket avsatte Gud.

Det er den egentlige bakgrunn her. De ville til himmelen - der Gud var. Og i dette arbeidet er det ikke sagt et ord om Gud. Alt var om dem selv. Det er egoisme. Det var en selvopphøyelse og en løsrivelse fra Gud som viser at Babel var en verden uten Gud. De ønsket å skape sitt eget uten guddommelig innblanding. Og dermed avsatte de egentlig Gud og hans makt.

.

  Vi ser det i v. 4. De ville ikke bare bygge et tårn, men en by. Og Gud hadde sagt at menneskene skulle oppfylle jorden, kap. 1, 28; 9, 1. Byplanene kom i direkte konflikt med Guds planer. Det er ikke galt i og for seg å bo i by, men her hindret det Guds råd.

.

  Har dette noe å si vår tid? Så visst. Mange er flinke og mye bra arbeid blir gjort, teknisk, politisk og humanitert. Det er ikke galt. Men spørsmålet blir: hvor er Gud? Vi er nå i en verden der Gud er avsatt hos svært mange i vår verdensdel. Folk lever som om Gud er død. De tenker ugudelig, og tar han ikke med i sine planer.

.

  Er ikke dette et varsko? Peker ikke det på at vår verden er blitt hedensk?

  Vi kan ikke avsette Gud, like lite som vi kan utrydde døden. Han lever på tross av våre tanker.

.

  3) Guds reaksjon.

Da ser vi at Gud griper inn. Han ser det menneskene gjør. Vi synes ofte det vi foretar oss er stort og viktig. For Herren er det likevel smått. Han kunne skape full forvirring der. Han spredte dem og forvirret deres språk. Ingen forstod hverandre. Språket er en av de ting som holder et folk sammen. Ordet babel betyr også forvirring. Det de selv ikke ønsket, skjedde når de glemte Gud. Og det er et godt ord for situasjonen når folk lever uten Gud: det blir forvirring.

.

  Pred. 7, 29 sier: Gud skapte menneske som det skulle være, men menneskene søker mange kunster. Den falne natur forstår med andre ord ikke sitt eget beste. Derfor er det så mange meninger om alt. Det visste Gud. Derfor er det skrevet: Ta hver tanke til fange under lydighet mot Kristus. 2. Kor. 10, 5. Det betyr at vi skal bøye oss for Guds tanker i hans ord.   Da ser vi Guds dom. Han stiger ned. Det skjer alltid der folk reiser seg mot Gud. Men han tilbyr også sin frelse. Noen mener at ordet babel kommer fra det babylonske ordet: bab-ili, som betyr Guds port. (Men det kan også ha en annen forklaring.) Mente de at de kunne lage den med sitt tårn?

.

  Tok de feil? Selvsagt. Gud kunne ikke lenger se på at folket gikk sin egen vei. En annen himmelstige blir vi nå minnet om: Jakob så den i sin drøm, 1. Mos. 28, 12-17. Den nådde like inn i himmelen, og engler gikk opp og ned. Men den var ikke laget av mennesker! Den var Guds verk. Og Herren selv stod framfor ham: der er himmelens port og Guds hus. Profeten sier: "Å, om du ville kløve himmelen og stige ned..." (Jes. 64,1 NO-85). Det har han gjort, i krybba i Betlehem. Jesus er porten. Og bare den som har funnet ham, går fri i den endelige dommen over jord. Åp. 20.

.

  Han som troner i himmelen, ler, Salm 2, 4. Så smått er alt vårt. Derfor kan han straffe alt det som er galt. Han ler også når vi bygge våre tårn - av verdslig visdom og egne tanke, av gode gjerninger og egoistisk gavmildhet, eller av selvlagde religioner av alle slag. Som Babelstårnet vil alt falle i grus på dommens dag.

 .

 Dette var et opprør i stor stil - slik det også vil bli i den siste tid under Anti-Krist og hans redselsstyre. Også da vil parolen være: foren dere, la oss bygge.

.

  Men i mellomtida valgte han ut en familie blant alle de som levde på jorden. Det skulle være Guds demonstrasjonsfolk og paktsfolk der verdens frelser skulle fødes. I slutten av kapitlet begynner historien om Abraham - og det blir Bibelens historie videre.

.