fredag 24. juni 2011

257) 2. Mos. 12, 31.

Er du rede?
2. Mos. 12, 31. Amos 4, 12.

Det er midnatt i Egypt. Den første påske skal innstiftes, og Israels folk skal dra ut av trelldommens land og begynne på veien til Kana’an og en ny frihet. Da vil det også gå en dom over Egypt og folket der. Et stort skrik vil høres, v. 30. Døden hadde gjestet hvert eneste hus.

Da kalte Gud sitt eget folk ut av landet. Han brukte mennesker til denne tjenesten, Moses og Aron. Og i tillegg hadde Farao tilsynelatende fått nok – nå ba han dem om å forlate hans land. Nå skulle folket ut av landet for å tjene Herren. Og hele reisen gjennom ørkenen ble en slik tjeneste.

Profeten Amos roper ut til folket: Gjør deg rede til å møte din Gud. Am. 4, 12. Går vi så til Åpenbaringen der den siste tid omtales, står det slik: Hans brud har gjort seg rede. Åp. 19, 7. Og Jesus formaner sine disipler og dermed alle troende til å våke og være rede, Mat. 24, 44.

Da blir spørsmålet: Når er vi rede?
Svaret blir at vi er rede på samme måte som Israels folk var rede til å forlate Egypt. Israel er på mange måter et forbilde og en modell for Guds barn til alle tider. Vi finner her at det er flere deler av det å være rede til å møte Gud. La oss se på noen av dem.

1. En stedfortreder.
De behøvde en stedfortreder, en som kunne dø i stedet for den førstefødte. Derfor skulle de ta seg ut et lam. Det står for det uskyldige dyr. Og det skulle være fullkomment, v. 5. Ingen skulle finne noe lyte på det. Det var på en særlig måte et Guds lam. Han skulle bruke det i sin tjeneste.

Og dette lammet skulle slaktes. Det var nødvendig at det døde, for blodet skulle brukes. Det skulle være det nødvendige tegn for domsengelen. Når han så blodet, skulle han ikke dømme noen til død i det huset. Dommen gikk forbi dem og friheten rådde i huset. V. 13.

En bibelleser ser straks at alt dette har Jesus Kristus oppfylt. Han er det Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Han er vårt påskelam som ble slaktet for vår skyld, 1. Kor. 5, 7. Og Johannes ser på Patmos at han var det slaktede lam. Åp. 5, 9.

Jesus gikk inn i døden i vårt sted. Han ble vår stedfortreder. Han gjorde alt for at vi skulle berges fra døden.

2. Personlig.
Hver enkelt familie måtte slakte sitt lam og stryke blodet på sin dørkarm. Det hjalp ikke noe om naboen eller mange andre brukte blodet på sine dører. Hver enkelt måtte ta imot det Gud hadde sagt. Og uten lammet og blodet var alle gjerninger eller egne tanker helt unyttige.

En personlig kristendom gjelder også i dag. Det er ikke nok å stå i statskirken eller i en annen kirke eller organisasjon. Det er ikke nok å være døpt, som barn eller som voksen. Den ytre handling frelser ingen. Den er alltid knyttet til troen. Heller ikke er det nok med konfirmasjon og nattverd. Det er ikke automatisk å bli frelst ved å delta i seremonier eller gå til gudstjeneste og møter.

Bibelens ”dersom” gjelder også i dag. Johannes sier det flere ganger: Dersom vi bekjenner våre synder; dersom vi vandrer i lyset; dersom vi sier…. 1. Joh. 1. Å bli en kristen er en høyst personlig sak. Vi kommer til Jesus med vårt liv, vår synd og alle mangler og ber om tilgivelse og nåde. Paulus var en lærd og alvorlig person og tok sin gudsdyrkelse alvorlig. Men det var først da han møtte Jesus utenfor Damaskus og senere at han ble et Guds barn. Apg. 9.

I ordene om den første påske, står et viktig lite ord: Når jeg ser… v. 13. Han vet godt om du har hatt en møte med Gud til frelse. Der nytter ingen forklaringer og fortolkinger. For der taler bare Gud.

3. Reiseklar.
I 2. Mos. 12 ser vi også at israelittene måtte være reiseklar hele tiden den natta. For de visste ikke når oppbruddet kom.

De skulle ete av lammet for å få styrke til reisen, slik vi må ta til oss av ordet om Jesus hele livet. Vi ”kan” det aldri godt nok. Og i v. 11 står det: De skulle ete det med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og det skulle skje i hast – for snart kom ropet om å dra ut av landet.

Slik skal vi alltid være rede til å møte Jesus igjen – enten ved en hastig død, eller møte ham i skyen når han kommer tilbake. Du må ikke ha noe uoppgjort med Gud eller mennesker. Når Herren minner deg om noe, skal du ta oppgjøret, selv om det vil koste deg mange tusen kroner. Det må ikke være noe som står mellom deg og andre.

Vi skulle også tenke på alle dem som ikke har hørt om dette budet. Hedningene i andre land og i vårt eget. Noen må gå til dem og gi dem ordet om frelse. De må også bli reiseklar.

4. Rene.
I v. 8 står det noe viktig: De skulle også ete usyret brød. Surdeigen står ofte i Bibelen for det urene, som i 1. Kor. 5, 6-8. Det er synden i alle dets utgaver. Den gjør oss uren og må derfor bort. Vi taler ikke her om fullkommen syndefrihet. Men vi taler om et hellig liv i tro på Jesus. Hebr. 12, 1 sier det slik: la oss legge av alt som tynger og synden som henger så hast ved oss.

Og vi vet at det er bare et sted vi kan bli rene: Jesu hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Hvor stygg du enn føler deg i tunge stunder: Han er redningen. Han er ren og vil gi deg sin egen renhet. Den holder i liv og død.

Bare de rene er rede. Da går vi til ham som kan ordne det – i ydmykhet og bekjennelse og tro på hans blod som har betalt for alle synder. Amen.
-