ARKEN STANSER.
243) 1. Mos. 8.
.
Gud kom Noah i hu, står det. Kap. 8, 1. Han hadde nok visst om dem hele veien. Men nå åpenbarer han seg. Noah ble prøvet i troen. Han følte seg forlatt og alene. I 5 måneder levde de i arken og hadde ingen bevis for at det ville gå bra. Hele verden var som en grav.
.
Da hadde han bare Guds løfte å leve på. Intet annet enn Guds ord fortalte ham at det ville gå godt. Hvorfor var Gud så taus? Han skulle lære å vente på Herren, bie på ham i tro. Salme. 62, 2. Det er vanskelig, men svært nødvendig for oss alle.
.
Da skjedde noe. Vinden blåste over vannet, og arken stanset - på Ararats berg. Man mener at rester av arken finnes fremdeles i det snøkledte fjellandet.
.
Noah ville se om alt var over og jorden tørr.
Først sender han ut en ravn, v. 7. Det er bilde på det verdslige sinn. Ravnen eter åtsel og urenhet. Den søker ikke renhet. Den kom ikke igjen, men flakket over havet som ennå lå over verden. - Slik er verden fornøyd med det syndige. Den finner aldri fred, midt i all overflod. Du kan nok føle tomhet og savn i verden, og mange er ulykkelige. Men søker de tilbake til arken? Ravnen kom aldri tilbake, den ble der ute.
.
Deretter sendte Noah ut en due. Det er bilde på det rene, hellige sinn som må være hos Jesus. Med den er det som med kompassnåla: den søker alltid tilbake til utgangspunktet.
1) Den ble sendt ut første gang, men fant ikke ro der ute. Den kom igjen. V. 9. Noah rakte ut handa og tok imot den. Slik er Jesus mot syndere som vender tilbake. Verden kan ikke tilfredsstille det dypeste hos menneskene. Og den som søker tilbake, blir tatt imot. Luk. 15. Jes. 48, 22.
.
”Kom, som Noahs due, kom igjen til arkens trygge bo.”
.
2) Den ble sendt ut for andre gang, v. 10. Den var lenge ute, og kom først tilbake om kvelden. Men da hadde den med seg et friskt oljeblad. Det viste at vannet hadde tørket ut i en stor del av verden. Oljetrærne vokser nemlig i dalene og ikke på fjelltoppene. Og det viste at Gud holdt sitt løfte. Og det var egentlig det første tegn på Guds trofasthet i denne vanskelige tida, etter at arken var stanset. Slik må vi ofte gå lange tider uten å se beviser, men bare tro på løftet.
.
3) Ei uke senere ble dua sendt ut igjen, v. 12. Det var nok med spenning Noah gjorde det. Han undret seg nok om hele landet nå var tørt.
.
Dua kom ikke tilbake. Den hadde funnet et hvilested. Slik kan Guds barn finne hvile bare i Gud, i hans herlige rike. Det rene sinn finner aldri fred i verden, men må tilbake til Herren. Helt til det når fram til det herlige land der vi ikke lenger skal leve i tro, men i beskuelse.
.
Den første dag i den første måned åpnet Noah vinduet. V. 13. Men han gikk ikke ut. Han hadde tid til å vente på Guds signal. Ennå ventet han i to måneder, v. 14. Da sa Gud: gå ut. Og han var like lydig nå som da Herren sa: gå inn.
.
Ingen var døde i arken. De hadde vært trygge der. Nå gikk de ut i friheten, etter 7 lange måneder. Og de kom ut til en ganske annen verden og område enn de hadde forlatt. - Slik er også Guds barn på vei til himmelen, men allerede her på jord får vi oppleve en ny frihet og en ny verden som Guds barn.
.
Og her bygde han et alter - med takkoffer til Gud for frelsen, v. 20. Gud befalte det ikke, han gjorde det frivillig. Noah hadde et sinn som søkte Gud. Han kunne også synde (kap. 9, 21f), men han visste veien han skulle gå etterpå.
.
Nå fikk han et løfte: dette skulle aldri skje igjen, v. 21. Regnbuen var tegn på løftet, 9, 16. Og her gjorde Herren en pakt med Noah.
.
Likevel: dommen over verden var ikke over. Den hvilte fremdeles over den ugudelige verden. Men den var utsatt til endens tid. Alt skal samles opp til den siste store dag. Det er også lærdommen for oss når vi ser at Herren ikke straffer synden omkring oss. Derfor lærer vi også litt om dommen i Urhistorien.
.
