1. Mos. 1, 1-5.
Første Mosebok er boken om begynnelsen. Her ser vi begynnelsen til verden, synden og frelsen. Nå kan vi også se på dette symbolsk i tillegg til at det er virkelig. For gjennom Bibelen finner vi skygger av det som skulle komme, og slik kan vi anvende ordet på vår tid – uten at vi glemmer eller overser den historiske betydning. Guds ord kan bli rikt for vårt trosliv på den måten. Det forteller om Guds plan med verden og menneskene. Her skal vi stanse ved noen hovedsaker.
1. Gud står bak alt.
Bibelen sier tydelig at Gud skapte verden og dermed er alt kommet fra hans hånd. Ordet for å ”skape” brukes bare om Gud, og det betyr å lage noe av ingen ting. I GT er det brukt 33 ganger, 9 av dem i 1. Mosebok.
Vi tror at alt er av Gud. Det er ikke en tilfeldighet at jorden er til og at vi mennesker er slik som vi er, forskjellig fra dyrene. Det er Guds verk helt og fullt. Salme 33, 9 sier det så tydelig: han talte og det skjedde, han bød og det stod der. Andre bibelvers taler om det samme.
Slik er det også med frelsen. Den er et skaperverk, gjort av Gud der intet er av oss. Vi er skapt i Kristus, sier Ef, 2, 10. Vi var ingen ting i oss selv og kunne ikke gjøre noe til frelse. Gud kunne ikke bruke noe av oss til å frelse oss med. Til og med Guds hellige lov stod maktesløs, sier Paulus. Rom. 8, 3. Og det var på grunn av kjødet – vår falne natur.
2. Jorden var øde og tom.
Den jorden Gud hadde skapt, lå i mørke i begynnelsen. Det var før lyset var skapt og kastet sitt skinn over Guds gjerning her i verden. Det var kaos før Gud gjorde underet.
Det er symbolsk for livet uten Gud. Det er bilde av verden etter syndefallet, kap. 3. Slik var hele verden og dermed hvert eneste menneskehjerte. Og det er fremdeles slik der Gud ikke slipper til – på tross av velstand og rikdom og gode ordninger for menneskene nå.
Det åndelige mørke kan ikke se Guds frelse eller veien til Gud. Etter syndefallet er det et historisk faktum. Adam og Eva dro alle med seg i fallet. Rom. 5 er fortolking til dette. I v. 18 sier Paulus: Et menneskes fall ble til fordømmelse for alle. Det er det evige mørke der det ikke lenger er håp etter døden.
Det betyr også at livet uten Gud er tomt og meningsløst. Her ligger grunnen til at så mange mennesker ikke ser noen mening med livet og tror det ikke er verd å leve lenger. Det kan kanskje være flere grunner til at noen gjør slutt på sitt eget liv. Men her ligger en av dem, når Gud ved sin Sønn ikke får rom i hjertet. For han skaper mening med livet og gir oss noe mer enn dette jordiske.
I tunge og mørke tider er himmelen en del av meningen med livet. Ja, det gjelder også i gode dager. Målet er alltid klart for oss: Vi skal hjem til Gud en dag. Men det trer tydeligere fram i motgangstider. Jesus sa om sin gjenkomst og tegn som skulle skje: Når dere ser dette begynner å skje, da rett deres hoder, for deres forløsning stunder til. Luk. 21, 28.
3. Guds Ånd svevet over vannene.
Ånden er den tredje person i guddommen. Gud forlot altså ikke verden etter skapelsen. Han var der ved sin Ånd. Og vi vet at i den nye pakt kom Ånden på en særlig måte pinsedag. Det han var for Israel og spesielle grupper og ledere i folket, det ble han nå for hele verden.
Ånden kaller mennesker inn til Gud til omvendelse og tro. Da bruker han ofte Guds ord som kallsmiddel. Men han er suveren og kan bruke flere måter å nå folket på. Men Ånden er der nok alltid. Ingen av oss mennesker søker Gud av oss selv og etter vår natur. Rom. 3, 11. Salme 14. Vi er forblindet og bundet i synd.
Da kommer Ånden og viser vei og taler vennlig til oss om å komme til Jesus som frelser oss. Han vil føre oss bort fra synden og fortapelsen og inn i Guds rike. Når Ånden kommer, sa Jesus, skal han overbeviser verden om synd og rettferdighet og dom. Joh. 16, 8ff.
Luther sier i forklaringen til den 3, artikkel: ”Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre. Men det er den hellige Ånds gjerning, som har kalt meg ved evangeliet, som har opplyst meg ved sine gaver, som har helliggjort og oppholdt meg i den sanne tro. Likesom han også kaller, samler, opplyser, helliggjør den hele kristne menighet på jorden og oppholder den hos Jesus Kristus i den sanne og ene tro.
I denne kristne menighet gir han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse og vil på den ytterste dag oppvekke meg og alle døde og gi meg med alle troende et evig liv. Det er alt sammen både visst og sant i alle måter.” (Etter J. R. Sverdrups katekisme, 1911.)
4. Bli lys!
I v. 3 lød Guds røst for første gang over jorden slik det er notert her. Han talte nok også ved selve skapelsen, som Salme 33 sier. Men her har vi det for første gang etter at jorden var skapt. Og da skapte Gud lyset. Bli lys! Sa han. Lyset steg liksom ut over mørket og jagde det bort fra jordens overflate. Og det ble lys, sier Moses videre.
Her har vi straks et bilde på evangeliet. I den mørke syndige verden har Gud satt et lys. Jesus sa om seg selv en dag: Jeg er verdens lys. Joh. 8, 12. Det var julenatt at lyset ble tent slik. Men det skjer også hver gang en synder vender om og tar imot Jesus. Da kommer lyset i synderhjertet og skaper et nytt liv.
Jesus sa det også slik: ”Som et lys er jeg kommet til verden, den som tror på meg skal ikke vandre i mørke.” Joh. 12, 46. Og det har vi som kristne opplevd. Da vi kom til ham og trodde evangeliet, fikk vi et nytt liv. Samtidig fikk vi se alt i et annet lys med Guds nærvær over livet.
Men hvordan skjedde skapelsen? Jo, det står slik: Gud sa. Han talte. Guds ord var løsenet og kraften. Slik er det også i Åndens verden. Vi blir frelst ved å tro og dermed ha tillit til det Gud har sagt i sitt ord. Det har en veldig kraft som kan flytte synderen ut av mørke og håpløshet og inn i det himmelske rike. Guds ord sier tydelig: Tro og ta imot Jesus. Det er han som er frelsen – ikke din og min opplevelse eller gode liv. Bekjenn din synd for ham, og Jesu blod renser fra all synd, sier Ordet. Du kan bygge på det.
Amen.