En rest.
Jes. 10, 20-23.
Det kan være interessant å se hvordan ulike fortolkere skriver om en tekst eller et bibelvers. Her har vi f. eks. Luthers innledning til v. 20: ”Dette er et trøstens ord.” Edward J. Young skriver om dette verset i sin store kommentar til Jesaja: ”Her bryter nåden gjennom. Guds løfter har ikke slått feil.” Og puritaneren Matthew Henry viser tilbake til v. 12 om Herrens gjerning og sier den er tofoldig: Noen blir omvendt og andre blir tilintetgjort, v. 23. Vi kan også ta med J. Calvin som sier: ”Han vender seg nå til de utvalgte og beskriver resultatet av straffen som var nær.”
Noen hovedsaker i disse versene skal vi peke på.
1. En rest.
En rest er en liten del som er igjen og kan sammenliknes med en rotstubb etter et tre som er hogget ned. I forhold til hele folket, er en rest lite uten at vi kan vite noe om prosenter. Jfr. kap. 11, 1.
Mange i Israel på den tid har nok regnet med at de var Guds venner og hadde det rett. Men profeten fikk et annet budskap. De fleste er ikke Guds rette folk, og derfor må de dømmes. Noen måtte dø for sin synd, slik Esekiel taler sterkt om i kap. 18 i sin bok.
Det er slik fordi Gud ser til hjertet og ikke til det ytre. Han gjør alltid det. Vårt hjerteliv er avgjørende også i den nye pakt. Og de slipper unna dommen og Gud selv tar seg av dem.
2. Israels støtte.
I samme vers får vi også grunnen til at de ble berget. De skal støtte seg på Herren, Israels hellige, v. 20b. Flere ganger gjorde Israels ledere og dermed hans folk den alvorlige feilen at de støttet seg på andre nasjoner.
Kong Akas hadde støttet seg til Assyria, og de hadde hjulpet ham i første omgang. Men Assyria ble til slutt slått ned. Israel hadde også støttet seg til andre nasjoner, som Egypt. Men heller ikke det varte ved. Til slutt skulle folket og lederen lære at herren var den eneste støtte de kunne stole på.
Når et folk og enkeltpersoner lærer det, går det godt. Men det tar ofte lang tid for mennesker å se det og handle etter det. Det er i grunnen underlig at vi lærer dette så sent. Herren er den største og sterkeste makt i verden, og det han har vist mange ganger gjennom f. eks. Israels historie. Og likevel er det ofte det siste vi lærer. Det er lettere å støtte seg til synlige mennesker og makter enn den usynlige Gud. For da må vi tro.
3. Omvendelse.
En rest skal omvende seg, sier profeten, v. 21. Det er de som erkjenner hvem de er og hva de har gjort. De ser sin synd og forstår at de behøver nåde og tilgivelse. Og det er ikke først og fremst av mennesker som de kan ha såret. De behøver det fra Guds selv.
Da David hadde syndet med Batseba, hadde han gjort flere store synder mot flere mennesker. Han syndet mot Batseba selv, mot hennes mann og mot Israels folk som han skulle være et forbilde for. Nå hadde han sviktet alle.
Men da han så seg selv i Guds lys, nevnte han ikke dette. Han sa til Gud i bønnen: Mot deg alene har jeg syndet. Salme 51, 6. Det er den rette erkjennelse og syndenød. Egentlig er det mot Gud vi har syndet, og derfor behøver vi frelse fra ham og hans dom. Det er naturlig at vi også ber mennesker om tilgivelse så langt det går. Men det er ikke det avgjørende. Det er forholdet til Gud. Og når det blir i orden, vil Guds Ånd påvirke oss til å gjøre opp med mennesker og at vi ikke skal gå med hevntanker og uvilje mot andre. Da er kjærlighetens Ånd lagt ned i våre hjerter, og livet blir nytt. Denne ånd må vi verne om hele livet så ikke det gror opp nytt ugress i hjertet.
4. Dom.
De omvendte er blitt fri dommen ved frelsen i Jesus Kristus. For alle andre som ikke vil bøye seg, gjelder ordet fremdeles: ”Tilintetgjørelse er fast besluttet,” v. 22f. Den ugudelige kan aldri slippe unna. For en ”fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,” v. 23.
Han gjør det noen ganger her i livet. Det opplevde Israels folk flere ganger, både under ørkenvandringen, inne i landet, i Assyria og Babel. Her er det så tydelig for Guds ord sier det.
Men har nok skjedd i ettertid også med alt Guds folk. Men vi kan ikke alltid peke på konkrete hendelser som er en dom fra Gud, som ulykker og katastrofer. Men vi tror at alt blir tillatt av Gud, og at han har en tanke med det som skjer.
Og i alle tilfelle vet vi at når folket har syndet, må de omvende seg til Gud om alt skal bli vel. Og her tenker vi mest på evigheten. Tilintetgjørelsen er til sist den evige fortapelse borte fra Gud. For den rest som vender om i tide, blir det sant som kap. 12 sier: ”På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! --- Han ble meg til frelse.” v. 1 og 2.
Salige er de som tar sin tilflukt til ham. Salme 2, 12.