Talar frå GT - 2.

257) 2. Mos. 12, 31.

2011-06-24T23:37:00.000-07:00

Er du rede?

2. Mos. 12, 31. Amos 4, 12.

Det er midnatt i Egypt. Den første påske skal innstiftes, og Israels folk skal dra ut av trelldommens land og begynne på veien til Kana’an og en ny frihet. Da vil det også gå en dom over Egypt og folket der. Et stort skrik vil høres, v. 30. Døden hadde gjestet hvert eneste hus.

Da kalte Gud sitt eget folk ut av landet. Han brukte mennesker til denne tjenesten, Moses og Aron. Og i tillegg hadde Farao tilsynelatende fått nok – nå ba han dem om å forlate hans land. Nå skulle folket ut av landet for å tjene Herren. Og hele reisen gjennom ørkenen ble en slik tjeneste.

Profeten Amos roper ut til folket: Gjør deg rede til å møte din Gud. Am. 4, 12. Går vi så til Åpenbaringen der den siste tid omtales, står det slik: Hans brud har gjort seg rede. Åp. 19, 7. Og Jesus formaner sine disipler og dermed alle troende til å våke og være rede, Mat. 24, 44.

Da blir spørsmålet: Når er vi rede?

Svaret blir at vi er rede på samme måte som Israels folk var rede til å forlate Egypt. Israel er på mange måter et forbilde og en modell for Guds barn til alle tider. Vi finner her at det er flere deler av det å være rede til å møte Gud. La oss se på noen av dem.

1. En stedfortreder.

De behøvde en stedfortreder, en som kunne dø i stedet for den førstefødte. Derfor skulle de ta seg ut et lam. Det står for det uskyldige dyr. Og det skulle være fullkomment, v. 5. Ingen skulle finne noe lyte på det. Det var på en særlig måte et Guds lam. Han skulle bruke det i sin tjeneste.

Og dette lammet skulle slaktes. Det var nødvendig at det døde, for blodet skulle brukes. Det skulle være det nødvendige tegn for domsengelen. Når han så blodet, skulle han ikke dømme noen til død i det huset. Dommen gikk forbi dem og friheten rådde i huset. V. 13.

En bibelleser ser straks at alt dette har Jesus Kristus oppfylt. Han er det Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Han er vårt påskelam som ble slaktet for vår skyld, 1. Kor. 5, 7. Og Johannes ser på Patmos at han var det slaktede lam. Åp. 5, 9.

Jesus gikk inn i døden i vårt sted. Han ble vår stedfortreder. Han gjorde alt for at vi skulle berges fra døden.

2. Personlig.

Hver enkelt familie måtte slakte sitt lam og stryke blodet på sin dørkarm. Det hjalp ikke noe om naboen eller mange andre brukte blodet på sine dører. Hver enkelt måtte ta imot det Gud hadde sagt. Og uten lammet og blodet var alle gjerninger eller egne tanker helt unyttige.

En personlig kristendom gjelder også i dag. Det er ikke nok å stå i statskirken eller i en annen kirke eller organisasjon. Det er ikke nok å være døpt, som barn eller som voksen. Den ytre handling frelser ingen. Den er alltid knyttet til troen. Heller ikke er det nok med konfirmasjon og nattverd. Det er ikke automatisk å bli frelst ved å delta i seremonier eller gå til gudstjeneste og møter.

Bibelens ”dersom” gjelder også i dag. Johannes sier det flere ganger: Dersom vi bekjenner våre synder; dersom vi vandrer i lyset; dersom vi sier…. 1. Joh. 1. Å bli en kristen er en høyst personlig sak. Vi kommer til Jesus med vårt liv, vår synd og alle mangler og ber om tilgivelse og nåde. Paulus var en lærd og alvorlig person og tok sin gudsdyrkelse alvorlig. Men det var først da han møtte Jesus utenfor Damaskus og senere at han ble et Guds barn. Apg. 9.

I ordene om den første påske, står et viktig lite ord: Når jeg ser… v. 13. Han vet godt om du har hatt en møte med Gud til frelse. Der nytter ingen forklaringer og fortolkinger. For der taler bare Gud.

3. Reiseklar.

I 2. Mos. 12 ser vi også at israelittene måtte være reiseklar hele tiden den natta. For de visste ikke når oppbruddet kom.

De skulle ete av lammet for å få styrke til reisen, slik vi må ta til oss av ordet om Jesus hele livet. Vi ”kan” det aldri godt nok. Og i v. 11 står det: De skulle ete det med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og det skulle skje i hast – for snart kom ropet om å dra ut av landet.

Slik skal vi alltid være rede til å møte Jesus igjen – enten ved en hastig død, eller møte ham i skyen når han kommer tilbake. Du må ikke ha noe uoppgjort med Gud eller mennesker. Når Herren minner deg om noe, skal du ta oppgjøret, selv om det vil koste deg mange tusen kroner. Det må ikke være noe som står mellom deg og andre.

Vi skulle også tenke på alle dem som ikke har hørt om dette budet. Hedningene i andre land og i vårt eget. Noen må gå til dem og gi dem ordet om frelse. De må også bli reiseklar.

4. Rene.

I v. 8 står det noe viktig: De skulle også ete usyret brød. Surdeigen står ofte i Bibelen for det urene, som i 1. Kor. 5, 6-8. Det er synden i alle dets utgaver. Den gjør oss uren og må derfor bort. Vi taler ikke her om fullkommen syndefrihet. Men vi taler om et hellig liv i tro på Jesus. Hebr. 12, 1 sier det slik: la oss legge av alt som tynger og synden som henger så hast ved oss.

Og vi vet at det er bare et sted vi kan bli rene: Jesu hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Hvor stygg du enn føler deg i tunge stunder: Han er redningen. Han er ren og vil gi deg sin egen renhet. Den holder i liv og død.

Bare de rene er rede. Da går vi til ham som kan ordne det – i ydmykhet og bekjennelse og tro på hans blod som har betalt for alle synder. Amen.

256) 1. Mos. 1, 4b.

2011-06-23T06:30:00.000-07:00

Lys og mørke.

1. Mos. 1, 4b.

”Men Gud skilte lyset fra mørket,” står det. Det er sagt om skapelsen – i tidens første morgen. Gud skilte dagen fra natten.

Men vi skal ikke tale om skapelsen og alle tanker som mange har om den her. Vi vil la dette skriftordet stå for en stor, åndelig sannhet. Den gjelder nok alle mennesker, men mest oss som er troende. Da taler ordet om

TO ÅNDELIGE RIKER.

Det ene er LYSETS rike. Der rår Gud, der bor de kristne, og deres fedreland er i himmelen. Paulus sier i Fil. 3, 20: Vårt rike er i himlene. I en bibel fra 1844 står det slik: Vår borgerskap er i himmelen. Og det er nettopp det Gud mener. Vi har et borgerskap. Det er ikke her, men i himmelen. HER er vi bare fremmede og utlendinger, og vi bør ferdes i frykt her. 1. Pet. 1, 17. Vi som eier rett i dette riket, lengter til den dag vi skal få flytte over til vårt rette fedreland. Da skal vi alltid få bo der.

Det andre er MØRKETS rike. Der rår Satan og hans engler. Der bor de ugudelige og hyklerne. De har vel navn av å leve, men er åndelig døde. De har også et rike, det er helvete. Det vil folk ikke høre om, men bortforklare. Og det er særlig de som bor der, som ikke vil høre om det.

Vi merker oss at disse to riker er atskilt. Og vi leser at det var Gud som skilte dem. Vi har altså ikke her med menneskeverk å gjøre, men det er Guds gjerning. Det vi mennesker gjør, har liten eller ingen verdi. Det derimot som Gud gjør, skal bestå – trass i mange omskiftelser og meninger i denne verden. Og når Gud skilte lyset fra mørket, da skal de være skilt!

Vi legger også merke til at Gud skilte lyset fra mørket. Verden lå i et eneste stort mørke etter syndefallet. Det var Satan og syndens skyld. Så tok Gud lyset og dets barn ut av dette mørke og satte oss over i Sønnens rike, som er lyset. 1, Pet, 2, 9.

Da blir betydningen av ordet ”menighet” klarere. På gresk heter det ekklesia som betyr: Utkalt. De som er Guds menighet er altså kalt ut av verden, mørke og synden – og inn i Guds lys og hans menighet.

Her gjør vi ofte

EN STOR FEIL:

Vi blander dem sammen! Jesus sier i Mat. 19, 6 at vi ikke skal atskille det som Gud har sammenføyet (dette er sagt i en annen sammenheng). Jeg tror også vi med rette kan si at vi ikke skal blande sammen det Gud har atskilt. Men det gjør vi ofte, gjerne mer enn vi tror. Og så blir det som profeten sier: ”Litt her og litt der,” Jes. 28, 10. Litt synd og litt nåde. Jeg er en stor synder, og Jesus en stor frelser. Det er ikke så nøye med mitt liv, hvordan jeg lever (sier noen), for Jesus er min frelser og hans liv er mitt liv.

En fot i verden og en hos Gud. Ja takk, begge deler. Vi vil få med oss alt i dag. Og så halter vi av sted mot evigheten. Da glemmer vi gjerne målet, for man er litt i mørke og litt i lyset, billedlig talt. Vi glemmer at det i virkeligheten ikke går an. Et ordtak sier: Vi kan ikke ri på to hester samtidig!

Måtte Elias snart komme! Han som kunne rope inn i hjertene på folk: Hvor lenge vil dere halt til begge sider? Velg nå hvem dere vil tjene. Er det Gud som er Gud, så tjen ham. Eller: Er det Ba’al, så tjen ham. I vår tid er Ba’al verden og dens lyster, fornøyelser og jordiske gleder. Er dette det viktigste for deg, så tjen det. Det verste er å vingle hit og dit. Du vet snart ikke hvor du er.

Herren vil spy ut det lunkne, Åp. 3. Han vil ha helhjertede kristne. Om ikke du er det, er det bedre å være verdslig fullt ut – da vet du hvor du står.

Vi mennesker er ofte ”værhaner” som flagrer hit og dit. Mange innretter seg etter vær og vind og tidens smak og er enig med flertallet. Er de sammen med gode og varme kristne, så prøver de å være det i ord og oppførsel. Det er utrolig hvordan noen kan etterligne de kristne og se ut som dem i visse situasjoner.

Kommer de så ut blant verdens mennesker, blir de verdslige! De kan le av historier som er på kanten og over det sømmelige. Ja, de kan til og med banne for å vise hvor frigjorte de er. Noen er ekstra flinke til å vite hvordan de skal snu seg, slik at alle godtar dem. For all del gjelder det jo å ikke få stemplet på seg som lyder: Pietist. Det tilhører 1700-tallet og den tid. Vi lever jo i 2000-tallet!

Så glemmer mange at det er SYND. Og du skal vite at Gud hater synden like mye som i pietisttiden.

Bibelen sier at i den siste tid skal det bli mye av denne slags ”kristendom”. Paulus sier f. eks. at i de siste dager skal noen ha gudsfryktighetens skinn, menn fornekte kraften. 2. Tim. 3, 5. Det skal komme en tid – det er den siste – da noen skal falle fra troen. 1. Tim. 4, 1. Han taler ikke om gjerninger, arbeid og strev. Men troen. De vil ikke lenger ha den barnslige tillit og tro til Gud. Og Jesus sier at ved avslutningen på den tid skal det komme falske profeter. Mat. 24, 11. Mange skal føres vill fordi det er mange falske forkynnere som taler om en lettere vei til Gud.

Disse profetene er ikke bare mormonere, Jehovas vitner og andre sekter. Det er prester og predikanter som blander sammen lys og mørke. Alt er like bra etter hvert. Og folk flest tolererer det for det faller i smak. De falske kristne tror ikke bare feil, men de lever feil. Når Guds ord ikke blir rettesnor for lære og liv, blir alt feil selv om mennesker synes det er bra. Du kan få ros av mennesker, men bli dømt av Gud.

Bibelen sier vi skal ta det nøye med vårt liv. Djevelen kommer til oss i fine klær. De ser ut som kristne og taler som kristne. Til og med Djevelen bruker jo Guds ord i sin tale. Mat. 4. Derfor er det viktig å våke og være på vakt mot alt det nye som bryter med det Gud har bestemt. Djevelen er farligst når hans tale lyder så from og fin at folk må tro det er rett.

Men Gud hater synden. Guds vrede og forbannelse hviler over den uansett hvilket navn synden har, eller om vi mener det er rett å handle mot Guds ord. En ny tid krever et nytt ord.

La oss se på NOEN KONKRETE OMRÅDER.

1) Arbeidet i Guds rike.

Vi tenker og sier noen ganger at alle kan være med i Guds rikes arbeid. Misjonen er jo en god sak. Den har også mange praktiske prosjekter som alle kan være med på. Jeg har alltid trodd at det er risikabelt, selv om grensene ikke alltid er lett å finne.

For Guds sier noe om dette. ”Dra ikke i fremmed åk med vantro,” står det. 2, Kor. 6, 14. Åket var det trestykket som forente to trekkdyr slik at begge tok sin byrde av lasset. De skulle begge trekke like. Når det står så kategorisk, må det bety at verdens mennesker ikke skal gå inn i arbeidet for Guds rike. Og det gjelder i alle forhold. Jeg kjenner til bygder og steder der man sier: Det er ingen troende her som kan gå inn i menighetsråd eller bedehusstyre. Alle sammen er verdslige mennesker og de vedkjenner seg det. Men de skal altså styre i Guds rike. Regelen i Guds rike har alltid vært: Først må et menneske bli omvendt til Gud og tro seg frelst av nåde. Siden kan de gå inn i gjerninger som Gud har lagt ferdige. Da ser de at også det er av nåde.

Vi må også se dette fra en annen side. Skal vi som kristne gå inn i foreninger og selskap og fornøyelsesliv der Jesus ikke har adgang. Det merkes på ånden og det som skjer der. (Jeg tenker selvsagt ikke her på familiesammenkomster der vi ”må” være med, eller enkelte ganger vi må delta i forbindelse med arbeid og lignende.)

Hvis vi går inn i slike forhold med en bevisst tanke på å være et vitne for Jesus, er jo det en annen sak. Det er vårt kall. Men vennskap med verden er fiendskap mot Gud, sier Bibelen. Jak. 4, 4. Om dette verset sier prof. Lyder Brun noe viktig: ”Det dreier seg om begjæret etter de jordiske ting, et vennskap med verden som han nu går over til å stemple som fiendskap mot Gud… Vennskap med verden inneslutter derfor ikke bare begjær etter og bundethet til tingene, men også livsfellesskap og likeartethet med verdensmenneskene. … Og det er ikke forenlig med den kjærlighet som skyldes Gud, men likefrem er enstydig med fiendskap mot ham.”

Meningen er dette: Med et delt sinn kan vi ikke tilhøre Gud. Enten får vi ha nok i ham, eller å gå tilbake til verden. Da kan vi heller ikke tjene Gud. Det er aldri rett å blande lys og mørke. Gud har skilt dem fra hverandre.

2) Ekteskap.

For en til to generasjoner siden var det selvsagt for en kristen ungdom å gifte seg med en kristen. Det har ikke alle gjort. Og tendensen øker: Jeg vil gifte meg med den jeg er forelsket i, uansett hvilken tro eller vantro de har. Noen begrunner det slik: Da kan jeg vinne dem for Gud. De må ikke tro at vi er bedre enn dem.

Bibelen sier noe om det også: Hva vet du mann, om du kan frelse din hustru? 1. Kor. 7, 16. Også dette skal skje i Herren, sier ordet, v. 39. Begge skal tilhøre Jesus for å kunne bygge et kristens hjem.

Mange har gått seg vill her. Og de angrer hele livet på sitt valg. De trodde det skulle gå godt. Men de blandet sammen lys og mørke, og snart gjorde de en ny erfaring: De ble sløvere og sløvere som kristne, og noen sovnet til slutt og døde åndelig talt. Ei kone sa til meg for mange år siden: Jeg giftet meg med en verdslig. Men nå ser jeg at det var galt. Jeg har angret på det i mange år (selv om mannen hennes var snill og grei). Vi kan jo ikke dele det b este sammen.

Derfor skal vi si til unge og eldre: Ta deg i akt. Det går sjelden godt. Bibelen sier at Gud at tatt deg ut av verden og mørke. Skulle du da gå tilbake i skyggen og tro det er best?

3) Synd.

Synden har mange former og utslag, og den kan være tilsynelatende uskyldig. Da tenker noen slik: Jeg kan synde litt i smug og skjule det for alle. Ingen ser meg. Og i etterkant kan jeg jo be om nåde og tilgivelse. For tilgir synd. Dette kalles å synde på nåde, og det er en frekkhet mot Gud.

Guds ord sier at skal en dag føres fram i lyset. 1. Kor. 4, 5. Jesus sa at intet er skjult som ikke skal åpenbares. Om intet menneske ser deg og det du gjør, er Herrens øyne der. En gammel Herrens tjenerinne sa en gang i en tale: Ungdom, vær redd for å synde! Det har jeg aldri glemt. Vi blir aldri syndfrie her i verden. Men vi skal være redd synden.

4) Penger.

Vi er vant til å tenke at de penger jeg har tjent på ærlig vis, kan jeg bruke som jeg vil. Vi lever nå i et forbrukersamfunn der mange lever over evne. Men det begynte i det små. Og det begynte med at vi tenkte at pengene var våre. Vi hadde ofte glemt at vi var husholdere som skulle stå til regnskap for alt i vårt liv.

Det er rett at mange strever for å tjene til livets opphold. Og mange har fått det bedre med årene. Nå har de lyst til å bruke alt de har på seg selv. Eller som et ektepar sa: Barna våre tjener mer enn vi noen gang har gjort, derfor sparer vi ikke til dem, men bruker det selv.

Skal vi minne hverandre om et ord fra Gud her: Meg hører sølvet og gullet til, sier Herren. Hag. 2, 8. Jesus er vår konge. Han eier alt. Derfor skal vi først spørre ham. Og han sier f. eks.: Derfor, gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere, og jeg vil være en far for dere. 2. Kor. 6, 17. Vi merker oss at det ikke er et menneske som formaner Guds folk her. Det er Gud selv.

Det er mye mørke i verden i dag. Når vi blander lys og mørke, blir det disig og halvmørkt. Da er det vanskelig å se og orientere seg. Nå kaller Gud folk og land og enkeltpersoner ut fra alt det uklare og inn i lyset. Skill dere fra alt det syndige, sier han. Det er vekkelsen og kallet. Og da vil og kan Gud gjøre store ting for oss. I Jesu navn. Amen.

255) Jes. 10, 20-23.

2011-02-20T01:09:00.000-08:00

En rest.

Jes. 10, 20-23.

Det kan være interessant å se hvordan ulike fortolkere skriver om en tekst eller et bibelvers. Her har vi f. eks. Luthers innledning til v. 20: ”Dette er et trøstens ord.” Edward J. Young skriver om dette verset i sin store kommentar til Jesaja: ”Her bryter nåden gjennom. Guds løfter har ikke slått feil.” Og puritaneren Matthew Henry viser tilbake til v. 12 om Herrens gjerning og sier den er tofoldig: Noen blir omvendt og andre blir tilintetgjort, v. 23. Vi kan også ta med J. Calvin som sier: ”Han vender seg nå til de utvalgte og beskriver resultatet av straffen som var nær.”

Noen hovedsaker i disse versene skal vi peke på.

1. En rest.

En rest er en liten del som er igjen og kan sammenliknes med en rotstubb etter et tre som er hogget ned. I forhold til hele folket, er en rest lite uten at vi kan vite noe om prosenter. Jfr. kap. 11, 1.

Mange i Israel på den tid har nok regnet med at de var Guds venner og hadde det rett. Men profeten fikk et annet budskap. De fleste er ikke Guds rette folk, og derfor må de dømmes. Noen måtte dø for sin synd, slik Esekiel taler sterkt om i kap. 18 i sin bok.

Det er slik fordi Gud ser til hjertet og ikke til det ytre. Han gjør alltid det. Vårt hjerteliv er avgjørende også i den nye pakt. Og de slipper unna dommen og Gud selv tar seg av dem.

2. Israels støtte.

I samme vers får vi også grunnen til at de ble berget. De skal støtte seg på Herren, Israels hellige, v. 20b. Flere ganger gjorde Israels ledere og dermed hans folk den alvorlige feilen at de støttet seg på andre nasjoner.

Kong Akas hadde støttet seg til Assyria, og de hadde hjulpet ham i første omgang. Men Assyria ble til slutt slått ned. Israel hadde også støttet seg til andre nasjoner, som Egypt. Men heller ikke det varte ved. Til slutt skulle folket og lederen lære at herren var den eneste støtte de kunne stole på.

Når et folk og enkeltpersoner lærer det, går det godt. Men det tar ofte lang tid for mennesker å se det og handle etter det. Det er i grunnen underlig at vi lærer dette så sent. Herren er den største og sterkeste makt i verden, og det han har vist mange ganger gjennom f. eks. Israels historie. Og likevel er det ofte det siste vi lærer. Det er lettere å støtte seg til synlige mennesker og makter enn den usynlige Gud. For da må vi tro.

3. Omvendelse.

En rest skal omvende seg, sier profeten, v. 21. Det er de som erkjenner hvem de er og hva de har gjort. De ser sin synd og forstår at de behøver nåde og tilgivelse. Og det er ikke først og fremst av mennesker som de kan ha såret. De behøver det fra Guds selv.

Da David hadde syndet med Batseba, hadde han gjort flere store synder mot flere mennesker. Han syndet mot Batseba selv, mot hennes mann og mot Israels folk som han skulle være et forbilde for. Nå hadde han sviktet alle.

Men da han så seg selv i Guds lys, nevnte han ikke dette. Han sa til Gud i bønnen: Mot deg alene har jeg syndet. Salme 51, 6. Det er den rette erkjennelse og syndenød. Egentlig er det mot Gud vi har syndet, og derfor behøver vi frelse fra ham og hans dom. Det er naturlig at vi også ber mennesker om tilgivelse så langt det går. Men det er ikke det avgjørende. Det er forholdet til Gud. Og når det blir i orden, vil Guds Ånd påvirke oss til å gjøre opp med mennesker og at vi ikke skal gå med hevntanker og uvilje mot andre. Da er kjærlighetens Ånd lagt ned i våre hjerter, og livet blir nytt. Denne ånd må vi verne om hele livet så ikke det gror opp nytt ugress i hjertet.

4. Dom.

De omvendte er blitt fri dommen ved frelsen i Jesus Kristus. For alle andre som ikke vil bøye seg, gjelder ordet fremdeles: ”Tilintetgjørelse er fast besluttet,” v. 22f. Den ugudelige kan aldri slippe unna. For en ”fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,” v. 23.

Han gjør det noen ganger her i livet. Det opplevde Israels folk flere ganger, både under ørkenvandringen, inne i landet, i Assyria og Babel. Her er det så tydelig for Guds ord sier det.

Men har nok skjedd i ettertid også med alt Guds folk. Men vi kan ikke alltid peke på konkrete hendelser som er en dom fra Gud, som ulykker og katastrofer. Men vi tror at alt blir tillatt av Gud, og at han har en tanke med det som skjer.

Og i alle tilfelle vet vi at når folket har syndet, må de omvende seg til Gud om alt skal bli vel. Og her tenker vi mest på evigheten. Tilintetgjørelsen er til sist den evige fortapelse borte fra Gud. For den rest som vender om i tide, blir det sant som kap. 12 sier: ”På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! --- Han ble meg til frelse.” v. 1 og 2.

Salige er de som tar sin tilflukt til ham. Salme 2, 12.

254) Jes. 8, 8-10.

2011-02-17T03:33:00.000-08:00

Jes. 8, 8-10.

Messias.

Kap. 7-12 i Jesajaboken kalles Immanuelsboken, for der omtales Messias som Immanuel som betyr: Gud (er) med oss (jfr. kap. 7, 14). Her er flere viktige ord om den kommende frelser. Jesaja er evangelisten i GT framfor noen annen. Han levde på 700-tallet før Kristus og skriver om Jesu fødsel og navn og mye annet. Navnet kan fortelle om mange ting, og i Bibelen er det i alle fall slik at en person ofte fikk et navn som både svarte til hans egenskaper og hans tjeneste. Det var selvsagt Gud som styrte det hele slik. Her skal vi samle noen hovedsaker om den kommende Messias slik Jesaja skrev det ned.

1. Messias er av Davids hus, kap. 7, 13 og 9, 7.

Det betyr at Messias skulle være jøde. Han kunne ikke bli født i noen annen nasjon. Det var Guds suverene bestemmelse. Og som jøde skulle han fødes av Juda stamme. Det var ikke prestestammen som var Levi stamme. Men Juda var kongeslektens stamme. Derfor var også kong David av Juda stamme, og en av Messias’ oppgaver var nettopp å være konge.

I NT ser vi oppfyllelsen av det. Da Matteus skrev Jesus stamtavle, førte han den tilbake til David og Juda. Det gjør også Lukas. Mat. 1 og Luk 3.

2. Messias var født av en jomfru. Kap. 7, 14.

Maria var i tvil da hun hørte at hun skulle føde. Hvorledes skulle det skje? Hun hadde ikke vært nær en mann. Hun var ren på den måten. Luk. 1, 34. Men hun ble overbevist av engelens ord.

Hovedpoenget med jomfrufødselen må være at Jesu komme var et under. Gud grep inn i verden på en ny og guddommelig måte. Det måtte være slik ettersom Messias var Gud. Nå skulle underet skje: Gud og mennesket ble forent på forunderlig måte i en person. Jesus var samtidig Gud og menneske. Alt var annerledes med dette barnet – for han var Gud. Og det var den eneste måte sp, verden kunne bli frelst på.

3. Et stort lys, kap. 9, 2.

I dette verset (avsnittet) tales om mørke og lys. Det er bilde på verden og synden og Guds redning. Et stort lys skulle komme. Mat. 4, 16 siterer verset og sier det tales om Jesus.

Lyset er hjelp i mørke, det viser veien og avveiene. Det gir håp om berging og at vi kan nå målet. Det er symbol på Guds frelse og hans rike.

Mørket er bilde på synd og alt vondt og taler om undergang og elendighet. Hele verden ligger i det vonde. Mørke er frukt av syndefallet og taler egentlig om den evige fortapelse til slutt.

4. Navn, kap. 7, 14 og 8, 8 og 10.

Navnet viser hans vesen og oppdrag. Navnet Jesus betyr Herren (er) frelse, en frelser. Derfor kom han til jord, og slik er han fremdeles. Jesus er den samme til alle tider, sier Orde. Hebr. 13, 8. Slik han frelste før, vil han gjøre det nå og fremover så lenge nådens tid varer.

Tre ganger står ordet Immanuel nevnt her, selv om det i vår norske Bibel er oversatt i v. 10 til: For med oss er Gud. Det er betydningen. I sammenhengen tales det om fiender som larmer og gjør folket forferdet. Da skal Israel vite at Gud er med dem. Og da kan ingen gjøre noe annet enn det han tillater. Og til slutt vil han seire.

Messias skulle ha navnet Immanuel, men han blir aldri kalt det i NT. Har Guds ord tatt feil? Slik kan noen spørre. Da må vi se på hele sammenhengen i Guds ord og oppfyllelsen i NT. Et navn viser det personen er. Og det er bare ved Jesus at Gud kan være med oss.

Jesus var sendt av Gud som lys til verden. Han var det sanne lys og dermed den sanne frelser. Han skulle rive oss ut av satans makt, og han var selv himmelveien. Joh. 14, 6. Han sa det selv slik da hans endte sine disipler ut som misjonærer: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Mat. 28, 20.

Når mennesker blir omvendt og frelst, får de dette løftet. Gud selv tar seg av hver enkelt og sørger for oss til vi er framme – alt ved Jesus Kristus. Og Paulus sier noe om dette slik: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom. 8, 31.

I kap. 9, 6 finner vi flere navn på Frelseren, men de er egentlig en forklaring og presisering av Immanuel. Det er Han som er under, rådgiver, veldig Gud, far og fredsfyrste. (Se mer der.)

253) Jes. 5, 1-7

2011-02-15T03:34:00.000-08:00

Herrens vingard.

Jes. 5, 1-7.

Israel er Herrens vingard, v. 1 og 7. Han har gjort alt for dem, men treet bar ingen frukt. De gikk sine egne veier. Derfor kommer dom og straff, og hedningene skal være redskapet Herren benytter seg av. Historisk betyr det her Assyria og Babel. Det er landet i nord.

Det er ofte typisk. Slik har det gått mange ganger i de troendes historie. Det har skjedd frafall og nedgangstider gjennom hele historien. La oss stanse litt ved dette nå.

1. GT.

For en bibelleser er det ikke ukjent at Israels folk mange ganger falt bort fra sin Gud og levde i synder og avgudsdyrkelse. Allerede Abraham falt i synd da han løy om sin kone og sa hun var hans søster, rett og slett for å berge seg selv.

Moses syndet også da han brøt en livslov før loven var gitt og drepte en egypter. Det var ikke slik han skulle hjelpe sitt folk Israel. Og da Moses var på fjellet Sinai og skulle få Guds lov skriftlig, ble hele folket forledet av selveste Aron til å dyrke en etterligning av et dyr, lagt av metall. Dette forteller noe om hvordan menneskenaturen er og hvilke farer vi derfor står i.

Både i Israels ørkenvandring og etter at folket var kommet til Kana’an, syndet folket ved frafall og tilbedelse av andre guder som naboene hadde. En stor del av noen profeters budskap er nettopp om dette frafallet i Israel. I etterkant kommer så botsforkynnelse og tilsagn om Guds barmhjertighet om de vender om.

2. Ved Jesu komme.

Johannes skriver i sitt evangelium kap. 1, 11: han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham. Her gjelder det i første omgang en del av jødefolket på Jesu tid, særlig skriftlærde og fariseere og lederne i folket. Det er forresten nokså typisk at ledere ikke alltid er i takt med fotfolket.

Vi ser det ganske snart da Jesus begynte sin virksomhet. I den første tiden – kanskje det første året – av hans offentlige virke, var folket begeistret og hyllet ham hvor han kom. Han helbredet syke og gav folket mat. Det forstod alle var nødvendig og godt gjort.

Men etter hvert kom motstanden, og den kulminerte ved oppvekkelsen av Lasarus. Det var et så tydelig tegn på at han var Gud, at de kunne ikke bortforklare det. Og dermed endte det med død, selv om det ikke var jødene som korsfestet ham. Den oppgaven måtte romerne få.

Og Jesus hadde noen alvorlige til sitt folk en av de siste sagene han levde: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37. Vingarden bar ikke gode frukter.

3. De første kristne.

Etter pinsedag begynte apostlene sin virksomhet, og verdensmisjonen var begynt. Noen få ganger var det storvekkelse der mange tusen ble frelst. Apg. 1ff. Men det var ikke en varig tilstand. Motstanden kom også nå – det ser vi f. eks. da Saul begynte sin forfølgelse. Vi kommer ikke bort fra at det var jødiske ledere som stod bak, og ikke romerske soldater eller keiseren.

Det var motstanden som førte til at mange kristne måtte flykte og ble spredt ut over området ved Middelhavet. De ble misjonærer på sin måte. Og da Paulus begynte sin virksomhet, skjedde det samme som før: noen ble omvendt og frelst, andre ble arge motstandere. De store forfølgelsene i Romerriket var av mer politisk art.

4. Reformasjonen.

Reformasjonen ble slutten på Middelalderen, og da skjedde også flere andre ting som utgjorde skille mellom gammel og ny tid, slik som nye oppfinnelser og nye oppdaginger flere steder.

Reformasjonen gikk i flere trinn, også før Luthers tid. Han var ikke den første og den eneste. Før selve reformasjonen var det flere tilløp til nye tider og reaksjon mot katolsk lære og praksis. Men de fleste (alle?) ble slått ned – av religiøse ledere. Noen munkeordener er eksempel og valdenserne i Frankrike. Både Wycliffe og Tyndales bibeloversettelser i England hører med her, samt Johan Hus i Praha var forløper for Luther o.a.

Ved siden av Martin Luther finner vi også Ulrich Zwingli og Johan Calvin som begge stod bak den reformerte reformasjonen. Så legger vi merke til at nesten alle slike frontfigurer ble motarbeidet av kirkens ledere. Vingården bar sure frukter.

5. Vår tid – den siste?

Det har vært mye kristenliv og mye misjon og arbeid for Guds de siste 200 år. Det kommer ingen bort fra. Guds vingård har båret frukt. Men også i denne tiden har det vært motgang og forfølgelser mot de kristne, kanskje mest fra politiske myndigheter. Og noen har nok falt bort fra Herren og søkt en lettere vei.

Men hva med den aller siste tid? Mon vi ikke ser at frafallet sniker seg inn, særlig i den vestlige verden. Det gamle kristne Europa er ikke slik lenger. Nå er det humanismen uten Gud som rår, og religioner med helt andre guder som inntar flere land. Det er på tide å våkne og ta et oppgjør med synden og verdens ånd.

6. Redningen.

Bibelen har bare en redningsplanke for mennesker som synder mot Gud. Det er omvendelse. Men bare en rest eller liten del av folket vil omvende seg, sier Jesaja, kap. 10, 21f. De fleste var forherdet og ville ikke søke frelse.

Da døperen Johannes begynte sin virksomhet, talte han omvendelse. Mat. 3, 2. Det samme gjorde Jesus da han begynte sin virksomhet, Mat. 4, 17. Og på pinsedag talte Peter på samme måte: Omvend dere, sa han. Apg. 2, 38.

Dette gjelder både for oss enkeltvis og for landet og folket. Vi må vende oss til Gud og be om nåde. Ellers venter dommen.

252) Jes. 1, 25.

2011-02-13T01:52:00.001-08:00

Jeg vil igjen ta meg av deg!

Jes 1, 25.

Dette uttrykket kan vi forstå på ulike måter. Historisk og teologisk henger det sammen med Israel og fangenskapet i Babel. Men som John MacArthur sier peker det også mot en større og varig gjenopprettelse. Israel skal bli stor blant nasjonene. Messias skal bli født i dette folket, og en ny tid vil begynne. Noen lar dette løftet også gjelde Jesu gjenkomst da den endelige og siste gjenopprettelse skal skje for alt Guds folk.

Men vi kan også se mer oppbyggelig på dette skriftstedet slik at det gjelder alle troende og særlig frafalne og mennesker det har gått ille for. Herren vil ikke slippe oss, men han gjør alt han kan for å bevare sine barn i et rett og sant barneforhold til seg. Derfor tar han seg av oss gang etter gang.

1. Gud tar seg av hele menneskeslekta.

Han skapte oss i sitt bilde og sin lignelse. Vi skulle være annerledes enn alle dyr og fugler og skapninger i verden. Vi mennesker ble skapt for å bli en del av Guds familie. Derfor skulle vi være nær ham og leve i samfunn med han.

Bibelen er klar på at hele verden falt i synd og kom bort fra Gud da Adam og Eva syndet i Edens hage. 1. Mos. 3. Vi tapte gudsbildet, sier Pontoppidan. Og Paulus skriver om dette så sterkt i Rom. 5 at det ble til fordømmelsessynd for alle mennesker. Da har vi ingen mulighet til å berge oss selv. Da står vi for Gud med alle våre egne gjerninger og skal gjøre regnskap for dem. Det blir en tung dag.

Men Gud ville selv ta seg av oss. Og det gjør han på flere måter.

Han sendte sin Sønn til denne syndige verden – det er julens evangelium. Han kom som menneske for å frelse mennesker. Og da måtte han også være Gud. Gud og mann i samme person – det er underet og hemmeligheten i Guds frelse. Vår tanke kan ikke begripe det og vi står der fortapte og hjelpeløse. Men vi kunne ikke bli frelst bare ved at Jesus kom som et stort og godt menneske, ja, som Guds Sønn. Spørsmålet er hva han gjorde her på jord.

Gud selv bestemte at Sønnen måtte dø for å betale synden og løse alle mennesker fra syndeskylden vi har. Derfor står det at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Gal. 3. Det er summen av Golgataverket og korset og langfredag. Her ligger påskebudskapet.

Videre tok han på seg våre skrøpeligheter og feil og mangler. Mat. 8, 17. Både sykdom og alt annet vondt i menneskelivet er en følge av fallet. Og Jesus tok ansvaret for alt. Ingen ting mangler. Vi eier frelse og alt godt i Jesus. Derfor må vi komme til ham, og så tro på hans forsoning. Det er ved hans sår vi har fått legedom. Jes. 53, 5. Der får vi bo og leve vårt kristenliv. Når vi skal vitne eller si noe om vår frelse, er det nettopp om Jesus død vi får tale om. Vi ser mer og mer at vi ikke har noe å rose oss av selv. Det vi har, er i Jesus. La oss derfor opphøye ham. – Og han er den samme til alle tider. Hebr. 13, 8.

2. Frafall og sløvhet.

Det skjer med så mange. Noen blir trette og sløve i kristenlivet. Du har bedt i så mange år og ser så lite forandring. Kanskje føler du deg mindre og mindre åndelig og får tanker om at du ikke kan være en rett og sann kristen. Da hvisker djevelen i hjertet vårt: Det nytter nok ike – hvorfor ikke gi opp alt og leve så godt du kan her i verden?

Noen faller i den stund. Og kanskje du synder med fullt overlegg også. Noen kaster seg ut i syndelivet for å glemme og døyve samvittighetens røst.

Det var slik med den yngste sønnen i Luk. 15. Han var hjemme, men reiste bort frivillig med tanke på et bedre og friere liv enn hos far. Og det gikk galt. Han hadde nok mange tunge stunder der ute i det fremmede land, sammen med slavene og grisene. Håpet om noe bedre var sloknet.

Men da kom en ny tanke: Kanskje jeg kunne dra hjem og be om arbeidsplass der – det var bedre enn alt annet? Og hva opplevde han etter noen dager på reis hjem?

Far tok seg av ham på nytt! Det er hovedsaken ved teksten vår i dag også. Gud vil ta seg av oss når vender tilbake. Og profeten Jeremia sier det slik: jeg vil lege ditt frafall, Jer. 3, 22. Og når den legen tar seg av oss, blir vi virkelig friske og frie.

I siste del av verset vårt nå, sier profeten: Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly. Det er den renselse vi gjennomgår i møtet med Gud. Han tilgir synd og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 7 og 9. Han peker på noe i vårt liv som må bort og som vi må skille oss fra. Det er synden og alt som ødelegger for gudslivet. Du er vel villig til å la Jesus rense deg fra alt slikt?

Da legger han salve på såret og velsigner deg som aldri før. Amen.

251) Jes. 4.

2011-02-13T01:47:00.001-08:00

Guds forsamling.

Jes. 4.

Profeten taler om Messias og hans rike på jord og det evige rike til slutt. Alt dette henger egentlig sammen i Guds plan.

Jesaja bruker nå ordet ”spire” om den kommende frelser og redningsmann, Messias. Det er en liten kvist som ser uanselig ut. Den er liten, men har spirekraft i seg til å bli noe mer. Og det er et godt bilde på Jesus.

Slike ord er også brukt andre steder i Bibelen. I kap. 11, 1 bruker profeten ordene ”kvist” og ”skudd” om Messias. Det taler egentlig om det samme. I kap. 53 bruker han også ordene kvist og rotskudd om Frelseren. I tillegg ser vi ordet ”spire” i Jer. 23, 5 og i Esek 17, 22 er også kvist brukt. Sakarja bruker ordet ”spire” i kap. 3, 8 og 6, 12. Disse eksemplene viser at flere har brukt det i sine Messiasavsnitt.

På den dagen i v. 1-2 viser tilbake til kap. 3 og kap. 2 der han taler om de siste dager. Det er egentlig evangeliets tidsalder. Det er tiden da Guds rike ble skapt i form av menigheten der mennesker av alle folkeslag kan være med. Det er Guds vidåpne dør. Hvordan er denne menighet? Det får vi noen glimt av i dette kapitlet.

1. En spire.

Den ser liten ut og kan være på en stubb av et nedhogget tre. I forhold til det, er spiren en liten del av det hele. Historisk sett var de som ble tilbake i Sion. Anvendt på de troende og Guds menighet har den alltid vært liten i forhold til verdens befolkning. ”De trofaste er forsvunnet,” leser vi i Salme 12, 2. Og få er de som finner den trange porten, sier Jesus i Mat. 7, 13-14. For her taler vi om de som tar imot, tror på Jesus som sin personlige frelser og lever i daglig fornyelse ved evangeliet.

Denne ”rest” skal kalles hellig, står det, v. 3. Ordet hellig betyr noe som er utskilt og innviet til noe helt annet. Guds folk er tatt ut av verden og blitt en del av Guds familie. Men hellig kan også peke på det nye liv vi lever som kristne. For Guds barn har det slik at de sier nei til synd og verdslighet og gir sin tid og sitt liv til Guds rike.

2. Til pryd.

Det står noen vakre uttrykk om Messias her: Han skal være til pryd og herlighet og landets frukt til stolthet og til pryd for de unnkomne, v. 2.

Det finnes mange tanker og meninger om Jesus. ”Hvem sier folk at jeg er,” sa han en gang. Det er viktig for oss å hente disse meningene ut fra Bibelen. Det er der vi ser hva Gud mener om ham – og det er vel viktig for oss?

Han skal være til pryd, sier profeten. Men han vil ikke ære seg selv. Han er ydmyk og saktmodig på alle måter. Men han er til pryd for sitt folk. Det er en ære å tilhøre Jesus. Han er kongenes konge, og vi har ingen ting å skamme oss over på den måten. Vi skammer oss over oss selv på grunn av vår svakhet og synd. Men Frelseren er stor. Vi vil ære ham og løfte ham høyt opp for alle i hele verden.

3. Innskrevet til livet.

I v. 3 står det et vakkert uttrykk om Guds folk: De er innskrevet til livet i Jerusalem. De har unnsluppet døden og fått et nytt liv. Og Gud fører manntall over alle sine. Derfor kjenner han nøye sitt folk. Og Salme 87, 6 sier noe om dette: Herren skal telle når folkene blir oppskrevet og si: Denne er født der.

Det er ikke hvem som helst som er sanne kristne. Det er de som er født på ny ved Ordet og Ånden, som Jesus sier til Nikodemus i Joh. 3. Her taler vi om voksne mennesker som har levd borte fra Gud og blir omvendt og frelst. Da skjer det: Gud skriver inn et nytt navn i Livets bok. ”I himlen skrevet med Lammets røde prent.”

Jesus sa til disiplene en gang da de var glade for at arbeidet hadde lykkes: Gled dere over at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Om vi lykkes her i livet eller om tjenesten for Gud er stor og rik, betyr mindre. Saken er om vi lever med Gud. Om navnet er kjent i himmelen.

Og i Åp. 20, 15 ser vi hvor viktig dette er. Der handler det om dommen. Da heter det: Om noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen. Da nytter det ikke å komme med kritikk av Gud eller mange bra gjerninger fra et langt liv. Da gjelder bare det rette svar på dette ene spørsmål: Er mitt navn skrevet der i din bok, Herre kjær?

4. Renselse.

Når Herren får vasket bort Sions døtres urenhet, v. 4. Det skal skje ved doms og renselses ånd, står det. Det er Han som gjør det. Derfor har vi aldri ære eller fortjeneste av frelsen.

Og det skjer ved doms ånd. Alt ved frelsen for oss er ved Ånden. Luther sier: Det er den hellige Ånds gjerning, både kallet, gjenfødelsen og fornyelsen. Og Ånden dømmer alt syndig i vårt liv og hjerte. Han viser oss synden og det urene og overbeviser oss om at det må bort. Vi kjenner det i vår samvittighet når noe er galt. Hvis vi sammenlikner livet vårt med Guds ord og vilje, ser vi det. D a er det viktig at vi lar Gud dømme oss. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier Ordet. 1. Kor. 11, 21.

Gud renser oss også ved sin Ånd. Han peker på sin kjærlighet og nåde og framfor alt på grunnen til at vi kan bli frelst. Hele vår Bibel viser til offeret og forsoningen ved Jesu død. Derfor tales det om at blodet renser og at de frelste er tvettet (renset og vasket) i Lammets blod. Johannes sier det i 1. Joh. 1, 7, og i Åp. 7, 14 og 22, 14. Det er her de frelste lever og dør og har sin frelsesvisshet i.

Vi forstår det ikke helt, men vi tror det. Og i v. 5b sier profeten: ”Over alt herlig ligger det et dekke,” slik det var en sky over tabernaklet og Sion. Vi er ikke i stand til å se alt det herlige og vi forstår egentlig så lite av det. Det må vente til herlighetens dag da alt blir åpenbart.

5. Beskyttelse.

I v. 6 skriver så profeten om en hytte og et skjult til skygge og tilflukt. I Salme 27, 5 står det også slik: Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han bevarer de troende gjennom verden, slik han bevarte Israel gjennom ørkenen i 40 år. Hvor vi enn er og hva vi gjør, er vi under de velsignede hender som tar vare på oss. Se hva det står i 2. Mos. 40, 36 og 38: Skyen hvilte over tabernaklet – slik var det på alle deres reiser. ”De rettet seg etter det som Herren hadde sagt,” 4. Mos. 9, 23.

Vi har Guds tale i hans Ord. Alt annet leder vill. Når de kristne leser lite i Bibelen og god, kristen litteratur, er det lett å bli ledet bort fra den smale vei.

Forstår vi dette? Dekket gjør nok at vi ikke forstår alt. Det er også slik at det verdslige sinn aldri forstår Guds veier. I kommentaren Gullgruven står det her: Den kristendom som verden forstår, er død.”

- De troende er Guds forsamling. De er ofte få på hvert sitt sted, men de er oppskrevet i Guds bok, renset og beskyttet av Gud selv. Alt er av nåde for Jesu skyld. Men vi fryder oss over det, og takker for gaven.

250) Jes. 2, 1-8.

2011-02-11T00:42:00.001-08:00

Jes. 2, 1-8.

Her finner vi ord til det frafalne Israel. Hvilket budskap er det Gud har for dem nå? I tillegg er det en profeti om at alle hedninger en gang skal komme til Sion. Herren kaller alle, men vi må ikke sette vår lit til avguder eller mennesker. Gud er vår tilflukt i alle ting.

1. Framtid.

Profeten taler om de siste dager, v. 2. I bibelsk språk er ofte dette tiden for Messias. I NT taler uttrykket om den tid som går fra Jesus kom til verden og til han kommer igjen. I Guds tanke ser det ut til å være de siste dager.

På Jesajas tid var altså dette framtid. Det skulle ennå gå 700 år før Messias kom. I det gamle testamentes tid dreide det meste seg om Israels folk. De var det utvalgte folk, alle andre var hedninger – eller de som bodde ut på ”heden”, som ordet betyr. Men i de siste dager skulle det bli forandring. Da skulle dørene åpnes opp for alle mennesker. Ja, da skal folkene strømme til Sion, v. 2b.

2. Misjon.

Mange folkeslag skal si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, v. 3. De vil lære Guds veier og lever der han er. Det må bli en mektig misjonstid. Kanskje det er slik at vi ennå ikke har sett fylden av dette?

Vi har sett mange store misjonstider ned gjennom tidene, både i Europa, Asia og Afrika og Amerika. Men det ser ut til at noe større vil skje i framtida, kanskje i Tusenårsriket. Da vil hedningen si til hverandre: La oss gå. Og det er virkelig med i Guds plan. Hans tanke har hele tiden vært at alle folk skal få anledning til å komme, selv om ikke vil ta imot.

Derfor står det mye om misjon i GT, men på den måten at Guds rike er beregnet for alle, også hedningene. Men det var først i den nye pakt at dette ble virkelighet. Da lyder Jesu misjonsbefaling uten noe forbehold: Gå ut i all verden; gjør alle til disipler. Mat. 28, 18-20 m.m.

3. Et kall, v. 5.

Da kommer et direkte kall til folket. Jakobs hus er Israel som alle var etterkommere etter Jakob. Kom! Står det. Det må bety at noe var gått galt. De levde ikke etter Guds ord og vilje. Nå får de oppfordringen: La oss vandre i Herrens lys. V. 5.

Ser vi på Jakobs person, fortjente han ikke noe godt. Han hadde syndet og gjort feil, og slik er han bilde på oss alle. Ingen kommer utenom denne beskrivelsen av seg selv. Når Gud derfor kaller Jakob og oss andre til seg, er det uttrykk for den største nåde vi kan tenke oss. Det er helt ufortjent. Både kallet og frelsen er nåde.

Herrens lys er som vi skal leve i, er Guds ord og hans vilje med oss også her i livet. Vår frelse er etter Guds nådige vilje, og kristenlivet er å leve etter hans vilje. Og Guds ord kaster lys over det. ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,” heller ikke på det feltet. Lys over livet får vi i Bibelen.

4. Forkastet.

I v. 6-8 ser vi hvorledes folket hadde vandret før, og da skjønner vi faktisk bedre hvor stor nåde det er at han kaller dem på nytt. Ugudeligheten var så stor at Herren hadde forkastet dem. Da er det blitt virkelig alvor.

Israel hadde etterlignet de hedenske naboenes religion og liv. Guds folk var fylt av deres kunster, av urettferdig gull og sølv og endeløse rikdom. Det ser ut som at Israel var blitt så materialistisk at de ikke lenger forstod at de behøvde Gud. Det er en fryktelig stilling å komme i. Her kan vi gjerne trekke paralleller til vår egen tid og de såkalte kristne nasjoner. Verden og dens herlighet betyr utrolig mye også for mange kristne nå. Og den snaren ligger nær oss alle.

I tillegg står det at landet var fullt av avguder, og dermed brøt de det første av alle bud: Du skal ikke ha noen gud ved siden av meg. Og her ser vi et interessant tillegg: De tilber sine henders verk. De hadde selv laget sine egne guder, slik de gjorde ved Sinai da gullkalven ble til. På en måte tilba de da seg selv og det de hadde maktet.

Dette er den egentlige avgudsdyrkelse. Den er egoisme og egosentrisitet. Man setter seg selv høyere enn noe annet. Men det er en lov i Guds rike, at den som opphøyer seg selv, blir til slutt fornedret og i åndelig forstand forkastet.

- Det er uendelig trist at vårt folk i store trekk ser ut til å være der. Derfor må vi høre kallet igjen og igjen: Kom, la oss vandre i Guds lys! Det betyr at vi alle må bøye oss for det Guds ord kaller synd og følge den frelsesvei Guds ord staker ut. ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh. 14, 6.

249) 1. Mos. 1, 1-5.

2010-12-15T03:55:00.000-08:00

1. Mos. 1, 1-5.

Første Mosebok er boken om begynnelsen. Her ser vi begynnelsen til verden, synden og frelsen. Nå kan vi også se på dette symbolsk i tillegg til at det er virkelig. For gjennom Bibelen finner vi skygger av det som skulle komme, og slik kan vi anvende ordet på vår tid – uten at vi glemmer eller overser den historiske betydning. Guds ord kan bli rikt for vårt trosliv på den måten. Det forteller om Guds plan med verden og menneskene. Her skal vi stanse ved noen hovedsaker.

1. Gud står bak alt.

Bibelen sier tydelig at Gud skapte verden og dermed er alt kommet fra hans hånd. Ordet for å ”skape” brukes bare om Gud, og det betyr å lage noe av ingen ting. I GT er det brukt 33 ganger, 9 av dem i 1. Mosebok.

Vi tror at alt er av Gud. Det er ikke en tilfeldighet at jorden er til og at vi mennesker er slik som vi er, forskjellig fra dyrene. Det er Guds verk helt og fullt. Salme 33, 9 sier det så tydelig: han talte og det skjedde, han bød og det stod der. Andre bibelvers taler om det samme.

Slik er det også med frelsen. Den er et skaperverk, gjort av Gud der intet er av oss. Vi er skapt i Kristus, sier Ef, 2, 10. Vi var ingen ting i oss selv og kunne ikke gjøre noe til frelse. Gud kunne ikke bruke noe av oss til å frelse oss med. Til og med Guds hellige lov stod maktesløs, sier Paulus. Rom. 8, 3. Og det var på grunn av kjødet – vår falne natur.

2. Jorden var øde og tom.

Den jorden Gud hadde skapt, lå i mørke i begynnelsen. Det var før lyset var skapt og kastet sitt skinn over Guds gjerning her i verden. Det var kaos før Gud gjorde underet.

Det er symbolsk for livet uten Gud. Det er bilde av verden etter syndefallet, kap. 3. Slik var hele verden og dermed hvert eneste menneskehjerte. Og det er fremdeles slik der Gud ikke slipper til – på tross av velstand og rikdom og gode ordninger for menneskene nå.

Det åndelige mørke kan ikke se Guds frelse eller veien til Gud. Etter syndefallet er det et historisk faktum. Adam og Eva dro alle med seg i fallet. Rom. 5 er fortolking til dette. I v. 18 sier Paulus: Et menneskes fall ble til fordømmelse for alle. Det er det evige mørke der det ikke lenger er håp etter døden.

Det betyr også at livet uten Gud er tomt og meningsløst. Her ligger grunnen til at så mange mennesker ikke ser noen mening med livet og tror det ikke er verd å leve lenger. Det kan kanskje være flere grunner til at noen gjør slutt på sitt eget liv. Men her ligger en av dem, når Gud ved sin Sønn ikke får rom i hjertet. For han skaper mening med livet og gir oss noe mer enn dette jordiske.

I tunge og mørke tider er himmelen en del av meningen med livet. Ja, det gjelder også i gode dager. Målet er alltid klart for oss: Vi skal hjem til Gud en dag. Men det trer tydeligere fram i motgangstider. Jesus sa om sin gjenkomst og tegn som skulle skje: Når dere ser dette begynner å skje, da rett deres hoder, for deres forløsning stunder til. Luk. 21, 28.

3. Guds Ånd svevet over vannene.

Ånden er den tredje person i guddommen. Gud forlot altså ikke verden etter skapelsen. Han var der ved sin Ånd. Og vi vet at i den nye pakt kom Ånden på en særlig måte pinsedag. Det han var for Israel og spesielle grupper og ledere i folket, det ble han nå for hele verden.

Ånden kaller mennesker inn til Gud til omvendelse og tro. Da bruker han ofte Guds ord som kallsmiddel. Men han er suveren og kan bruke flere måter å nå folket på. Men Ånden er der nok alltid. Ingen av oss mennesker søker Gud av oss selv og etter vår natur. Rom. 3, 11. Salme 14. Vi er forblindet og bundet i synd.

Da kommer Ånden og viser vei og taler vennlig til oss om å komme til Jesus som frelser oss. Han vil føre oss bort fra synden og fortapelsen og inn i Guds rike. Når Ånden kommer, sa Jesus, skal han overbeviser verden om synd og rettferdighet og dom. Joh. 16, 8ff.

Luther sier i forklaringen til den 3, artikkel: ”Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre. Men det er den hellige Ånds gjerning, som har kalt meg ved evangeliet, som har opplyst meg ved sine gaver, som har helliggjort og oppholdt meg i den sanne tro. Likesom han også kaller, samler, opplyser, helliggjør den hele kristne menighet på jorden og oppholder den hos Jesus Kristus i den sanne og ene tro.

I denne kristne menighet gir han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse og vil på den ytterste dag oppvekke meg og alle døde og gi meg med alle troende et evig liv. Det er alt sammen både visst og sant i alle måter.” (Etter J. R. Sverdrups katekisme, 1911.)

4. Bli lys!

I v. 3 lød Guds røst for første gang over jorden slik det er notert her. Han talte nok også ved selve skapelsen, som Salme 33 sier. Men her har vi det for første gang etter at jorden var skapt. Og da skapte Gud lyset. Bli lys! Sa han. Lyset steg liksom ut over mørket og jagde det bort fra jordens overflate. Og det ble lys, sier Moses videre.

Her har vi straks et bilde på evangeliet. I den mørke syndige verden har Gud satt et lys. Jesus sa om seg selv en dag: Jeg er verdens lys. Joh. 8, 12. Det var julenatt at lyset ble tent slik. Men det skjer også hver gang en synder vender om og tar imot Jesus. Da kommer lyset i synderhjertet og skaper et nytt liv.

Jesus sa det også slik: ”Som et lys er jeg kommet til verden, den som tror på meg skal ikke vandre i mørke.” Joh. 12, 46. Og det har vi som kristne opplevd. Da vi kom til ham og trodde evangeliet, fikk vi et nytt liv. Samtidig fikk vi se alt i et annet lys med Guds nærvær over livet.

Men hvordan skjedde skapelsen? Jo, det står slik: Gud sa. Han talte. Guds ord var løsenet og kraften. Slik er det også i Åndens verden. Vi blir frelst ved å tro og dermed ha tillit til det Gud har sagt i sitt ord. Det har en veldig kraft som kan flytte synderen ut av mørke og håpløshet og inn i det himmelske rike. Guds ord sier tydelig: Tro og ta imot Jesus. Det er han som er frelsen – ikke din og min opplevelse eller gode liv. Bekjenn din synd for ham, og Jesu blod renser fra all synd, sier Ordet. Du kan bygge på det.

Amen.

248) Jer. 1, 12.

2010-06-26T07:05:00.001-07:00

Jer. 1, 12.

Jeg vil våke over mitt ord.

Vi lever i en vanskelig tid, la oss innrømme det. I dag synder folk med et smil og kanskje med et lettere hjerte enn noen gang før. Også de ganske unge og barn synder. Det er skremmende.

Vi lever også i en frafallstid som Jeremia, der det ikke er mange som lever helt med Gud. Det er visst lite brennende kristendom og lite åndsmakt iblant oss. Det blir også for lite forkynnelse. Brorsons salme er et godt bilde på vår tid, han skrev den rett før han døde: ”Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann.” Det er ikke nok å være døpt, hvis troen og livet mangler. Da er du åndelig død og eier ikke livet i Gud.

Jeremia var ung som profet i den tid som er beskrevet her. Og det er ikke lett å være ung i en syndig frafallstid. Aller vanskeligst er det å være ung forkynner. Mange vil gjerne påvirke dem, og ikke all påvirkning er bibelsk fundert. Den som da ikke har erfaring og kunnskap, vil lett fare vill. Jeg har noen ganger tenkt at folk ville høre mer på en eldre forkynner. Men jeg er ikke lenger så sikker på det. Kjødet og vondskapen i verden er den samme, og eldre får gjerne enda sterkere fristelser.

Den tid Jeremia levde kan stå som et godt eksempel på endetiden. Det da skal det bli en forferdelig tid med frafall fra Gud, 2. Tes. 2, 3. Frafallet MÅ komme, står det. Det er ingen vei utenom. Det går etter åndelige ”naturlover”. Dette er også forutsagt i Guds ord. Det vil skje.

Stifteren av Frelsesarmeen, general William Booth var profet og sa en gang: ”I de siste tider vil det bli religion uten Den hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud, himmel uten helvete.” – Jeg har lyst til å føye til et ledd, som viser seg å være sant i vår tid: Teologi uten Bibelen. Denne tendens vil sikkert øke ganske kraftig i årene som kommer.

Ved frafall skjer dette ofte: Djevelen sår tvil om Guds ord, slik han gjorde det den første gang han møtte mennesker i Eden, 1. Mos. 3, 1. Da sa han: Har Gud virkelig sagt? Det samme hvisker han i våre ører så titt og ofte. Jeg har kjent hans røst utallige ganger: Kan Bibelen virkelig være sann?

Gud visste det, at mange ville tvile og at noen ville falle i tvilen. Han visste at Ordet skulle bli omdiskutert og dratt i tvil, også av kristne og ledere.

Derfor sier han i vers 12 i teksten: Jeg vil våke. Se endelig rett på Ordet, slik herren gjør. Han våker over Bibelen mer enn mange andre ting. Gud er nøye med sitt ord, han tåler ikke at det blir kritisert slik mange gjør nå. Derfor er vi i dag kommet mye lenger på frafallets vei enn vi selv er klar over. Guds ord blir kritisert sønder og sammen i våre dager. Den som ikke ser det, er blind og døv for det som skjer i tiden. Mange troende er visst også det.

Han er også nøye med bruken av Ordet. Du har fått Ordet for å bruke det. Det gjelder både frelste og ufrelste. For troende er det mat på veien, og for ufrelste en vekker og veileder til frelse. Har du lest i Guds ord i dag? Eller nøyer du deg med et mannakorn eller en kort andakt i radio? Det er ikke nok. Du må selv ta til deg mat, lese i Skriften ofte. Det er slik du blir sterk.

Vi må merke oss ordet i Salme 102,5: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket (NO-30). Hvorfor er det slik? Salmen er av en elendig, v. 1. Hva er grunnen til det? Jo, ”jeg har glemt å ete mitt brød.” Da vil vi alltid tørke ut og bli åndelig elendige. Ei jente stanset igjen etter et møte og sa hun kunne ikke tro seg frelst. Alt var mørkt. I samtalen sa jeg: Har du lest i Bibelen? Nei, sa han. Det er sikkert et halvt år siden.

Da er det ikke rart at det går galt. Sjelen må stadig ha ny næring. Stans litt på reisen, tenk etter og se hvordan det står til med ditt åndelige liv.

Men herren ikke bare våker over sitt ord, han fullbyrder det også. Han er nøye med at det han har sagt, vil skje. Jesus selv stadfestet dette da han sa: Ikke en tøddel av loven skal forgå. Mat. 5, 18. Vi har mange bevis på at dette er sant. Bibelen er full av vitnesbyrd om at det som er skrevet vil skje. La oss se på noen av dem:

1. Først nevner vi Israel.

Fredrik 2 av Preussen spurt en dag sin hoffpredikant om han med ett ord kunne gi et eneste bevis på Bibelens sannhet. Kanskje var det ironisk ment. Mange spør ikke av lengsel etter sannheten, men for å håne. Den troende presten svarte stille: ”Israel, min herre!”

Det var nok. Israel er ett av de beste bevis for at Gud har talt i Skriften, og at herren fullfører sitt ord. La meg ta noen få, korte eksempler på det. Da jeg besøkte dette landet, fikk jeg forklaring på mange ting i Bibelen. Å vandre omkring i Israel er som å lese en levende fortolking til Bibelen. Nesten på hvert eneste sted blir Bibelen stadfestet.

a) I Mat. 11, 20f taler Jesus domsord over noen byer i Galilea. Han roper: Ve deg, Korasin, og ve deg Kapernaum. Så henviser han til Tyrus, Sidon og Sodoma og sier at de hadde blitt stående til denne dag, om de hadde omvendt seg. Men hvorledes gikk det? Det er bare ruinhauger igjen. Sodoma ligger antagelig på bunnen av Dødehavet. Ikke et menneske bor i Korasin. Bibelens ord gikk bokstavelig i oppfyllelse. De ble ikke stående!

b) I Jes. 35, 1 kan vi lese at ørkenen og det tørre land skal glede seg og blomstre som en lilje. Hvis du f. eks. reiser til byen Ashdod vil du se oppfyllelsen. Byen er rett og slett vokset opp av ørkenen. Og blomstrer den? Jeg kjøpte ti røde roser da jeg reiste hjem derfra.

c) Vi nevner også Esekiel 38, 8 om Gog som skal komme til et land utfridd av sverdet. Det har ikke skjedd ennå, men landet er utfridd!

c) Størst var likevel min interesse for Qumranklosteret ved Dødehavet. Der fant de som kjent noen skriftruller i 1947. De stadfester Bibelen på underfull vis. De er ca. 1000 år eldre enn våre tidligere kjente Jesajaskrifter. Og likevel stemmer de overens! De er antagelig skrevet minst 100 år før Kristus.

Slik kunne vi hente fram bibelsteder som går i oppfyllelse. Mange bibelord forteller f. eks. om Messias som ble oppfylt i Jesus. Han ble født i Betlehem av en jomfru, og ble til slutt sveket av en av sine egne og alle disiplene forlot ham i Getsemane. Han ble korsfestet mellom to forbrytere og ropte ut på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Alt sammen notert i den gamle pakt. Og det roper til oss: Se, hvordan Gud fullfører sitt ord.

2. Jer. 29, 13: Dere skal søke meg, og dere skal finne meg.

Det er det millioner av bevis for. Alle de troende i verdens historie er vitner her. Opprinnelig talte Herren til Israels folk, og de skal en dag finne Jesus og bli frelst. Mange har allerede gjort det.

Men ordet går i oppfyllelse hver eneste gang noen blir frelst. Det er mange år siden det skjedde med meg. Det ligger en hemmelighet gjemt i siste del av verset: Når dere søker meg med et helt hjerte. Det betyr ikke lovtrelldom, men det er en dyp åndelig sannhet som noen ikke forstår.

Et helt hjerte betyr en ærlig sjel. Det er en som overgir seg til Gud. En hær som kapitulerer kommer ikke med betingelser. Da skjer det av et halvt hjerte. Det hele hjerte legger alt fram for Gud og sier: Her er jeg, ta meg som jeg er. Jeg har ikke noe annet enn synd.

Du kan ikke ta verdens gleder med deg inn i Frelserens rike. Det er Jesus som skriver kontrakten, for å si det slik. Hva tror du den unge jenta tenker om en gutt som er sammen med flere på en gang? Vil hun tro på ham om han frir til henne? Aldri, om hun er av dette slaget. Eller om ei jente som svar slik til frieren: Nei, jeg vet ikke, jeg har også en annen…

Da er hjertet delt. Jesus vil ha hele hjertet. Det er ikke rom for noe annet enn hunn og ham i brudekammeret.

Er du frelst? Dette ordet kan gå i oppfyllelse nå om du kommer. Bøy deg for den evige Gud og bekjenn dine synder. Da finner du ham. Du opplever at ordet er sant.

3. 1. Tes. 4, 17: Vi … skal rykkes opp i skyer.

Dette er et framtidig løfte. Det taler om de siste tider da Jesus henter sitt folk hjem. Det må du lytte nøye til.

Noen håner ordet om Jesu gjenkomst. Hver dag er som før og ikke noe av dette skjer. Men du må vente litt. Brudgommen gav seg god tid, Mat. 25. Bibelen sier at en dag skal han rykke de troende opp fra verden og ta dem hjem til seg. Detaljene om dette vet vi lite om. Men saken er klar. Det vil skje.

Men tvilen og motstanden mot dette er ikke av ny dato. Allerede Peter sier om dette: Først og fremst skal dere vite, 2. Pet. 3, 3-4. Noen hånte det også da, men det vil likevel skje. Omtrent 300 ganger er Jesu gjenkomst nevnt i NT. Det står der for å minne deg og meg om at en dag blir den siste her på jord for oss. Da skal vi hjem.

4. Et fjerde ord er dommen over de ugudelige, Åp. 20, 11.15.

Jeg så en stor, hvit trone, sier Johannes. Han fikk et syn av dommedag. Det er Guds beskrivelse og forhåndsreportasje av den siste dag. La du merke til at alle skal stilles fram for ham. Johannes så at både små og store var med der. De døde ble dømt, de ble hentet ut av gravene og fra havet og hvor de var. Det gjelder både legemlig døde og åndelig døde mennesker.

Hvordan skal det gå med deg da? Blir du kastet i sjøen som brenner med ild og svivel? Vi vet ikke hva det betyr, men det er forferdelig, og jeg synes synd i alle som må komme der. I 2. Tes. 1, 9 sier Paulus: De skal lide straff, en evig fortapelse borte fra herrens åsyn. Det er noe som må skje etter Guds ord. Og de som kommer ditt, har selv valgt det ved å forkaste Jesus. Så enkelt er det.

De lærde kan nok strides om dette. Men de avskaffer ikke helvete med å tvile på det eller taler imot det. Ordet fra Gud står fast og sier: Deres fortapelse sover ikke. 2. Pet. 2, 3. Derfor våger jeg ikke å si noe annet. Guds ord vil skje, for han er allmektig og evig.

Men ennå er det nåde å få. Der er et løfte om frelse for alle som kommer. Vil du bruke denne anledningen nå? Han venter hver dag på deg. Men en dag er den siste.

Se også her: http://preken-gt.blogspot.com/2010/01/80-jer-1-11-12.html

247) Jer. 20, 7. Du lokka meg!

2010-06-03T08:33:00.001-07:00

Jer. 20, 7.

Du lokka meg!

Situasjonsbiletet her er ei villfarande sjel som går ute i h eia. Ho er komen bort frå barndomsheimen og trua og dermed bort frå Gud. Men denne sjela har høyrt Gud tala til seg – og synd og nåde. Då vert sjela vakt. Ho får alvorstankar og tenkjer mykje på det ævelege. Då tek Gud til å overtala ei sjel til å verta frelst.

Herren lokkar og dreg på unge og eldre, og han vil dei skal verta hans born. Då vert det vekking. Dette underlege som nå og då hender i bygdene våre. Folk spør etter Gud. Det er av di Gud sjølv lokkar og overtalar die. Han er den fyrste i frelsesverket på alle måtar. Han tende ei lengt i sjela etter fridom. Me ynsket å koma bort frå den syndefulle verda. Me fekk hug til ein rein tanke.

Men i frelsesspørsmålet fortel Bibelen om at me av natur mellom anna er uforstandige. Tit. 3, 3. Det tyder her at me ikkje skjønar vårt eige beste. I mange jordiske ting kan me nok vera vituge og forstandige – sjølv om det heller ikkje det skjer alltid. Men i åndelege spørsmål er me alle avvikne frå sanninga. Salme 14.

Også når Gud lokkar og dreg på oss skjønar me ikkje vårt beste. Når han dreg på oss, søkjer å overtala oss, då rømer me bort frå Gud. Slik har alltid menneska vore, og vil alltid vera det av di vår natur er vond.

Men Gud lokka og drog. Han kallar og talar med oss. Og høyr: Då er det noko han vil. Det er noko han ynskjer med livet ditt. Og kva er det?

Det kan nok vera mange ting han vil med oss. Me er så ulike i tanke og sinn og har ei ulik fortid. Men først og fremst vil han frelsa di sjel! Det ynskjer han mest av alt for oss alle. Difor sende han sonen sin til oss. Difor kom han frå sin høge himmel ned til vår arme jord, som det står i julesongen.

Han vart fødd i ein stall og gjekk ikring i Israels land som ein tenar for alle. Og til sist let han andre henga seg opp på krossen til spott for alle. Der måtte han lida. Men nett der på krossen vart han den store frelsar for syndarar. Nå står han klar til å ta imot alle som kjem av hjarta.

Han vil frelsa deg frå di synd, frå dom og helvete der ei æveleg fortaping ventar. Han vil frelsa deg frå alt det vonde her i livet, og frå det som kjem etter dette.

Så vil han frelsa deg til eit æveleg liv i himmelen. Det tek til her i livet, og her skal me få tena han ettersom han legg alt til rette for oss. I æva får me så ei ny teneste som me ikkje kan skjøna her på jord. Det vert ei himmelteneste som me aldri skal bli trøytte av.

Skal han få lokka deg og overtala deg nå i dag?

På Pinsedagen ropa Peter ut til den store skaren som var samla i Jerusalem då: Lat dykk frelsa frå denne rangsnudde slekta. Apg. 2, 40. Det er óg eit bod til deg som lever utan Gud i dag. Ja, som ei befaling frå Gud i himmelen: Lat deg frelsa. I det ligg det at det er friviljug å verta frelst. Det står så å seia på deg akkurat der. Du må sjølv ta imot.

I v. 47 les me at nokre let seg frelsa kvar dag. Nå i dag ynskjer Jesus også at nokre vil koma til han. Difor lokkar og kallar han heile tida. Han freistar å overtala deg – for det er så viktig.

Lat dykk frelsa frå denne slekta. For ho er vrang, som det står i ein svensk bibel. Menneska er vrange både mot Gud og mot andre menneske. På nynorsk er ordet ”rangsnudd” nytta. Det tyder altså at me har snudd den vrange sida ut. I ei engelsk omsetjing finn me kanskje det beste ordet: frå denne forderva slekta. Og det er eit sant ord om oss som syndarar. Me er forderva og råtne i synd og gudløyse. Gud vil ein dag krevja heile slekta til rekneskap – og så halda dom over alt folket.

Lat dykk frelsa frå alt dette, seier Herren. Og Jesus vil lokka deg bort frå synda og skamma og den ævelege døden. Han vil meir enn du og at me skal bli frelste. Men det er ikkje sikkert at me kan skjøna og forstå dette, og det er ikkje naudsynleg. Her talar me om åndelege saker som berre kan takast imot i tru.

Me kan derimot blir gripne av det. Gud blir for sterk for oss, og du ser at Jesus er den største du nokon gong har møtt. Det store er nett at han er frelsar og at han vil ta imot deg.

Jeremia seier i verset me har sitert: Han let seg lokka og overtala. Og her ligg det noko viktig. Me skal gi han rett og la han få oss. Vidare seier profeten: Du vart for sterk for meg. Gud brukte si makt, ikkje fysisk, men åndeleg. Me strir imot det me kan, men lukkelege er dei som overgir seg til Gud og seier: Eg kan ikkje meir. Eg kapitulerar og let Deg rå.

Gud kan nok av og til nytta ytre krefter for å visa makta si. Dei fleste menneska i dag ser ut til å bortforklara alt som skjer: Det har ikkje noko med Gud å gjera. Men sæl er du som let Gud råda i alle ting. Ved det ytre vil Gud læra oss noko, anten det er sjukdom eller fattigdom eller naturkatastrofar. Det er ikkje Gud som vil det vonde. Han vil berre godt med oss. Men han kan bruka vonde ting og snu det til det beste for oss. Har du åndelege augo, ser du litt av det.

Må Gud få signa oss alle til å gå hans veg.

Amen.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

2010-04-20T00:22:00.000-07:00

BILDER PÅ FRELSEN.

246) 1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

.

Det er ganske interessant at Bibelen forteller om bilder på frelse og forsoning straks synden er inntrådt. I åpningsfasen av Bibelen får vi to slike eksempler. Vi skal ikke gå i detaljer om dem her, men peke på noen viktige sider.

.

A. Kjortler av skinn.

I kap. 3, 21 får vi en underlig opplysning: "Gud gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem." Det var etter fallet og etter profetordet om Messias. Her står ingen befaling eller hentydning til offer. Det er ikke en gang sagt direkte at dyr ble slaktet. Gud var i stand til å skape også det.

Like fullt må vi minne om at vi ikke kjenner noen annen skapelse etter selve skapelsen. Gud pleier å benytte seg av det skapte når han hjelper menneskene. Og som bilde på frelsen ser vi noe fint her:

- Gud tok initiativet, han begynte. Frelsens årsak ligger i Gud. Og han fortsetter. Frelsen er Guds verk alene. I dette tilfelle viste han omsorg for mennesket.

- Klærne var av skinn, og det forutsetter at et dyr måtte dø. Luther sier om dette at Gud gjorde det for å minne oss om døden.

- Dyret var uskyldig - det hadde ingen skyld som førte til død. Som bilde på Kristus er det talende: han - den plettfrie - døde nettopp for vår skyld.

- Gud kledte dem. De behøvde ikke klær på grunn av kaldt vær. Det sier teksten ingen ting om. Men ser vi det i forhold til det som allerede hadde hendt, blir det tydelig: de behøvde et skjul mot synd og skam som var bedre enn fikenbladet de selv hadde skaffe seg. Klær som bilde på frelse og rettferdighet er senere brukt i Bibelen. Jes. 61, 10. I Jesus er det skjul for alle som kommer til ham.

B. To slags offer.

Om det ikke var direkte tale om offer i kap. 3, 21, er det tydelig i kap. 4. Og det kan ikke ha skjedd lang tid etter. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Kain og Abel begynte å ofre. Noe påbud om det ser vi ikke i disse første kapitlene.

Det er i alle fall det første bibelske offer vi er vitne til. I sammenheng med det møter vi også historiens første brodermord. Både GT og NT viser at det var en vesentlig forskjell mellom disse to ofrene. Her står det at Herren så til Abels offer, men ikke til Kains. Og i NT møter vi Kain som var av den onde (1. Joh. 3, 12), mens Abel var en troende (Hebr. 11, 4). Det er en vesentlig forskjell som gjør at disse to brødrene levde i hver sin verden.

- Abels offer var av det førstefødte lam, altså et dyr, og han gjorde det i tro, iflg. Hebr. 11, 4. Det er ikke unaturlig å se dette på bakgrunn av kap. 2, 17: døden var syndens lønn. Han må selvsagt ha visst om syndefallet og om straffen for synd. Da er det ikke underlig at han så brukte offerdyret som sin stedfortreder: lammet skulle dø i hans sted. Det underlige er heller at vi ikke ser at Adam ofret. En tid etter at Set var født, leser vi at de begynte å påkalle Herrens navn, 4, 26.

Som bilde på en kristen er det talende: Vi vet vi er syndere og fortjener døden. Og vi kjenner et lam som døde i vårt sted. I tro tar vi imot det og blir erklært rettferdig av Gud. Slik taler han ennå etter sin død - om oss og til oss.

- Kains offer var av markens grøde, det han selv hadde arbeidet med. Han er ikke med blant de troende i Hebr. 11, og Herren så ikke til det, står det. Han står dermed som bilde på et vantro menneske, som samtidig er religiøst. Det ser vi av at han ofret til Herren. Han er derfor bilde på de som vil møte Gud uten et blodig offer. Han var from i det ytre i begynnelsen, men senere ser vi ham som morder. Slik kan utviklingen være for et menneske.

Vi blir faktisk advart mot Kains vei. 1. Joh. 3, 12. Det er altså en fare for troende mennesker å bli som ham.

245) 1. Mos. 5-7,16.

2010-04-19T23:59:00.000-07:00

Noah og Menigheten.

245) 1. Mos. 5-7,16.

I disse kapitlene finner vi beretningen om Noah og arken. Dette er bl. a. en illustrasjon på menigheten. Som den var Noah ut-kalt fra den syndige verden. Det er betydningen av grunntekstordet ekklesia på gresk. På hebraisk brukes kahal som regel om den utvalgte israelittiske menighet. Vi skal se på beretningen om Noah som bilde på menigheten. Slik er den og slik begynte den. For menigheten er forsamlingen av Guds folk. Og i denne tida var det bare Noahs familie som var det.

Det er en interessant historie, og den har mange likhetspunkter med vår tid. Den er også brukt i NT om den siste tid før Jesus kommer, Mat. 24. Noah er også blant trosheltene i Hebr. 11.

La oss først se litt på tida. Her har vi sterke ord om folket han levde blant. Og vi vet at det er folket som skaper tida. Menneskene har ansvar for sin tid. Og vi ser at før Noahs tid var det bra folk, kap. 5, 24 om Enok. Han hadde altså en god arv å se tilbake på.

Hva ser vi så på Noahs tid, kap. 6? I v. 5 leser vi: Menneskenes ondskap var stor på jorden, alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Det er mennesket etter fallet. Slik virker synda i vårt liv. Det onde er både grov og stygg synd, og materialisme og verdslighet og mer raffinert ondskap. I v. 11 leser vi: Jorden var fordervet i Guds øyne, den var full av vold. Det tales også her om folket. Slik blir menneskene når de vender seg bort fra Gud. Og i v. 12 leser vi at alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Når Herren ser det, angrer han sitt skaperverk, han var full av sorg i sitt hjerte, v. 6. Det siste er nok her en fortolking av det første. Men så sterke uttrykk brukes for å vise Guds reaksjon.

Kanskje det verste var at folket ikke forstod at det var onde tider. Jesus sier at folk levde uanfektet som før og bekymret seg for de verdslige ting. Mat. 24, 37ff.

Men det var ett unntak: Noah, v. 8. Det var en liten flokk, men en stor kontrast til resten av befolkningen. Og nettopp slik er Guds menighet. Den er et lite lys i en stor og mørk verden. Men da er det også mange som kan se den.

A. Noah og Guds folk. Hvordan var Noah som bilde på kristne?

1) Han fant nåde, v. 8.

Derfor ble han reddet. Han var frelst av nåde av Gud, uten egen fortjeneste. Men hvem er det som finner eller får nåde? Det er de som er dømt og erkjenner seg skyldig - som en benådet forbryter. Erkjennelsen ligger i at han søker om benådning.

Slik vil Gud frelse syndere, de som erkjenner og bekjenner sin synd. Omvendelse er anger og tro, sier Pontoppidan. Ingen kommer inn i Guds rike på egne gjerninger. Det er et nåderike. Å få nåde er å ta imot Guds frelse ved tro på Kristus. Da blir du som Noah et lyspunkt. Norges håp i den siste tid er mange frelste syndere. Bare den veien fører fram. Ef. 2, 8.

.

2) Han var rettferdig, v. 9.

Ja, han var ulastelig blant sine samtidige, står det. Og i Hebr. 11, 7 tales om hans tro. Å være rettferdig er å være slik Gud vil ha oss. Det ligger altså en guddommelig målestokk på mennesket. Og da er det klart at ingen makter å oppfylle det av seg selv. Våre egne gjerninger strekker ikke til.

I bibelsk mening er den rettferdig som Gud erklærer rettferdig, ikke den som forsøker å bli det selv. Og han kan erklære den rettferdig som bekjenner sin synd og tror på Jesu frelsesverk. Troen er ikke en ny lovgjerning, men hånda som tar imot Guds gave, eller rett og slett "takk for frelsen". Tro er ingen gjerning, den kommer alltid fra hjertet. Og da betyr det mindre om den er skjelvende og redd. Gud hører alltid hjerteropet. Paulus skriver til romerne: Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet, Rom. 4, 5. Da får han Guds rettferdighet som gave. I det øyeblikk er han slik Gud vil han skal være. De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen..., Rom. 3, 24.

.

3) Han vandret med Gud, v. 9.

I Hebr. 11, 7 kalles han den gudfryktige. Han levde med sin Gud daglig, som Enok, kap. 5, 24.

Det betyr at vi må pleie vår sjel, den trenger mat og omsorg. I tillegg levde Noah rett, tok Guds ord på alvor, og det viste igjen blant folket.

Dessverre må vi si at det er mange slurvete kristne som bringer skam over evangeliet. De mange formaningene i Bibelen viser at vi trenger hjelp til et rett liv.

.

4) Han var lydig mot Gud.

Gud tale til ham, v. 13, og Noah var lydhør. Han var stille nok til å merke når Gud talte. Budskapet fra Gud var at han skulle redde seg selv og sine og et par av alle skapninger. Til sine gjerninger trenger Gud mennesker. Og han kan bare bruke frelste mennesker. Derfor gikk han til Noah denne gang. Salme 25, 14.

Resten av kap. 6 og kap. 7 forteller om hvordan Noah gjorde nøyaktig som Herren hadde sagt, kap. 7, 5 (6, 22). Han var lydig. Derfor ble han til frelse for andre, ja for sin familie. Arken var Guds frelsesmåte, bare i den var det trygghet. Han diskuterte ikke med Gud eller ville forbedre hans plan. Han bare gjorde det Gud sa.

Nå er det vår tid og vårt ansvar. Er vi på plass der Gud kaller oss? Misjon hjemme og ute er å advare mot dommen slik Noah måtte, og vise vei inn til arken. Dette budet gjelder for alle, Mat. 28, 19.

244) 1. Mos. 6.

2010-04-19T23:50:00.001-07:00

Arken og Kristus.

244) 1. Mos. 6.

Arken er et bilde på Jesus og frelsen. Det er brukt slik i NT, 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 2, 5; Hebr. 11, 7. Vi kan trekke fram flere ting som er likt her:

.

1. Folket var i nød.

1. Mos. 6, 13.5.11. Synden var stor på jorden, og den visse undergang ventet alle. For å berge noen, ble arken bygget. - Og vi vet at alle er evig fortapt pga synden og dommen vil komme. Rom. 5, 12-19. Det er den største nød folket er i.

.

2. En lang foreberedelse var nødvendig,

kap. 6, 3. I 120 år arbeidet de på arken. Dette var en nådetid for folket, og det viser Guds langmodighet. 1. Per. 3, 20. - Slik er hele frelseshistorien. Løftene i GT fører fram til oppfyllelsen i NT. Frelsens ark var ferdig på Golgata, Joh. 19, 30.

.

3. Arken var den eneste redning.

Ingen annen "ark" ble bygt. Derfor fikk den avgjørende betydning for slekta. Vannet steg omkring 7,5 m over det høyeste fjellet. Det er sagt for å understreke at alt liv ble utslettet. - Peter sier så sterkt: det er ikke frelse i noen annen, Apg. 4, 12. Og Jesus sier det samme: Jeg er veien... ingen kommer til faderen uten ved meg. Joh. 14, 6. Det er alvoret nå også.

.

4. De som ble berget måtte selv gå ombord.

En for en gikk de inn i arken, kap. 7, 7. Det var altså en personlig redning for både dyr og mennesker. - I dag er det bare de som personlig tror på Jesus som blir frelst. Joh. 1, 12. Rom. 9, 9-10. Vi kan ikke leve på andres kristendom eller tro vi er gode nok i oss selv. Hva hjelper det? Frelseren kommer og henter bare de som tror.

.

5. Det var en sikker redning.

De ble virkelig frelst de som var innenfor. Og det hadde ikke sin grunn i at de var bedre enn andre eller at de trodde sterkt nok. Grunnen var at Gud hadde sagt det, og Noah var lydig.

.

6. Det kom en siste anledning.

Herren lukket selv døren, kap. 7, 16. Alle som da var utenfor, druknet. Bønnemøter hjalp ikke. - Jesus viser det samme alvoret, Mat. 25, 19. En dag vil det bli for sent og alt håp er ute.

.

7. Arken var et skjul mot dommen.

Og det var arkens oppgave. Den fløt på vannet og var tett. De hadde gjort grundig arbeid, og smurt den med bek, kap. 6, 14. Ordet bek er forresten et underlig ord, det samme som senere brukes om soning, 3. Mos. 5, 16. Både innvendig og utvendig brukte de dette beket. - Og slik må bruke Jesu forsoning. 1. Joh. 2, 2.

.

8. Det var mange rom,

og dermed var det plass til mange. Målene var ganske store: 140 m lang og 23 m brei og 13,5 m høy. Den var bygt i tre etasjer med et samlet areal på omkring 9660 m^2., etter noen beregninger.Dersom hver person fikk 5 m² plass, var det rom til 1900 mennesker (eller dyr)! - Nå vet vi at det er plass til mange i Guds rike. Alle slag bydes inn, jøder og hedninger, grove syndere og "fine" om de finnes. Jesus tok imot alle som kom og hjalp dem. Han ville vise at alle kunne få plass i hans rike. Derfor må også budskapet ut til alle.

243) 1. Mos. 8.

2010-04-19T23:32:00.000-07:00

ARKEN STANSER.

243) 1. Mos. 8.

Gud kom Noah i hu, står det. Kap. 8, 1. Han hadde nok visst om dem hele veien. Men nå åpenbarer han seg. Noah ble prøvet i troen. Han følte seg forlatt og alene. I 5 måneder levde de i arken og hadde ingen bevis for at det ville gå bra. Hele verden var som en grav.

Da hadde han bare Guds løfte å leve på. Intet annet enn Guds ord fortalte ham at det ville gå godt. Hvorfor var Gud så taus? Han skulle lære å vente på Herren, bie på ham i tro. Salme. 62, 2. Det er vanskelig, men svært nødvendig for oss alle.

Da skjedde noe. Vinden blåste over vannet, og arken stanset - på Ararats berg. Man mener at rester av arken finnes fremdeles i det snøkledte fjellandet.

Noah ville se om alt var over og jorden tørr.

Først sender han ut en ravn, v. 7. Det er bilde på det verdslige sinn. Ravnen eter åtsel og urenhet. Den søker ikke renhet. Den kom ikke igjen, men flakket over havet som ennå lå over verden. - Slik er verden fornøyd med det syndige. Den finner aldri fred, midt i all overflod. Du kan nok føle tomhet og savn i verden, og mange er ulykkelige. Men søker de tilbake til arken? Ravnen kom aldri tilbake, den ble der ute.

Deretter sendte Noah ut en due. Det er bilde på det rene, hellige sinn som må være hos Jesus. Med den er det som med kompassnåla: den søker alltid tilbake til utgangspunktet.

1) Den ble sendt ut første gang, men fant ikke ro der ute. Den kom igjen. V. 9. Noah rakte ut handa og tok imot den. Slik er Jesus mot syndere som vender tilbake. Verden kan ikke tilfredsstille det dypeste hos menneskene. Og den som søker tilbake, blir tatt imot. Luk. 15. Jes. 48, 22.

”Kom, som Noahs due, kom igjen til arkens trygge bo.”

2) Den ble sendt ut for andre gang, v. 10. Den var lenge ute, og kom først tilbake om kvelden. Men da hadde den med seg et friskt oljeblad. Det viste at vannet hadde tørket ut i en stor del av verden. Oljetrærne vokser nemlig i dalene og ikke på fjelltoppene. Og det viste at Gud holdt sitt løfte. Og det var egentlig det første tegn på Guds trofasthet i denne vanskelige tida, etter at arken var stanset. Slik må vi ofte gå lange tider uten å se beviser, men bare tro på løftet.

3) Ei uke senere ble dua sendt ut igjen, v. 12. Det var nok med spenning Noah gjorde det. Han undret seg nok om hele landet nå var tørt.

Dua kom ikke tilbake. Den hadde funnet et hvilested. Slik kan Guds barn finne hvile bare i Gud, i hans herlige rike. Det rene sinn finner aldri fred i verden, men må tilbake til Herren. Helt til det når fram til det herlige land der vi ikke lenger skal leve i tro, men i beskuelse.

Den første dag i den første måned åpnet Noah vinduet. V. 13. Men han gikk ikke ut. Han hadde tid til å vente på Guds signal. Ennå ventet han i to måneder, v. 14. Da sa Gud: gå ut. Og han var like lydig nå som da Herren sa: gå inn.

Ingen var døde i arken. De hadde vært trygge der. Nå gikk de ut i friheten, etter 7 lange måneder. Og de kom ut til en ganske annen verden og område enn de hadde forlatt. - Slik er også Guds barn på vei til himmelen, men allerede her på jord får vi oppleve en ny frihet og en ny verden som Guds barn.

Og her bygde han et alter - med takkoffer til Gud for frelsen, v. 20. Gud befalte det ikke, han gjorde det frivillig. Noah hadde et sinn som søkte Gud. Han kunne også synde (kap. 9, 21f), men han visste veien han skulle gå etterpå.

Nå fikk han et løfte: dette skulle aldri skje igjen, v. 21. Regnbuen var tegn på løftet, 9, 16. Og her gjorde Herren en pakt med Noah.

Likevel: dommen over verden var ikke over. Den hvilte fremdeles over den ugudelige verden. Men den var utsatt til endens tid. Alt skal samles opp til den siste store dag. Det er også lærdommen for oss når vi ser at Herren ikke straffer synden omkring oss. Derfor lærer vi også litt om dommen i Urhistorien.

242) 1. Mos. 7,16b-11.

2010-04-19T23:19:00.001-07:00

V. Dommens begynnelse.

242) 1. Mos. 7,16b-11.

Vi har to store og alvorlige hendelser i Urhistorien, Syndfloden og Babels tårn. Disse kan stå som bilde på dommen over synd. Vi skal tale kort om dem ut fra det synspunktet.

.

A. Syndfloden.

Den store vannflommen blir noen ganger kalt Syndfloden. Det er egentlig et godt navn fordi den kom som resultat av og reaksjon på synden. Dermed er den uttrykk for dommen. Gud ville ødelegge verden (6, 13), men samtidig gjorde han en pakt med sitt folk. De slapp unna dommen. Og den begynte først når Guds folk var trygt innenfor arken. I 40 døgn vedvarte regnet, og det ble liggende i 150 døgn. Dermed er det godtgjort at ingen kunne overleve denne tida. Som for å understreke det ennå mer, står det: alle de høye fjell ble skjult, og femten alen (7-8 m) høyt steg vannet over fjellene. Ingen person er så høy, og ingen kunne stå oppreist i fem måneder for å berge livet - om noen skulle ha den høyden. Derfor kommer også en ubønnhørlig konklusjon: da omkom... alle menneskene (7, 21).

Årsaken til dommen er åpenbar: menneskene hadde ikke rettet seg etter Guds vilje. De levde etter sine lyster. Og det kan aldri Gud tolerere. Det er Gud selv som setter betingelsene for liv på jorden ettersom han er skaper og oppholder. Derfor blir også menneskene nødt til å innordne seg under ham eller å ta hans konsekvenser.

B. Babels tårn. Kap. 11.

Det andre eksemplet på Guds dom er det som er fortalt i kap. 11. Og det er en velkjent historie: om Babels tårn i Sinearlandet. Den er et klimaks på urhistorien og en overgang til historien om det utvalgte folk ved Abraham.

Historien etter Noahs tid viser at menneskene fremdeles var syndere og levde videre i synd. Dommen over verden den gang satte ingen stopper for syndelivet. Det onde sitter for dypt i oss til det.

På en underlig måte er dette avsnittet både en fortelling om noe som skjedde den gang, og profeti om noe som skal skje. For denne historien som alle andre er beretninger om noe som virkelig har hendt. Historien gjentar seg på mange måter.

Og det er ikke underlig: Gud har skapt alt, vet alt og tillater "alt" - det siste er tidsbestemt.

Hva skjedde med folket på denne tida? Kan det kaste lys over årsaken til dommen og hvordan den skjedde? Hvordan syndet altså dette folket?

.

1) Folket hadde storhetstanker, v. 3-4.

Kom, la oss... står det. Folket gikk sammen og forente seg. At de stod sammen betyr at de ble mange. Og da kan man lettere skjule seg for Gud, som C. Bartholdy sier. Det er lettere å glemme Guds røst i massen og storbylivet. All erfaring senere viser at det er vanskeligere å nå ut med Guds ord i det hektiske bylivet enn på den stille landsbygda. Selskapslivet og kulturlivet gjør folket så opptatt at dypere tanker og stillhet ikke får rom. De var også sterke når de stod sammen, og da ville de gjøre noe stort.

De ville bygge, slik at de selv ble berømt. Tårnet er uttrykk for storhetstanker samtidig som det skulle hindre dem i å bli adspredt. Dette taler om kulturframskridt med store byggverk og samarbeid. De hadde lært å lage murstein og mye mer. Det er likevel lite trolig at de virkelig mente de kunne bygge seg inn i den fysiske himmelen - uansett hva tanker de hadde om den. Det var nok mer et uttrykk for ønsket om storhet, på linje med å skape seg et navn.

Ønsket om å bli stor er ingen tanke født av Gud. Det er den falne naturs røst. Det minner om Evas tanker om å bli som Gud (3, 5). Det ligger så nær det falne menneske å tenke stort om seg selv. Vi har det frøet i oss alle. Det er egentlig vårt hovmod som kommer fram på denne måten. De ville skape seg et navn, men ville ikke ære Hans navn som har skapt dem.

Derfor kommer påminnelsen: ydmyk dere for Gud, 1. Pet. 5, 5. Og Jesus sa at de fattige i ånden er salige. Det er de små som setter andre høyere enn seg selv.

Gud vil bøye oss. Omvendelse er å bli liten i hjertet, så liten at en behøver Jesus. Pontoppidan sier: Omvendelse er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv (sp. 675).

Folket ville til himmelen med tårnet sitt. Åndelig talt kan ingen bygge et himmeltårn av egne gjerninger. Det er lovens vei, og den er stengt.

Selve byggeprosjektet var ikke synden. Men tanken som lå bak: å bli noe mer enn andre, å nå opp til Gud.

.

2) Folket avsatte Gud.

Det er den egentlige bakgrunn her. De ville til himmelen - der Gud var. Og i dette arbeidet er det ikke sagt et ord om Gud. Alt var om dem selv. Det er egoisme. Det var en selvopphøyelse og en løsrivelse fra Gud som viser at Babel var en verden uten Gud. De ønsket å skape sitt eget uten guddommelig innblanding. Og dermed avsatte de egentlig Gud og hans makt.

Vi ser det i v. 4. De ville ikke bare bygge et tårn, men en by. Og Gud hadde sagt at menneskene skulle oppfylle jorden, kap. 1, 28; 9, 1. Byplanene kom i direkte konflikt med Guds planer. Det er ikke galt i og for seg å bo i by, men her hindret det Guds råd.

Har dette noe å si vår tid? Så visst. Mange er flinke og mye bra arbeid blir gjort, teknisk, politisk og humanitert. Det er ikke galt. Men spørsmålet blir: hvor er Gud? Vi er nå i en verden der Gud er avsatt hos svært mange i vår verdensdel. Folk lever som om Gud er død. De tenker ugudelig, og tar han ikke med i sine planer.

Er ikke dette et varsko? Peker ikke det på at vår verden er blitt hedensk?

Vi kan ikke avsette Gud, like lite som vi kan utrydde døden. Han lever på tross av våre tanker.

.

3) Guds reaksjon.

Da ser vi at Gud griper inn. Han ser det menneskene gjør. Vi synes ofte det vi foretar oss er stort og viktig. For Herren er det likevel smått. Han kunne skape full forvirring der. Han spredte dem og forvirret deres språk. Ingen forstod hverandre. Språket er en av de ting som holder et folk sammen. Ordet babel betyr også forvirring. Det de selv ikke ønsket, skjedde når de glemte Gud. Og det er et godt ord for situasjonen når folk lever uten Gud: det blir forvirring.

Pred. 7, 29 sier: Gud skapte menneske som det skulle være, men menneskene søker mange kunster. Den falne natur forstår med andre ord ikke sitt eget beste. Derfor er det så mange meninger om alt. Det visste Gud. Derfor er det skrevet: Ta hver tanke til fange under lydighet mot Kristus. 2. Kor. 10, 5. Det betyr at vi skal bøye oss for Guds tanker i hans ord. Da ser vi Guds dom. Han stiger ned. Det skjer alltid der folk reiser seg mot Gud. Men han tilbyr også sin frelse. Noen mener at ordet babel kommer fra det babylonske ordet: bab-ili, som betyr Guds port. (Men det kan også ha en annen forklaring.) Mente de at de kunne lage den med sitt tårn?

Tok de feil? Selvsagt. Gud kunne ikke lenger se på at folket gikk sin egen vei. En annen himmelstige blir vi nå minnet om: Jakob så den i sin drøm, 1. Mos. 28, 12-17. Den nådde like inn i himmelen, og engler gikk opp og ned. Men den var ikke laget av mennesker! Den var Guds verk. Og Herren selv stod framfor ham: der er himmelens port og Guds hus. Profeten sier: "Å, om du ville kløve himmelen og stige ned..." (Jes. 64,1 NO-85). Det har han gjort, i krybba i Betlehem. Jesus er porten. Og bare den som har funnet ham, går fri i den endelige dommen over jord. Åp. 20.

Han som troner i himmelen, ler, Salm 2, 4. Så smått er alt vårt. Derfor kan han straffe alt det som er galt. Han ler også når vi bygge våre tårn - av verdslig visdom og egne tanke, av gode gjerninger og egoistisk gavmildhet, eller av selvlagde religioner av alle slag. Som Babelstårnet vil alt falle i grus på dommens dag.

Dette var et opprør i stor stil - slik det også vil bli i den siste tid under Anti-Krist og hans redselsstyre. Også da vil parolen være: foren dere, la oss bygge.

Men i mellomtida valgte han ut en familie blant alle de som levde på jorden. Det skulle være Guds demonstrasjonsfolk og paktsfolk der verdens frelser skulle fødes. I slutten av kapitlet begynner historien om Abraham - og det blir Bibelens historie videre.

241) 1. Mos. 6, 10; 9, 26.

2010-04-19T23:09:00.000-07:00

Israel.

241) 1. Mos. 6, 10; 9, 26.

Israel er et semittisk folk, som flere folk i Midtøsten, for eksempel de opprinnelige araberne (ikke folk som senere er blitt muslimer). Sem var en av Noahs sønner, 1 Mos 6,10. Denne slekta fikk et spesielt løfte, som ingen andre hadde fått: 1 Mos 9,26. Her blir Herren det hebraiske JHVH (Jahveh, Jehova) kalt for Sems Gud, som der blir lovet. Det må bety at mannen Sem var en troende, han trodde på Israels Gud.

I kap. 10,21 finner vi at Sem fikk barn og etterslekt, de såkalte Ebers-barn var hans etterkommere. Her knytter de sammen denne tidlige slekt med den senere Abrahams slekt, som stamfedre til jødene. Det er altså jødene som dette tidlige løftet eller lovprisning til sin Gud gjelder.

Vi kunne sagt mye om dette folket, ut fra Bibelen og den senere historie. Vi må nå begrense oss til noen få hovedpunkter. Men de er viktige nok, med tanke på vår tid som tar lite hensyn til historien bak noe, men ser mest på det som skjer just nå.

Mange er trolig i villrede, for der er så mange ulike meninger. Noen (teologer o.a.) sier rett ut at Israel - - jødene er som andre folk, de har ingen bibelsk rett til landet og ingen spesielle løfter nå etter at Messias er født og har gjort sin gjerning.

Likevel - bibelordene står der, og vi kan ikke se at alt er oppfylt her og nå. Noen hovedsaker tror jeg dette er:

.

1. Israel skal bestå som folk til evig tid.

De har vært et landflyktig folk i 2000 år snart, siden år 70 (Jerusalems ødeleggelse ved romerne) og endelig i 135 (opprøret ved Bar-Kochba). Mange har forsøkt å utrydde dem i alle disse år. Romernes forsøk var mislykket. I Middelalderen forsøkte mange både å tvangsdøpe dem og å utrydde dem, f. eks. i Spania. De overlevende ble plassert i avstengte områder i byene (gettoer). I Russland i tsartida (1880-årene) var det rene utrenskinger og forfølgelser (pogromer) av jøder. Vi har alle hørt om og kanskje lest om jødeforfølgelsene under siste krig (holocaust) der Hitlers folk hadde som uttalt mål å drepe og brenne hver eneste jøde på jorden.

Den danske presten Borchsenius har skrevet levende om dette i bokserien: Den lange vandring og om jødenes skjebne i etterkrigstida i Israels land.

2. Israel skal samles i Israels land.

Abraham fikk løftet om det. 1 Mos 12, 1. v. 7.; 13,15. Det er ord som gjelder til alle tider og er ikke tidsbegrenset til tiden i det gamle testamentet.

3. Jødene (Israel) skal bli frelst.

Det er ingen annen vei for dem. Apg 4,12 er sagt til jøder,øvstepresten og rådet. De tok ikke imot på Jesu tid, men forherdet seg og så ikke at Jesus var Messias.

Da kommer en profeti: Rom 11, 25-26: Hele Israel skal bli frelst, som folk. Gud har ikke forkastet Israel Det er forutsagt: Hos.3,5.

Jer 31,33: De skal få en ny pakt, der Guds lov er i hjertet. Alle skal kjenne Herren. Hvordan er det nå?

Esek 36,24-28 sier noe om at landet og frelsen hører sammen. Vi vet ikke nøyaktig hvordan det vil skje eller bli i den siste tid. Men det er noe som antyder retningen. Det er stor interesse for kristendommen nå. NT er f. eks. et eget fag på universitetet i Jerusalem. Pinchas Lapides o. a. har for eksempel skrevet bøker om Jesus. Gud har begynt!

Esek 37,12-14 taler om de døde ben som rører på seg. Skjer det nå?

HVORFOR gjør Gud det. Har Israel fortjent noe? I Profeten Esek 36,22 tales om et nådeløfte. Det er av kjærlighet. Derfor skal vi være forsiktige med kritikk av Israel. Sak 2,12 sier: den som rører dere, rører ved min øyensten. Israel er dyrebar for Gud. Rom 11, 28-29; v.18.20; 25a.

Vi bør ikke være hovmodige. Israel er Guds utvalgte folk. Derfor kjemper han for Israel. Det skulle også vi gjøre og forsvara det.

Det går mot endens tid, da vil Israel være sentral i verdensutviklingen. Se f. eks. Esek 38,12 om Jordens navle. Bibelen oppfordrer oss til å be om fred for Jerusalem. Salme 122,6.

240) Jer. 1.

2010-01-27T02:05:00.001-08:00

240) Eit Kall.

Jer. 1.

Jeremia var ganske ung då han fekk kallet til å bli profet. Han var presteson, og det kan tyda at han kjende godt til den jødiske religionen og skriftene, kanskje særleg Mosebøkene og Salmane. Med det hadde han eit godt utgangspunkt til å forkynna Guds vilje og ord til folket. Det er tydeleg frå boka hans at han òg kjende si eiga tid godt. Og han skjøna at det var eit stort gap mellom Guds ord og Guds folk sitt liv og gudsteneste. Både verdslegdom og heidenskap prega folket og førde dei bort frå sin Gud.

Det er i ein slik situasjon at Jeremia steig fram for folket og tala sterkt.

Me møter kallet hans i kap. 1.

Tida.

Det er ei interessant tid då Josia var konge – han var fødd ikr. 648 f. Kr. og hadde vore konge i 13 år og var sjølv 21 år då Jer. Vart profet, kap. 1,2. Han var ein god kongen for Juda. Tre år før hadde lovboka blitt funnen i templet, 2. Kong. 22. og vekkinga tok til.

Josia styrde til år 609, i 31 år, frå 640.

Dette var ei interessant tid også i andre delar av verda. I Kina levde filosofen Laotze som skipa taoismen på 5-600 talet f. Kr. I Persia var Zoroaster el. Zarathustra med sin religion. Skriftene hans finn me i Avesta. Og i India levde Buddha (Siddharta Gautama) som skipa buddhismen. Mystikaren og matematikaren Pythagoras levde òg i denne tida i Hellas og Italia, saman med andre filosofar og religionar.

I Mellom-Amerika finn me mayaene med ein serprega kultur og gudsdyrking, storslåtte tempelbygg og eit eige alfabet. I desse århundra før Kristi tid finn me òg etruskarane i Italia (Toscana). I det heile var det ei kulturell oppblomstring, som Elie Wiesel skriv.

Midt i alt dette stod det fram ein enkel og alvorleg mann. I eit lite land inne i Middelhavet fekk Jeremia sitt ”sokn`”. Og han stod fram i ei ’skjebnetid’ i folket si soge, skriv Prof. H. Birkeland. Noko skulle henda, og Gud trong ein tenar.

Jeremia blei kalla til profet i år 627 f. K. Han var frå Anatot, utanfor Jerusalem, v.1. Det er tydeleg at dei trong ein sterk profet i vekkingstida. Nokre meiner at Jer. skreiv Klagesongane (Sørgjesongane) over kong Josias då han døydde. Og då viser desse songane korleis stoda var på slutten av tida hans. 2. Krøn. 35,25. Jeremia var profet i 40- 50 år og enda truleg sine dagar i Egypt. Han hadde hatt mykje motgang, også frå sitt eige folk. Men hovudsaka for han var kallet til å forkynna det Gud sa. Berre det var til hjelp for folket.

Situasjonen -

Tida då Jeremia levde var ei stor fråfallstid. Det skal me sjå på seinare. Det hadde det vore før òg, mange gonger. - Jesaja hadde t.d. berga Jerusalem frå fangenskap i Assyria.

Jeremia kom mest hundre år etter, då vart det eit nytt stort fråfall. Då sette Gud inn alle krefter mot fråfallet. - Jeremia’ virke var Guds siste forsøk på å berga Jerusalem og Sørriket frå fråfall.

- Jeremia var ikkje åleine. Han var leiar for ei profetgruppe på fem profetar i Sørriket og to i Babel seinare. Jeremia levde under 7 kongar.

Det var altså fleire – eit heilt profet-team - som hadde same syn på tida, var vakne og villig å tala rett. Men alle var ikkje like eller hadde same målgruppe. Slik brukar Gud sine vitne på ulik måte men med same mål. Profetane var: Jeremia, Habakkuk, Sefania, Nahum og Obadia. I Babel var Esekiel og Daniel.

Nå gjeld det Jeremia. Gud trong ein reiskap nett då, og kallet kom til Jeremia. Slik er Herren vår Gud. Han kallar menneske til å verta hans medarbeidarar. Og han treng spesielle menneske i spesielle situasjonar. Korleis var kallet til denne mannen?

Kallet

Det var av Gud. Det ser me i v. 1 og kap. 2,4: Herrens ord var bodskapen. Han hadde ikkje tenkt det ut sjølv. Han tala ikkje det han meinte folket burde høyra. Det kan lett bli ein kjøtleg andakt. Jeremia var presteson og kjende nok Skriftene godt. Men talen hans var ikkje kunnskap og noko han hadde lese seg til.

Han stod åleine for Gud ein dag, slik alle forkynnarar gjer. Alle menneske kom nå på fråstand. Det var han og Herren. Edin Holme skriv i eit dikt om ein profet: ”Men selv han på sitt lave kammer, i ensom kval med Herren stred.” Der er forkynnaren sin plass i lange tider.

Og då kom det ord frå Gud. Han fekk ein bodskap. Det var klårt for hans indre menneske: Dette – berre det – skal du seia til folket nå. Og det kjenner forkynnaren som ei himmelsk openberring. Han er på heilag grunn, skjelv når bodskapen er tung og han veit at kjøtlege og verdsleg-sinna kristne vil gå til åtak på han etterpå. Men han MÅ gå. Han har det på ein måte som presten i Ibsen sitt verk ”Brand”: Der seier han: ”- Jeg må, jeg må, jeg går en stormanns bud. – Hva heter han? – Han heter Gud!” Då vert me mållause.

Slik var det med Paulus. Til galatarane skriv han: Han var ikkje apostel av menneske eller ved noko menneske, men ved Jesus … og han hadde ikkje motteke bodskapen eller lært det av noko menneske. Det var ikkje menneskeverk. Gal. 1,1 og 12. Jfr. Joh. 1,6. Det må vera forkynnarane i Noreg si stadige bøn. Elles vert det lita og inkje frukt.

Og kallet vart fornya. Han vart minna på det fleire gonger seinare. Slik går det med den som lever i lyset. Han får fornya tillit. Det ser me av v.2. der ordet kom frå Herren. I v. 3 står det: og sidan – då neste konge kom på trona – og heilt til slutten av det ellevte året til kong Sidkia då Juda vart bortført til Babel. Det var ein periode på om lag 30 år og seinare mest 20 år til. Me møter altså ein profet i samanhengande verksemd ut over pensjonsalder. For Gud heldt han liten og audmjuk og avhengig av Herren. Då kan Gud bruka menneske. Men han stod ikkje i ei lang vekkingstid med mange menneske på kne for Gud. Det var heller det motsette.

Førebuing

Gud hadde førebutt kallet, v. 5. Det gjorde han med Paulus òg, Gal. 1, 15. Han gjer aldri noko på slump. Han veit alt før det skjer, og kan difor handla rett med oss. J. Krogedal syng slik: ”Du visste alt om meg før du meg kalla.” Det har vore til hjelp for mange når tvilen kom: Det var Gud som kalla, og han kjende meg.

I v. 5 står tre sterke verb om det Gud gjorde. Gud kjende Jeremia før han vart fødd. Han visste om våre svake sider og svake karakter lenge før me skjøna det. Om me hadde nokre sterke sider, kjende han dei òg. Han var skapar og gjorde oss slik me skulle vera. Og så la han ferdige gjerningar i vår veg – og det var slike gjerningar som me hadde gåver til å gjera. Ef. 2, 10. Gud skapte menneske slik det skulle vera, står i Fork. 7, 29.

Dinest hadde Gud helga den unge Jeremia. Det tyder her at han hadde skilt han ut frå alle andre born i Israel og sagt i sin himmel at denne guten skulle bli profet. I Sirak 49, 9 (apokryfisk skrift) står det at Jeremia var helga til profet i mors liv. Helging er i sitt vesen nett det: skilt ut frå synd og verda sin veremåte – og innvigd til eit nytt liv, for Gud. Jesaja opplevde det same lenge før. Han fekk kallet på ein sterk måte i heilagdomen, kap. 6. Og lenge etter – når han skriv den andre Herrens-tenar-songen i kap. 49, vitnar han: Herren har kalla meg frå mors liv. (Sjølv om dette kapitlet eigentleg gjeld Messias.) Gud er nokre gonger tidleg ute når han skal finna ein god tenar. Men det er ikkje sikkert at Jesaja og Jeremia visste om dette kallet som tenåringar. Det blir ofte openberrra litt om senn.

Så kom dagen då han skulle byrja arbeidet sitt. Då sette Gud han til profet. Planen var kjent for Gud, men ikkje alltid for menneske. Det kom i si tid. I alt dette ligg òg utrusting, plassering, nåde-og naturgåver. Alt var frå Gud – som ein pakke. Han hadde ikkje teke seg til noko, alt var gåver frå Gud. Men i pakken ligg òg dette: Du må lyda kallet og utføra oppdraget, sjølv om det kjem motstand frå folket. Og det må eit ekstra Guds kall til mange gonger for å klara det.

Kallet kostar

Likevel: han vegra seg, v. 6. Jeremia var truleg 25 år gamal nå. Men han ropte ikkje ut: Eg er glad for kallet. Sjølvsagt skal eg gå. Nei, han bad seg unna.

- Somme vil ikkje fylgja kallet – til misjonsmarka eller i heimearbeid av slike grunnar: Dei er late og finn det meir behageleg å leva livet som dei sjølv vil. Dei har uvilje mot misjon og å ofra til andre land – mange treng oss i vårt land. Eller: egoisme: eg skal tena pengar, eg vil få meg ei høg stilling i samfunnet, for å bli respektert. Her er mange ureine motiv mellom oss. Og Guds rike lid av det.

- Andre vegrar seg av di dei er så små. Dei kjenner seg udyktige, hjelpelause og heilt uskikka. Skal eg tena den høge Gud? Kan eg det? Jeremia var nok her. Han var for ung. Han var ikkje mellom dei unge me ofte ser: dei skal straks opp på ei scene og gjera noko. I kap. 17, 16 seier han: Eg nekta ikkje. Moses tenkte på same måte, 2. Mos. 4, 13, og mange av dei beste vitna seinare. Me ser mange svake sider ved oss sjølv, og tenkjer på synd og svikt i farne dagar. Og det gir ikkje stort frimot.

Gud grip inn.

Då kom Herren igjen til oss: Du må ikkje seia slik, v. 7. Når Herren kalla, gir han alltid nok utrusting. Jeremia fekk ein stor lovnad, v. 8. Han ville sjølv vera med profeten, slik Jesus sa til læresveinane som skulle ut som vitne: Sjå, eg er med dykk alle dagar. Mat. 28, 20. Men Jeremia fekk faktisk ein endå sterkare lovnad: eg vil berga deg. I ein eldre svensk bibel står det: Eg vil frelsa deg. Gud visste kva som var i vente for Jeremia. Men han skulle ikkje vera redd noko av det. Herren var frelsar.

Dette gjer han på fleire måtar:

- Herren gir bodskapen, v.7: Alt det eg byd deg, skal du tala. Han skulle få heile innhaldet. Herren visste kva han ville ha fram for folket. I vår tid er bodskapen klår: Det er Bibelen. Han er den einaste rettesnor for tru og liv.

- Han vel ut plassen der me skal tena han. Til dei eg sender deg til, sa Herren. Nokre sender han til Afrika, andre til bygd og by i Noreg.

- Han går med oss alle stader. Å vera med tyder at han hjelper og eigentleg gjer arbeidet. Me er berre pennen som han held i. Slik står det skrive: sendebod i staden for Kristus, som om Gud sjølv formana… 2.Kor. 5, 20.

- Han rørde ved munnen hans, v. 9. Og det gjorde han ved å leggja sine ord i munnen hans. Jfr. Jes. 6, 7. Ein rett forkynnar har opplevd det. Du hadde heilage stunder då Gud var så nær, og du visste: dette må eg seia i kveld.

Dette får du i einsemda med Den heilage Gud, der Ordet frå han er hovudsak. ”Da blir det han og han alene, og ikke meg og mitt.”

Me treng ein Jeremia i vår tid i vårt land. Vil han få reiserute om han kjem til oss?

239) Jer. 1-2.

2010-01-27T02:04:00.003-08:00

239) Eit Fråfall.

Jer. 1-2.

Kva hadde hendt?

Jeremia fekk profetkallet som ungdom, ikr. 625 f. Kr. Og han var profet i over 40 år. Det var ei brytingstid i storpolitikken som enda med at folket i Juda rike (Sør-riket) vart ført til Babel som fangar i 586. – Jeremia levde under dei fem siste kongane i Juda: Josia, Joakas, Jojakin og Sidkia. Han var presteson frå Anatot ikkje lagt frå Jerusalem.

Jeremia si tid var ei fråfallstid av store dimensjonar, trass i vekking under Josia. Inga tid er sikra mot fråfall. Synda sit for fast i mennesket til det. Her skal me sjå på nokre store drag i soga om fråfallet.

Kong Josia

Første del av profettida han svar under kong Josia, som var ein god konge. Men han kom etter Manasse. I om lag eit halvt århundre hadde han regjert og ført folket attende til heidenskap og umoral. Med Josia kom vekkinga og ein reformasjon av religionen og folket. Her ser me kor viktig styret i eit land er. Ein leiar kan føra folket vill – eller inn på rett veg. Det er ikkje underleg at Bibelen seier: Be for dei som er i ein høg stilling (1. Tim. 2, 2). Det kan vera avgjerande for den åndelege stoda i landet.

I eit muslimsk land blir folket vanlegvis muslimar. Ande har det veldig trongt. Det er ikkje sant at Islam er ein tolerant religion som vil fred. Dei vil ha alle til muslimar. Det same ser me i eit vesentleg buddhistisk land, katolske land og andre religiøse former for leiarskap.

Det var slik i kristne, protestantiske land òg før. Der kristendommen blir utvatna og meir liberalt, blir færre og færre kristne av den nye slekta. Det er det me ser i Noreg i dag. Og det er ikkje underleg: Kvifor skal folk fylgja ein slapp og relativ religion?

I Juda rike og i GT.

Det er underleg å lesa boka til Jeremia. Han viser fram eit Gudsfolk så ulikt dei bibelske tankane om Guds rike som vel mogleg. Folket lever ikkje berre i utkanten av Guds rike, dei lever på tvers av Guds ord og bod og vilje. Med rette skriv Luther om Jeremias si tid: ”Landet var fullt av synd og avguderi, dei slo profetane i hel og ville ha synda si og avgudsdyrkinga ustraffa.” Etter å ha lese litt om det, treng me ikkje verta forundra over noko i kyrkja. Det har hendt før mange gonger.

Alt i sjølve kallsopplevinga fekk Jeremia høyra om fråfallet. Oppgåva hans var svært negativ, kap. 1,10. Det var noko galt i Israels folk. Og det måtte bort. Fire ord er brukt om denne negative oppgåva: Han skal rykkja opp, riva ned, øydeleggja og bryta ned. Kallet hans var vesentleg å vera ein doms-herold for Israel, men også for heidningane, skriv den tyske lutherske pastor A. Dächsel. Ingen som gjer slikt i Guds rike, vert avhalden og populær i folket. Folk flest vil ha noko lett og hyggeleg, noko dei kjenner seg opplyft av. Dei vil ha ein gamaldags, god 17. mai-tale med mange lov og hurra-rop.

Men Gud viste den unge Jeremia at skulle det gro og veksa, måtte stein og ugras bort. Og då måtte han tala om synd og svik, om avgudar og eigenrettferd mellom Guds folk. Først då kunne han gjera det positive: å byggja og planta. Berre to ord er brukt om det. Skal det antyda at det er meir arbeid å førebu evangeliet, enn sjølve nådeforkynninga? På ein måte er det slik. Synd og eigenrettferd sit så fast i folket at Anden har eit stort arbeid med å ta frå oss alt det me sjølve trur er godt.

Og Herren legg det tungt på hjarta hans: Det Gud har sagt, vil skje. Han vil vaka over ordet sitt, så han set det i verk, v. 12. Det gjeld både frelse og dom. Han ser òg i kokande gryte. Det er ulukka som kjem over landet.

Jeremia hadde god grunn til å vera redd. Som menneske var det naturleg. Ver ikkje redd, sa Gud – eg er med deg, v. 19. Men her ligg ein løyndom for ein predikant, i v. 17b: Ver ikkje redd dei, så eg ikkje skal gjera deg redd dei! Den som byrjar å vera redd verda når han forkynner, vil erfara at han vert meir og meir redd. Difor er det så farleg å slå av på Guds skarpe ord. Me skal forkynna dei med kjærleik, men like skarpe som Ordet seier. Forkynnaren skal stå med tanken i seg: Det er Gud som talar, eg er berre konvolutten som ber det fram.

Korleis var folket?

Kap. 2, 13 er eit samleord for det: To vonde ting har folket mitt gjort. Først dette: Dei har forlate Herren sin Gud – han som er kjelda til det levande vatn. Han er opphavet til frelsa og den einaste sanne Gud. Og så forlet dei han. Det er noko vondt i Guds augo. For det viser at dei ville vera sjølvstendige åndeleg sett. Dei trong ikkje Gud. Dei klarte seg utan og sette seg opp mot sjølve skaparen. Det var eit hån mot han. Korleis kunne dei då eiga det åndelege, evige livet? Det er meiningslaust, skriv Håkon Haus.

Men fråfallet stansa ikkje der. Dei grov sine eigne brønnar. Dette er uttrykk for eigenrettferda i folket. Det er det Paulus skriv om Rom. 10,3: Dei søkte å grunna si eiga rettferd og gav seg ikkje inn under Guds rettferd. Det er ei stor synd. For det er hån mot Jesu død – den einaste vegen til Guds rettferd. Og folket kjende til dette profetisk om dei ikkje hadde opplevd oppfyllinga.

Feil veg

Dei valde altså gal veg. Og det fører folket alltid ut i nye synder, ofte grovare og grovare. For synda gjer folk blinde slik at dei ikkje kan skilja mellom rett og galt. Men det vil ikkje lukkast. Kva måte dei enn brukar til å reinsa seg, er dei like ureine, v. 22. Men det ser dei ikkje.

Profeten ser det. For han lever med Gud. Han går ikring i gatene og ser – kap. 5,1. Augo og hjarta blir fylte med tårer. For han ser eit hav av synd.

Prestane sa ikkje: Kvar er Herren? Dei som sysla med lova, kjende meg ikkje. Hyrdingane fall frå meg. Profetane spådde ved Ba’al og fylgde dei som ikkje kan hjelpa, kap. 2,8. Dei nekta si synd og sa: Eg er ikkje urein, kap. 2, 23. Og dei seier: Eg har ikkje synda, kap. 2, 35. Men Herren såg korleis dei var: Israel gjekk opp på kvart høgt fjell og inn under kvart grønt tre og dreiv hor der, kap. 3,6. På skiftande vegar sprang du rundt til framande gudar, kap. 3,13. Og det stakk djupare enn til ytre synder. Herren sa: Reinsa vondskapen ut or hjarta ditt… så du kan bli frelst, kap. 4, 14. Hjarta deira var trassigt og stridlynt, står det, kap. 5,23. Men eit ureint hjarta vil alltid fø ureine handlingar.

Så reknar han dei opp: Forferdelege og avskyelege ting hender i landet. Profetane seier fram lygn, og prestane styrer etter råda deira, og folket mitt vil gjerne ha det slik, kap. 5, 30f. Folket høyrde ikkje Guds røyst, dei fylgde sine eigne tankar og sitt vonde, harde hjarta, og vende ryggen til Gud, kap. 7,24. Ærlegdomen er gått til grunne, 7, 28, og folket i Jerusalem har falle frå med eit evig fråfall og vil ikkje venda attende. Det er ingen som angrar vondskapen sin, og Herrens folk kjenner ikkje Herrens lov. Dei har rett og slett vraka Herren, kap. 8,5-9. Både store og små søkjer vinning på urett vis, og profetar og prestar talar lygn, v. 10.

Det er som om profeten har gitt opp: Sommaren er forbi, hausten er til ende. Finst det ingen balsam i Gilead? Kap. 8,30.32. Når Jeremia ser alt dette, kjem gråten som ein flaum, kap. 9,1. Han vil gråta dag og natt over fråfallet. Og det står meir, men lat dette vera døme på korleis folket var. Og midt i alt dette står kallet: Kom attende de fråfalne born, kap. 3,22. Spør etter dei gamle stigane, kap. 6,16. Det var eit nådekall. Men dei ville ikkje. Så djupt kan eit gudsfolk falla. Og då stod berre ein ting att: domen – Babel – straffa for synd.

I NT og kyrkjesoga og vår tid.

Det Nye Testamente byrjar med ei sterk vekking, i eit folk som var djupt falle. Dei var ormeyngel, dei flykta frå Gud, bar ikkje Guds frukt og var ureine og trong reinsing. Døyparen Johannes ropa ut sterke ord til omvending og nytt liv. Mat. 3.

Gud sende sin Messias som var lova mange hundre år før og omtala i heilage Skrifter. Men Guds folk kjende han ikkje og tok ikkje imot frelsesbodet frå Den einaste og levande Gud. Til slutt overlet dei han til romarane som hadde høve til å drepa han. Det er djupe fall.

Seinare i kyrkjesoga kjem dette att. Paulus veit det, etter openberring frå Gud. Det vil koma glupande ulvar etter han. Mellom kyrkja sine folk vil det vera menn som talar falskt og lokkar dei kristne bort frå sanninga og frelsa. Apg. 20. Og galatarane forkasta det frie evangeliet og ville gå attende til gjerningar for å verta frelste. Dei er forbanna, skriv Paulus, Gal. 1. Slikt er fråfall.

Kyrkjesoga går seinare i store og små bylgjer. Det var djupe fråfall i lange tider. Så sende Gud ein tenar for å vekkja dei opp att og føre folket inn i det einaste evangeliet som finst. Det var gode og varme tider i Guds rike. Men nye nederlag kom – og nye profetar. Nokre lukkast og vekkinga gjekk over land og folk. Andre tenarar såg lite og inga frukt. Mang ein Herrens tenar har døydd i mismot. Kva var det som gjekk gale i mi forkynning, spør dei gråtkvalt. Mange får ikkje svar før dei står for trona.

Vår tid

Kva ser ein Herrens profet i vår tid i vårt land?

Svaret er synd og synd og synd. Han ser eit folk som ofte lever på tvers av Guds ord og vilje. Han ser prestar som lever homofilt og forsvarar det. Han ser mange tusen små barnemenneske som må døy av di mor og far ikkje vil ha dei, og av di lækjarar tek livet deira. Han høyrer små ungar i leikeparkane bruka stygge ord og bannskap. Han ser hor og mord og små gutar og jenter som vert misbrukte av vaksne folk. Han høyrer prestar og predikantar tala ein utvatna bodskap, som kan gjera meir skade enn gagn. Mange unge og vaksne let alkohol og narkotika øydeleggja sine eigne liv og andre sine. Og mykje meir.

Og han ser nokre få – trur eg – truande som klynger seg til Jesus og syng: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Dei bed og gret og ynskjer: Kom med nye tider, vekkingstider då mange vender seg til Gud.

238) Jer. 3.

2010-01-27T02:02:00.001-08:00

238) Ny nåde.

Jer. 3.

Herren Gud vraka ikkje det folket han hadde valt ut som sitt eigedomsfolk. Han kjem med ny nåde, gong etter gong. Han syner kjærleiken sin og vil visa dei miskunn trass i deira synd. Han vil lækja fråfallet og skapa noko nytt. Det finn me fleire stader hjå Jeremia.

Gud sa det alt i kallsopplevinga: Du skal byggja og planta, kap. 1,10. Det vil gro noko ved di teneste. Du skal seia til syndarar av alle slag: Eg vil koma med lækjedom. Det er von for deg.

Eit klårt oppdrag

Profeten får eit klårt oppdrag: Gå av stad og rop ut…: Kom attende du fråfalne Israel… For eg er nådig, kap. 3,12. I kap. 3, 22 er òg innbydinga tydeleg: Kom attende, de fråfalne born! Eg vil lækja fråfallet dykkar. I v. 21 talar han om gråt og bønerop frå folket. Det er eit spørsmål om det var eit ekte rop om frelse og vilje til nytt liv. Eller om folket såg fylgjene av si synd og ville bli fri dei. Mange har omvendt seg då dei var i lekamleg naud, men gløymde det då tidene vart betre. Eller er det tause rop frå nokre syndarhjarto som verkeleg såg kor det bar hen? For livet i synda og verda kan aldri gjera oss tilfredse. Eit ubesvart skrik ligg der så lenge Anden får tala til oss.

Det kjem att i kap. 4,14: Reinsa vondskapen ut or hjarta ditt. Det ligg òg nåde i orda i v. 27: Herren må straffa synda, ”men eg vil ikkje gjera heilt ende på det.” Ein rest skal vera att, det er dei som vender seg til sin Gud og tek imot nåde. Skal frelse og berging koma, må dei gjera opp for syndene sine og leva etter Guds ord. Slik har det alltid vore. Profeten hadde vist dei synda, og nå viser han dei berginga.

Når han seier: Jerusalem, er det meint, som Matthew Henry skriv, kvar einskild innbyggar i Jerusalem. Kvar einskild må venda om frå sin eigen vonde veg og søkja reinsing. Dei andre kan ikkje hjelpa meg. Eg må sjølv stå for den heilage Gud med mi synd og få tilgjeving. Det er dette me kallar personleg kristendom. Eg skjuler meg ikkje i ein flokk, i ”kyrkja” eller ein organisasjon. Eg står einsam for Gud, og han har tid for meg. Det er ingen annan veg frå verda til Gud. Reformatoren Johan Calvin i Sveits skriv sterkt om dette i sin kommentar til kap. 3, 12: ”Nå ser me meininga i dette verset: Gud krev først at israelittane vedkjenner seg synda si… For før ein syndar kjenner kor syndig han er, vil han aldri verkeleg av hjarta venda attende til Gud. For byrjinga til omvendinga er å tilstå si skuld.” Og Ludvig Hope er på line med dette når han skriv i boka ”I liv og i død”: ”Den som ikkje gjennom Guds heilage krav til mennesket ser si synd og let seg ”døypa til omvending”, får aldri synet opna for verdens frelsar.” Slik har det med andre ord vore til alle tider.

Hjartelivet

Men vondskapen ligg i hjarta, og den gjer sjela urein. Difor må frelsa gå så djupt at ho når vårt inste hjarteliv. Dächsel kommenterer dette slik: ”Hjarta er kjelda og opphavet som gjer oss ureine, og då må omvendinga byrja der.” Og det kjem av at me er vonde i hjarta, altså i heile oss. Difor må me fødast på nytt og skapast om heilt og totalt. Calvin peikar på noko viktig her: ’Hyklarane, seier han, søkjer alltid å slutta fred med Gud ved ytre ritual.’ Det er så lett å ty til gjerningar og offer som me sjølve kan gjera. Men me kan korkje bli omvende ved det, eller eiga ein stadig fred i sjela ved det. Kva tid har me gjort nok? Det blir alltid den urolege uvissa.

Og spørsmålet kjem: Kor lenge vil de hysa slike syndige tankar? Ei gamal svensk omsetjing (Karl XIIs omsetjing frå 1703 og seinare) omset slik: skadelige lærer. P. Fjellstedt har same omsetjing og tolkar det om avgudsdyrkinga i Israel, og skriv at det er ”alle slike tankar og innbillingar som eit menneske i si sjelesak set i staden for Guds ord”. Og Herren ventar på at dei skal venda om, difor spør han slik: Kor lenge…? Dei syndige og skadelege tankane var nett at dei søkte hjelp hjå andre enn deira Gud. Dei vende seg t.d. til Egypt for å få hjelp mot fienden i nord-aust, Babel. Men det var rett og slett avgudsdyrking i og med at dei venta hjelp av menneske og ikkje trudde at Gud kunne gjera det.

Innbydinga er klår i kap. 6,16: Spør etter dei gamle stigane. Der er kvile for sjelene. Og han held fram i kap. 7, 2ff: Stå i porten i Herrens hus og rop ut… Betra vegane dykkar og gjerningane dykkar… Dei gamle stigane er å venda om til Gud og stola på hans hjelp i alt. Folket måtte stansa opp og sjå om dei var på rett veg, slik ein reisande må gjera når han er ukjent og uviss. Men det var ikkje nok at vegen var gamal. Dei skulle spørja seg føre kor vegen var til det gode. I bibelsk tyding er det gode alltid Gud og hans rike. Slik er det for oss òg. Det er ikkje nok å seia at me held oss til det gamle. Dei gode, gamle stigane er Bibelen sine ord om vegen til frelse og livet som kristen. ”Spør etter dei gamle vegane, dei vegane som er skrivne om i Guds lov, det skrivne ord, dei sanne gamle vegar. Spør etter vegane som patriarkane gjekk på,” skriv Matthew Henry.

Men dei ville ikkje. Det er ei grunnårsak til bortføringa til Babel. Dei ville ikkje leva som Guds folk, men slik dei sjølve ynskte. Og dei ville ikkje akta på profetane, som var Guds sendebod, v. 17. Når eit folk ikkje vil høyra på Guds sendebod og Guds ord, er fråfallet der. ”Den som høyrer ordet mitt og trur… har evig liv” (Joh. 5, 24).

Folket og Gud.

Korleis reagerer Juda folk på Guds nye tilbod? Bøyer dei seg og vender om? Svaret på dette må me sjå på fleire plan.

Først: Under kong Josia kom det vekking i folket. Dei siste kongane før Josia var Manasse og Amon. Begge var gudlause og førde folket vill åndeleg sett. Etter mange år med fråfall i Juda, kom ein gudfryktig konge på trona. Om lag på same tid som han byrja med åndelege reformer i landet, vart Jeremia kalla til profet, i år 627 f. kr. Han kom altså i rett tid. Josia reformerte den ytre gudstenesta og fekk bort avgudsdyrkinga. Jeremia gjekk djupare inn i den religiøse situasjonen. Han ville kalla folket til tru og åndeleg gudsdyrking. ”Folkets hjerter kan ikke forandres bare ved en offisiell reformasjon,” skriv Håndbok til Bibelen, 1985.

Midt i denne prosessen finn dei lovboka i templet, i år 621. Det skapte ein heilt ny situasjon. Nå var det ikkje lenger tradisjonen som viste seg. Dei trong ikkje spørja: Kva meiner folket og kva har dei gjort før? Nå fekk dei eit dokument som viste kva Gud meinte og ville. Josia tok konsekvensen av det. I denne delen av reformasjonen hadde han truleg ei god støtte i profeten Jeremia. For det er nett den åndelege sida han kjempa for. Offer og gudsteneste var ikkje nok. Folket måtte venda om til Gud av hjarta.

Dinest: Jeremia si bok syner at han kjempa for dette heile tida. Det kan tyda på at folket var nøgde med den ytre reformen der hjartelivet framleis fylgde avgudane. Vekkinga vart slik utan frukt på langt sikt. Kong Josia døydde i 609 og opplevde ikkje domen over folket.

Soga syner at nye fråfall kom. Difor måtte Gud straffa med Babel. Vekkinga var kanskje ikkje djup og sann nok. Om lag 20 år etter kom punktum for Juda i denne omgang. Svake kongar styrte og Nebukadnesar i Babylon tok til slutt Jerusalem i 586 og mange vart bortført til Babel Det var dette Jeremia hadde sett og som han tala mot og gråt bitterleg over.

Så: Men profetane såg endå lenger. Ein gong ville ei ny tid koma: Messias skulle oppretta sitt rike på jord. Evangeliet skulle ein gong lyda slik at alle kunne koma. Då vart det ei hjartevekking, der Gud skapte eit nytt hjarta i folket. Jer. 31. Det byrja då Guds eigen Son kom til jorda ei julenatt. På krossen lydde det: Fullbrakt! Frelsesverket var ferdig. Alle kan koma.

I Babel var det eit par andre profetar mellom dei bortførde, som me har nemnt. Dei tala òg om ei ny tid. Endestasjonen var ikkje å koma attende til Jerusalem. Daniel har synder om ei ny tid då Guds rike skulle sigra. Dan. Kap. 2, 44: Gud skal reisa opp eit rike som aldri i æva skal gå til grunne. I Babel var òg Esekiel profet. Og han skreiv som Jeremia om ei ny pakt i ei ny framtid då folket skulle få eit nytt hjarta og ei ny Ånd (kap. 36), og eit nytt tempel (kap. 40ff). Det var positive og optimistiske tonar for folket i eksil.

Men heller ikkje då ville alt folket koma. Ein rest vart berga i det gamle Israel. I evangelietida er det òg slik at Gud tek seg ut eit folk for namnet sitt av alle folk og skaper det nye folket: Kyrkja. Apg. 15, 14. Berre dei som trur på Jesus Messias, vert frelste. Og dei er det som skal vera med i den store kvite flokken heime hjå Gud i all æva.

Guds reaksjon.

Gud var klar i sin tale. Hans nåde og langmod hadde ei grense. Når fleirtalet sa eit endeleg ”nei”, ville domen komma. Då var det ikkje lenger mogleg å venda om. Herren hadde stengt døra. Det er det grufulle alvor til alle tider. Her er eit godt døme og illustrasjon på det. For slik vil det òg verta ”når dei frelste toger inn” i den himmelske byen.

Guds store domedag vert eit oppgjer med alle gudlause til alle tider. Det siste ord vert sagt til dei: Gå bort frå meg! Då er det ikkje nåde lenger for syndarar. Den perioden er over. Ei æveleg redsle skal fylgja dei fortapte der all von om berging er slutt.

Det vert ein frykteleg dag og tid.

Og til den dagen er det vårt kall å gjera som Jeremia: Åtvara og kalla folket attende til Gud medan det er nåde og frelse å få. Herre, hjelp oss til det!

Counter

2009-12-15T10:28:00.001-08:00

Web Development